Norsk Industri

Innhold

Rom for handling forutsetter tid til handling

EØS gir oss som kjent ikke adgang til EUs besluttende organer. Det betyr imidlertid ikke at vi er uten mulighet for innflytelse. Det er i denne sammenheng vi møter det som kalles «handlingsrommet». Men hvordan kan dette utnyttes på beste mulig måte?

Alt for mange går rett løs på den såkalte veto-retten. Etter vår oppfatning er det å starte i feil ende. For det første er dette ikke et veto i den forstand at det setter bom for EU-politikk. EU vil fortsette med sitt, uavhengig av om Norge eller et annet EFTA-/EØS-land skulle si nei til et direktiv eller en forordning. Den muligheten vi har på EFTA-siden er å reservere oss mot et lovverk når det er ferdig vedtatt og skal implementeres. Da er det allerede for sent.

Dette er heller ikke et instrument det skal være lett å gripe til. Hele grunntanken bak EØS er at det skal være et dynamisk og homogent område der reglene gjelder likt for alle. Derfor sier også EØS-avtalen at dersom reservasjonsretten blir utløst, så har EU anledning til å sette «relevante deler» av avtalen ut av kraft. Hva dette innebærer er vanskelig å si da retten aldri har blitt prøvd. Vil det uthule avtalen? Åpenbart.

Så må vi heller ikke glemme at reservasjon også vil ramme våre EFTA-partnere. Sier for eksempel Island nei til et direktiv vil også Norge og Liechtenstein bli omfattet av EUs motreaksjon. Reservasjonsretten er derfor en nødbrems som bare bør brukes hvis vitale nasjonale interesser står på spill.

Så hva bør vi alternativt gjøre for å medvirke til europeisk politikkutforming som også passer oss? Vi har noen forslag:

  • Bruke alle tilgjengelige kanaler for tidsriktig å fange opp og vurdere de ideer og politiske initiativer som til enhver tid dukker opp i EU. Ikke minst er det viktig at dette spres til våre politikere og til relevante etater, og at de tidligst mulig er klar over hva som vil komme til å ligge «på bordet».
  • Ta debatten om innholdet i politikken parallelt med at diskusjonene pågår i EU. I ACER-saken var erfaringen at diskusjonen først startet opp i forkant av at Stortinget skulle gjøre sitt EØS-vedtak. Det var mildt sagt for sent. Vedtaket om ACER ble gjort i EU allerede i 2009. Det motsatte eksempelet ser vi nå når innholdet i det europeiske arbeidsmarkedsbyrået (ELA) drøftes. Diskusjonene har ført til et mye mer målrettet arbeid for å påvirke retningen i den foreslåtte forordningen, både fra regjeringen, stortingspolitikere og fra partene i arbeidslivet. Alt tyder derfor på at debatten i Norge om ELA blir mye bedre enn den var i tilfellet ACER.
  • Forsterke myndighetenes deltagelse der vi har adgang, nemlig i Europakommisjonens arbeidsgrupper og EUs byråer. Formelt sett har vi ikke stemmerett, men avstemninger skjer uhyre sjeldent. Det viktige er kvaliteten på argumentene, men da må vi også fremme våre. Vi kan ikke sitte stille og vente på ordet. Vi må gripe det. Klima- og miljømyndighetene våre alene sitter i over 100 slike grupper. De fleste andre departementer og direktorater har tilsvarende adgang.
  • Norge har svært gode eksperter på en rekke saksfelt. Norske representanter som jobber opp mot Brussel blir imidlertid ikke mer dyktige og taleføre enn de er uten å få klare styringssignaler. Uten dette har våre reisende fint lite å stille opp med, og blir lite annet enn notatskrivere. Til Brussel må vi sende våre beste folk, med et klart mandat. Det stiller klare krav til vår politiske ledelse. Statsminister og statsråder må gi tydelige signaler nedover i systemet, til rett tid. Skjer ikke det, får vi en ytterligere byråkratisering av EØS-avtalen. Dette krever at Regjeringen tar stilling til de initiativer som det snakkes om blant EU-landene, og gjør seg opp en mening om norsk posisjon. Dette må skje før et initiativ er et ferdig kommisjonsforslag.
  • Brussel er ikke alt. Særlig ikke for Norge. Vi må derfor bygge nettverk i Europa. Vi må utnyttene ambassadene våre. Og vi må utnytte og benytte hverandres kontakter, om det er næringsliv, fagbevegelse, miljø- eller forbrukerorganisasjoner eller andre med europeiske kontaktflater. Norsk Industri er alene medlem i 20 europeiske bransjeføderasjoner. De andre landsforeningene, fagforbundene og hovedorganisasjonene er også aktive deltakere i en rekke europeiske organisasjoner.
  • Politiske partiers europaarbeid. De fleste norske partier har europeiske søsterpartier. Der stiller de på lik linje som andre, der må de være, der bør de bidra. Det kan bety noe for diskusjonene i både nasjonale folkeforsamlinger og Europaparlamentet. Så må også både partiene og Stortinget gjøre en jobb på hjemmebane. Når europeiske diskusjoner fanges opp – og da forutsetter vi tidlig - bør det debatteres. Det bør også ende opp med anbefalinger eller resolusjoner, som vil gjøre den hjemlige debatt aktuell og operativ. I EUs traktat står det at ethvert forslag blant annet skal ha en vurdering av miljømessig konsekvens. Både regjering og storting bør være tilsvarende forpliktet til å vurdere om EU håndterer tilsvarende temaer som er relevante for oss, og vi må raskere forstå konsekvensene for Norge. Med andre ord, utredningsplikten bør utvikles.
  • Og så kommer vi til implementering av regelverk. Det meste av lover og regler fra EU kommer i form av direktiver. Disse gir normalt overordnede mål og retningslinjer. Det er opp til landene å bestemme hvordan dette skal gjennomføres. Her har vi betydelig frihetsgrad til nasjonal tilpasning. Det kan skje via forskriftsendring, frivillige avtaler, ved bruk av trepartssamarbeidet eller på annen måte. Mye av regelverket er dessuten minstestandarder. Samlet gir dette et stort handlingsrom til å gjøre de grep nasjonalstaten mener er best.

Overnevnte er grep vi kan ta for å sikre vår delaktighet i europeisk politikkutforming. Tross alt er EU en eneste stor kompromissmaskin, og de aller fleste landene tenker i det store og hele som oss. Derfor er det viktig at politisk ledelse evner å prioritere de saker der vi har spesielle nasjonale interesser. Det kan for eksempel være på grunn av geografi, befolkningsstruktur eller nærings- og/eller ressursmessige forhold.

Særlig viktig er det å forberede oss godt på de områdene hvor Norge er annerledes enn de fleste landene i EU. På slike områder er det ofte grunn til å tro at regelverket skrives på basis av erfaringer fra egne medlemmer. Da må vi tidlig få særnorske forhold belyst slik at ikke EU kommer med regelverk som slår unødig hardt eller dårlig ut for Norge. Myndighetene må lage en oversikt over slike områder og dette må være en del av instruksen norske eksperter får med seg. I slike saker bør vi tidlig finne ut om det er våre nordiske naboland eller andre som de har felles interesse med. Slik kan vi til dels jobbe via dem. Allianser er viktig.

Vi må la oss høre i god tid når det gjelder. Men uten engasjement fra politisk hold går det ikke.

Bruk av handlingsrommet betyr derfor å handle i god tid.

Kjernen i EØS

Utgangspunktet for EØS var EUs beslutning om å etablere et reelt indre marked. Bakgrunnen var en erkjennelse av at europeisk næringsliv ikke var konkurransedyktig nok i forhold til omverdenen. Derfor iverksatte man den såkalte Delors-planen som la til grunn at europeisk økonomi måtte integreres på en helt annen og dypere måte enn tidligere. Også Norge og de øvrige EFTA-landene så denne utfordringen. Frihandelsavtalen mellom Norge og (den gang) EF av 1973 hadde uansett tidlig vist seg å være utilstrekkelig, og med oppstart av et helhetlig europeisk marked ble utfordringen enda tydeligere. Svaret ble EØS-avtalen som trådte i kraft 1. januar 1994.

ACER-debatten

Mange ble overrasket da vi i fjor fikk en opphetet debatt om energibyrået ACER og EUs tredje energimarkedspakke. Pakken hadde blitt vedtatt i EU allerede i 2009, men først i 2018 kom den opp til EØS-behandling i Stortinget. Det offentlige ordskiftet ble uheldigvis mye preget av å være en skinndebatt, der urelaterte argumenter og påstander florerte. Spørsmål om selvråderett, kabler til utlandet og økte kraftpriser ble alle trukket frem som forhold som ville undergrave nasjonal styring av energipolitikken. Dette stemmer ikke.

ACER skal bidra med koordinering og rådgivning for å sikre at EUs energimarked fungerer. Det er gitt myndighet til å treffe vedtak på energiområdet på visse områder. Det gjelder der det er konflikt mellom regulerende myndigheter når det gjelder grenseoverskridende handel, eller der partene ber om hjelp til megling. Som for finansbyråene er en viss grad av myndighet i EØS-/EFTA-landene gitt til ESA, jf. vedtak våren 2018.

Tilslutning til ACER innebærer ikke:

  • Overføring av suverenitet mht. bruk av norske energiressurser,
  • Endring av norske konsesjonsbestemmelser,
  • Beslutninger vedrørende eventuelle nye mellomlandsforbindelser.

Norske myndigheter fant at tilslutning til ACER ikke innebærer vesentlig myndighetsoverføring. Stortinget vedtok norsk tilslutning til den tredje energimarkedspakken i mars 2018. Saken er ennå ikke ferdigbehandlet på Island.

Kjernen i EUs indre marked og dermed også i EØS er de fire friheter:

  • Fri bevegelse av varer innebærer at toll og mengdebegrensninger (f.eks. kvoter) er avviklet mellom landene. Dette er i midlertidig ikke tilstrekkelig for å avskaffe handelshindringer og konkurransevridning. Skal man etablere et ekte europeisk hjemmemarked må også fysiske, tekniske og fiskale hindringer i varehandelen fjernes (se kapittel 3.7). I dag har vi kraftig forenklede deklareringsregler inn til EU, og innenfor EUs yttergrense er det ingen grensekontroll overhodet.
  • Fri bevegelse av personer betyr at en EØS-borger fritt kan flyttet til et annet land for å søke arbeid. Tilsvarende gjelder rett til å etablere seg som selvstendig næringsdrivende. Har man egne midler kan man fritt studere eller oppholde seg i et annet EØS-land (for eksempel som pensjonist) uten å måtte søke arbeidseller oppholdstillatelse på forhånd. Det er ikke anledning til å diskriminere arbeidstakere på grunnlag av nasjonalitet. Under merkelappen fri personbevegelse finner man også et sett grunnleggende sosiale rettigheter og krav til arbeidsvilkår (se egen boks).
  • Fri bevegelse av kapital. Med dette er det etablert et felles finansielt marked i EØS-området med fri kapitalbevegelse og frihet til å tilby finansielle tjenester. Personer og bedrifter kan ta opp lån og plassere kapital der de ønsker. Banker, forsikringsselskap og aktører innen verdipapirvirksomhet kan, gitt at de er basert på de felles reglene, tilby sine tjenester innenfor hele området. Betaling over landegrensene skal kunne foregå uhindret.
  • Fri bevegelse av tjenester dekker retten til fri utøvelse av tjenestevirksomhet på en rekke områder utover det som dekkes av finansielle tjenester. Dette gjelder blant annet vare- og persontransport på vei, i luften og til vanns. Reglene for de ulike områdene varierer og er under stadig utvikling, i og med at tjenestesektoren blir stadig viktigere i europeisk økonomi. Grunnplanken er imidlertid at en tilbyder av tjenester som etablerer seg i et annet land skal kunne uhindret tilby disse så lenge man oppfyller fundamentale europeiske og nasjonale krav. Det er også etablert et omfattende sett av regler for grenseoverskridende tjenester. I så måte bør vi minne om hvor viktig tjenesteyting er blitt for norske industribedrifter.

Hjørnestenene i det indre marked betraktes som EUs mest suksessrike samarbeid og har gitt betydelige økonomiske gevinster. Borgere og bedrifter i EØS-området har fått adgang til flere og bedre varer og tjenester, og gjennom skjerpet konkurranse, til en lavere pris. Bedrifter og land har i realiteten delt gevinstene som spesialisering innebærer. I tillegg er så vel produsenter som forbrukere sikret økt beskyttelse og rettigheter. Det indre marked bygger på en grunnleggende forutsetning at én frihet er gjensidig avhengig av de tre andre. Adgang til markedet innebærer derfor at man aksepterer samtlige fire friheter.

En unik konstruksjon med trygghet som resultat

I avtaleteksten er det fastslått at EØS skal være en ensartet og dynamisk avtale. Ensartet i den forstand at like regler skal gjelde likt for alle parter, dynamisk ved at regler som endres i EU fortløpende tas inn i avtalen og dermed også gjelder for Norge, Island og Liechtenstein. Dette sikrer at konkurranseflaten forblir lik for alle på de områder EØS omfatter.

Dette er noe av det unike ved EØS. Men det bygger også på noen sentrale forutsetninger. Det indre marked består av fire friheter. Skal man ha uinnskrenket adgang til dette markedet kan man ikke velge bort en eller flere. Det har Brexit-prosessen vist med all tydelighet. EU godtar ikke at man bare velger fra øverste hylle.

Dernest er det avgjørende at de fire friheter forblir reelt frie og ikke-diskriminerende.  Det sikres gjennom et felles sett kjøreregler. Konkurransereglene hindrer blant annet kartelldannelser, misbruk av markedsmakt og dominerende stilling. Statsstøttereglene gjør blant annet at EØS-landene ikke kan tildele unødvendig støtte som forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet.

Offentlige innkjøp er i prinsippet åpent for alle, uavhengig av land-tilhørighet. Disse reglene virker disiplinerende på så vel bedrifter som stater, sikrer transparens og hindrer vilkårlighet. Dette hindrer likevel ikke at offentlige myndigheter kan stille krav utover det rent økonomiske. Reglene står ikke i veien for at tildelte oppdrag skal ivareta viktige samfunnshensyn. Det kan være krav til miljø, infrastruktur, arbeidsrettslige- og sosiale krav. Regelverket for offentlige innkjøp har med EØS gitt norske myndigheter tilgang til flere, bedre og rimeligere tilbydere av varer og tjenester, og med det sikret en betydelig samfunnsmessig gevinst.

For Norge har tilslutning til disse grunnpilarene i det indre marked også vært avgjørende av en annen grunn, som nesten har gått i glemmeboken. Før 1994 kunne norske industribedrifter bli pålagt antidumping-toll. Flere ble rammet, og gjennom det utestengt fra det europeiske markedet. Men i og med at vi aksepterte konkurranse- og statsstøttereglene kunne EU være trygg på at vi ville etterleve ikke-diskrimineringsprinsippet. Antidumping- og tilsvarende tiltak kan derfor ikke benyttes på industrivarer, som er en del av EØS. Vår fiskeeksport er imidlertid ikke omfattet på samme måte og skadevirkningene av slike tiltak så vi med all tydelighet i den såkalte laksesaken på 1990-/2000-tallet (se egen boks). Men også industrien ble rammet før EØS. Norsk ferrosilisium ble fra 1990 pålagt en meget skadelig minsteprisavtale. Med EØS ble denne opphevet over natten.

Norsk laks og antidumping

Fisk er ikke en integrert del av EØS. Det er ikke fri adgang til det indre marked. Gjennomsnittlig toll på hel og filetert laks er på tre til fire prosent. Det virker ikke mye, men gav faktisk norsk laksenæring en brutto merbelastning på 999 millioner kroner i 2015. For bearbeidet fisk er satsene enda høyere, og gjør at alt for lite blir viderebearbeidet i Norge. Utenfor EØS er lakseeksporten heller ikke beskyttet mot antidumping. Dette rammet norsk laks i tre omganger: i 1991-1996, i 1997, og deretter i 2004-2008. EU påla oss minsteprisavtaler. I en periode ble vi pålagt straffetoll på over 13 prosent, og vi møtte en kombinasjon av virkemidler. Uansett medførte dette betydelige merkostnader for norske produsenter, som kom i tillegg til
ordinær toll. Markedsandeler ble tapt, produktprofileringen var lite verdt og salgsinntektene forsvant. Det å bli utsatt for anti-dumpingtiltak er med andre ord uhyre skadelig.

Også i dag har dette sin aktualitet. Både USA og EU bruker anti-dumpinginstrumentet i stor utstrekning overfor bedrifter og land som i strid med WTO-forpliktelsene søker å utkonkurrere EU industrien. Gjennom EØS er vi sikret mot slike tiltak. Felles regler er det sentrale utgangspunktet, men det fordrer også at de innføres og etterleves på riktig måte. Til det kreves det uavhengige institusjoner. Derfor har man etablert EFTAs overvåkingsorgan, ESA, og EFTA-domstolen. ESA er avtalens vokter og påser at EØS-/EFTA-landene oppfyller sine forpliktelser på samme måte som Kommisjonens rolle overfor EU-landene. EFTA-domstolen avgjør primært og i siste instans tvister mellom myndigheter og krav som følger av EØS-avtalen.

Et annet forhold som gjør EØS-avtalen unik er omfanget. Ved siden av kjerneområdene knyttet til de fire frihetene og konkurranseog statsstøttereglene, omfatter i tillegg EØS samarbeid på en lang rekke andre områder. Dette gjelder blant annet forskning og utvikling, utdanning, grenseoverskridende samarbeid og forbrukervern. En god del av dette skjer gjennom såkalt frivillig samarbeid der Norge har sluttet seg til EUs politikk, hvor vi følger EU-reglene på lik linje med de som gjelder for det indre marked.

Energi, miljø og forskning

EØS består av langt mer enn de fire friheter. Mellom 70 og 80 prosent av vår miljølovgivning har sitt utspring i EU-samarbeidet. Det har tjent oss godt. Regelverket er skjerpet. På mange områder, som forutsetter grenseoverskridende løsninger, deltar nå også Norge. I klimapolitikken reduserer vi utslipp fra blant annet industrien gjennom EUs kvotehandelssystem. For virksomheter som ikke er kvotepliktige (transport, land- og skogbruk, avfall og bygninger) skal vi snart delta i den såkalte innsatsfordelingsmekanismen. Målene våre er de samme som EUs, og vi skal oppnå dem sammen. På forskningsfronten deltar vi gjennom EØS i verdens største forskningsprogram, Horisont 2020. Innen energi er vi omfattet av alle EUs markedsdirektiver.

Videre følger en kort beskrivelse av noen av de feltene der vi og EU samarbeider gjennom EØS.

Sirkulær økonomi

I EU står sirkulær økonomi høyt på den politiske agendaen. Europeiske initiativer skal blant annet bidra til økt utnyttelse av industriens sidestrømmer til nytt råstoff, mer ressurseffektiv produksjon, økt resirkulering av avfall, samt utvikling av produkter som enkelt kan oppgraderes, brukes på nytt og, til slutt resirkuleres. Dette er viktige prosesser med stor betydning for norske industribedrifter. For eksempel inneholder EUs avfallsdirektiver felles definisjoner på viktige begreper som avfall, biprodukter, avfallsfasens opphør, resirkulering, gjenvinning osv. Her er det avgjørende at vi har felles definisjoner som resten av Europa. Videre er norsk gjenvinningsbransje en del av et internasjonalt råvaremarked. For at resirkulering av avfall skal være interessant må noen etterspørre den resirkulerte råvaren. Denne etterspørselen dannes i et marked, og europeisk handel med avfall til gjenvinning er nødvendig for å sikre stor nok etterspørsel etter resirkulerte råvarer til bruk i ny industriproduksjon. EU-regelverket inneholder også krav som må oppfylles ved grensekryssende transport av avfall. Dette skal bidra til felles spilleregler for avfallsmarkedene i Europa.

EØS gir rettsvern og adgang til domstolsbehandling

Norsk verftsindustri har fått testet EØS-avtalen. I flere år har spanske verft fått statsstøtte som ikke var lovlig iht. EUs regelverk. Det samme regelverket gjelder i EØS-avtalen. Effektene av dette ble etter hvert uholdbare, og industrien tok de spanske ordningene til EU-domstolen, og fikk gjennomslag. Spanjolene måtte deretter endre praksis.

Slike saker har imidlertid en tendens til å dukke opp igjen. Nå har spanske myndigheter kommet opp med en ny ordning. Blir den stående vil spanske verft bli subsidiert med 20-25 prosent av byggekostnadene.

– Vi mener at ordningen er ulovlig, og har satt i gang et nytt arbeid sammen med flere andre aktører fra ulike europeiske land for å få en slutt på de vi mener er ulovlige spanske subsidier av spanske verft, sier bransjesjef Lars Gørvell-Dahll i Maritim bransjeforening i Norsk Industri.

Saken kommer trolig opp i løpet av året.

Som en del av EUs satsing på sirkulær økonomi er det er nylig gjennomført en revisjon av flere europeiske avfallsdirektiver. Én av de viktigste endringene er nye, ambisiøse mål for resirkulering av husholdningsavfall, såkalt lignende næringsavfall og emballasjeavfall. De nye EU-målene vil kreve at Norge strekker seg for å resirkulere mer av avfallet som oppstår i fremtiden.

Et av produktregelverkene som inngår i systemet for å oppnå sirkulær økonomi i EU/EØS er Økodesigndirektivet, som setter krav til energieffektivitet i energidrevne produkter. Per nå omfatter det over 20 produktgrupper, alt fra hårfønere til vaskemaskiner. Noen av produktgruppene har tilleggskrav i regelverket. Flere av disse er nå til revisjon etter fastsatt plan, og kravene strammes til. For å oppnå målsetningen med sirkulær økonomi blir det krav om økt reparerbarhet, lengre levetid, og design for å resirkulere eller eventuelt materialgjenvinne.

Energi

EUs langsiktige intensjon er et helintegrert europeisk energimarked der energipriser er lave og industrien konkurransedyktig, energikilder er egenutvunnet, energifattigdom er avviklet og forbruksrettigheter vel ivaretatt. Blant markedets mange ingredienser er et felles regelverk og optimal utnyttelse av grensekryssende kraftlinjer, men det inneholder ingen krav til nye overføringsforbindelser mellom Norge og andre europeiske land. Dagens velintegrerte nordiske kraftmarked er på mange måter EUs inspirasjon. Industrien i Norge vil, av mange grunner, ha stor interesse av at EU lykkes i sin visjon. Eksempler som kan nevnes er mer forutsigbar tarifferingspraksis, mer robust og mindre kostbar systemdrift, bedrede brukerrettigheter og lavere kraftpriser.

Klima

I Paris-avtalen fra 2015 ble det vedtatt ambisiøse klimamål om å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2°C, og etterstrebe at økningen ikke overstiger 1,5°C. På klimatoppmøtet i Katowice i Polen i desember 2018, ble partene enige om felles regler for hvordan landene skal gjennomføre Paris-avtalen.

Norge har under Paris-avtalen meldt inn at klimagassutslippene skal reduseres med minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Dette er lovfestet i klimaloven. Norge, Island og EU arbeider for en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet i 2030. Det knytter Norge og Island til EUs klimaregelverk som dekker alle klimagassutslipp. Avtalen må godkjennes av EUs ministerråd, Alltinget på Island og Stortinget.

Kvotehandelssystemet

I 2021 begynner fjerde fase av kvotehandel med klimagasser i EØS-området. En rekke bransjer er omfattet av regelverket, med hovedvekt på prosessindustrien i Norsk Industris medlemsmasse. I kvotesystemet strammes hele tiden taket for utslipp inn, det vil si at de bedriftene som er omfattet får
lov til å slippe ut mindre og mindre. Innenfor kvotesystemet spiller det ingen rolle hvor utslippskuttene kommer. Systemet leverer. Utslippene har gått ned iht. de målene som er satt for 2020.

En rekke sektorer er utsatt for karbonlekkasje. Det betyr at et strengere klimaregime i en region (f.eks. EØS-området) kan påvirke bedrifter til å investere mer i områder uten reguleringer, eller flytte hele produksjonen ut av EØS-området. For å forhindre dette tildeles de sektorer som er utsatt for karbonlekkasje, kvoter uten vederlag. For perioden 2021-2030 må kvotepliktige bedrifter på nytt søke om tildeling av kvoter fra norske myndigheter, etter reviderte regler. Søknadsfristen er 30. juni 2019.

Som følge av kvotehandelssystemet må for eksempel kullkraftverk kjøpe kvoter for sine utslipp. De har muligheten til å velte denne kostnaden over på sine kunder. Kundene er ofte industribedrifter. Industrien konkurrerer i globale markeder, og kan ikke velte denne økte kostnaden over på sine kunder. I Norge har vi i hovedsak fornybar kraft. Selv om de norske kraftprodusentene ikke må betale for utslipp, så vil påslaget fra for eksempel kullkraftverk på kontinentet spres også til Norge, gjennom et felles kraftmarked. Derfor betaler også norske industribedrifter en ekstrakostnad. EUs klimaregelverk åpner for at denne indirekte ekstrakostnaden kan kompenseres fra det enkelte land. Dette gjøres blant annet i Norge. EU-regelverket legger til rette for kompensasjon også i den kommende kvotehandelsperioden fra 2021-2030. Det er viktig at Norge utnytter handlingsrommet regelverket legger opp til, slik at vi unngår en konkurranseulempe i de globale markedene.

Utslippslovgivning 

Vannrammedirektivet og Industriutslippsdirektivet er blant de to viktigste direktiver som har preget norsk utslippspolitikk etter at de ble innlemmet i norsk lovgivning. Begge direktivene skal bidra til miljøforbedringer på vann- og utslippssiden, samtidig som de skal sikre like konkurransevilkår mellom industrien i EU-landene og en fornuftig byrdefordeling mellom ulike sektorer. Dette er avgjørende hensyn for norske industribedrifter, og reglene utgjør et viktig rammeverk for industrien.

Begge direktivene er nå inne i en evalueringsfase. Norsk Industri er positive til felles europeiske miljøkrav. Men dette fordrer også at reglene følges opp likt i medlemslandene. Dette er en prioritering hos Europakommisjonen, og Norsk Industri legger også ressurser i å spille inn erfaringer til EU systemet.

Samtidig er det viktig at forvaltningen utviser godt skjønn ved myndighetsutøvelsen. Dette gjelder særlig for vannrammedirektivet, der det nasjonale og lokale naturgrunnlaget har stor betydning for praktiseringen av reglene. For eksempel har norske vannforekomster stort sett allerede relativt god miljøkvalitet. Det vil derfor nødvendigvis være forskjell på oppfølgingen av EUs vannrammedirektiv i Norge og i EU-land med større utfordringer knyttet til kvalitet og tilgjengelighet av vannressurser.

Både på vann- og utslippsområdet går utviklingen riktig vei. Industriens utslipp er kraftig redusert, og miljøkvaliteten i europeiske vannforekomster bedres. Samtidig må det også her være en vurdering av kostnadene ved nye utslippsreduserende tiltak og nytteverdien av tiltakene. Denne balansegangen er det viktig å ivareta, både på EU-nivå og ved EØS-landenes oppfølging av de felleseuropeiske reglene.

Kjemikalier og REACH

REACH-forordningen er EUs grunnleggende regelverk på kjemikalieområdet. REACH står for registrering, evaluering, godkjenning og begrensninger av kjemikalier. Forordningen ble tatt inn i EØS avtalen i 2008, og gjelder på lik linje i Norge som i EU. Formålet med REACH er å redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av kjemikalier, samtidig som industriens konkurranseevne skal styrkes. Det er også et mål å redusere antall tester på dyr ved å utvikle alternative metoder.

De fleste bransjer blir berørt av REACH. Industrien har ansvaret for å dokumentere sikker bruk av sine kjemikalier og kommunisere risikoreduserende tiltak til etterfølgende brukere. Det er økt krav til kommunikasjon i forsyningskjedene. Bruken av de farligste kjemikaliene underlegges strenge reguleringer ved forbud eller krav om godkjenning. Pliktene under REACH varierer med ulike roller bedriftene kan ha som fremstiller, importør eller etterfølgende bruker av kjemikalier.

EUs regelverk om klassifisering, merking og emballering av kjemiske stoffer og stoffblandinger (CLP), gir leverandører ansvar for at farlige kjemikalier klassifiseres og merkes for fysisk fare, helsefare og miljøfare. De skal også emballeres på en forsvarlig måte. CLP-forordningen er en del av EØS-avtalen, og er basert på FNs globale program GHS (Globally Harmonised System). Den skal sikre høy beskyttelse av helse og miljø, og sikre fri bevegelse av kjemiske stoffer, stoffblandinger og faste produkter. Reglene omfatter både kjemikalier som blir solgt til forbrukere, og kjemikalier til yrkesmessig bruk.

 

EØS og arbeidsliv

Norge er et åpent og eksportorientert land. Vårt system er basert på forhandlinger og avtaler mellom arbeidslivets parter og på trepartssamarbeid. Vi har frontfagsmodellen, som setter rammene for lønnsdannelsen, et arbeidsliv som preges av hele faste stillinger og høy sysselsettingsgrad. Vi har et velutviklet velferdssystem og en relativt høy organisasjonsgrad på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

Selv om organisasjonsgraden er høy når vi sammenlikner med andre land, har det de senere årene vært en nedadgående trend på arbeidstakersiden, særlig i privat sektor. Etter år med nedgang kommer det nå signaler som kan bære bud om at trenden er i ferd med å snu. Fellesforbundet vokser, og passerer i januar over 100 000 yrkesaktive medlemmer. Veksten kommer i flere bransjer, både teko, industri, bygg, bil, havbruk og fly. Tallene viser dessuten en sterk vekst blant unge folk. Skal den norske modellen stå seg i fremtiden er vi avhengig av et organisert arbeidsliv. Den norske modellen, både mellom partene og på den enkelte bedrift, er et avgjørende konkurransefortrinn. Det er også vårt førstelinjeforsvar mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Arbeids- og velferdspolitikk i EU

Arbeids- og velferdspolitikk har de siste årene blitt tillagt større vekt i EU. I 2017 opprettet EU en egen sosial pilar som skal garantere grunnleggende sosiale rettigheter. Pilaren introduserer 20 prinsipper for å fremme likestilling og lik lønn for likt arbeid, medbestemmelse på arbeidsplassen, betingelser på arbeidsmarkedet, livslang læring og sosiale rettigheter. Dette er en utvikling vi hilser velkommen. Norge har høye arbeidslivsstandarder. Norske virksomheter legger mye arbeid i å være gode på helse, miljø og sikkerhet. Samtidig er det ikke slik at vi alltid sitter på de beste svarene. EØS-samarbeidet har på flere områder bidratt til å styrke ansattes rettigheter, for eksempel når det gjelder arbeidstid, skriftlig arbeidsavtale, virksomhetsoverdragelser, ferie og arbeidsmiljø. Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping kjenner ikke landegrensene. Vi trenger mer og tettere samarbeid i Europa for å håndtere dette.

EU arbeider aktivt for å sikre at internasjonale selskaper bidrar til fellesskapet gjennom å betale skatt, og er en ledende aktør både på klimaområdet og regler for personvern. Som EØS-medlem får dette også innvirkning på Norge.

Europa er Norges viktigste handelspartner. Norske bedrifter eksporterer 75 prosent av sine varer og tjenester til EØS. Slik bidrar EØS til å trygge norske arbeidsplasser. Den økte arbeidsinnvandringen i kjølvannet av EU-utvidelsen østover har samtidig skapt noen utfordringer i det norske arbeidslivet. Mange av EØS-reglene på arbeidslivsområdet er minimumsregler. Det gir Norge et stort handlingsrom til å håndtere dette i tråd med norske tradisjoner. For Norsk Industri er det viktig at tiltak som myndighetene iverksetter treffer de useriøse aktørene, slik at bedriftene møter en rettferdig konkurranse. Samtidig er vi opptatt av at partssamarbeidet hegnes om. Det aller meste løses best gjennom samarbeid og avtaler mellom tillitsvalgte og bedriftsledelsen, og mellom partene i arbeidslivet.

EU har de senere årene valgt å etablere flere såkalte byråer for å sikre en bedre samordning og oppfølging av felles regelverk. På arbeidslivsfeltet drøftes nå etablering av et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå, ELA. Norsk Industri er i utgangspunktet positiv til dette. Samtidig verdsetter vi at regjeringen er aktiv i forkant og mens diskusjonene pågår i EU, og gir tydelige tilbakemeldinger til EU om at den norske arbeidslivsmodellen, med autonome parter, må respekteres. Så langt ligger det ikke noe i forslaget fra EUs side som peker i en annen retning. Den norske arbeidslivsmodellen er tuftet på gjensidig respekt mellom de sentrale organisasjonene på hhv. arbeidsgiver-og arbeidstakersiden. Organisasjonene representerer både felles og motstridende interesser.

Tariffnemndas siste vedtak om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten/VO for skips- og verftsindustrien innebærer en løsning på en lengre tids uenighet om dekning av reise, kost og losji for utenlandske arbeidstakere som er sendt på arbeidsoppdrag til Norge. Kort fortalt betyr vedtaket at når en utenlandsk arbeidstaker krysser grensen til Norge, så er det fortsatt norske allmenngjorte regler for dekning av reise, kost og losji som gjelder. I realiteten betyr nemndas avgjørelse at reisende arbeidere skal ha dekket kostnadene som påløper i Norge, mens reiser til et annet land ikke dekkes av de norske reglene.

Grunnlaget for Tariffnemdas vedtak er de tariffbestemmelser Fellesforbundet og Norsk Industri har fremforhandlet i tariffoppgjørene. I tariffoppgjøret 2018 kom Norsk Industri og Fellesforbundet til enighet om nye tariffbestemmelser om blant annet reise, kost og losji. Den tariffestede enigheten kan enkelt begrunnes i langvarig partssamarbeid og et ønske fra begge parter om å finne løsninger på felles erkjente utfordringer. I etterkant av tariffoppgjøret har Norsk Industri og Fellesforbundet utarbeidet en felles veileder til de nye tariffbestemmelsene. Både Norsk Industri og Fellesforbundet er opptatt av å sikre det organiserte arbeidslivet og frontfaget. Striden om vilkår har slitt på tillitsforholdet mellom partene, både sentralt og i bedriftene. Det har overskygget mange andre saker vi har felles interesse av å løse. Det var derfor nødvendig å komme frem til en løsning som kan etablere en felles forståelse, bidra til færre konflikter, stadfeste like konkurransevilkår og gi bedrifter og tillitsvalgte et enklest mulig
regelverk å forholde seg til.

I vanskelige tariffpolitiske saker ønsker Norsk Industri først og fremst å løse dette gjennom forhandlinger med våre motparter på arbeidstakersiden. I en del tilfeller finnes løsningene innenfor rammen av trepartssamarbeidet. Når saker settes på spissen har begge parter rett til å forfølge dette videre juridisk, normalt i tariffnemda og i enkeltsaker videre i det norske rettssystemet. Det er unntaksvis at partene tar saker videre til ESA. Slik vil det fortsatt være.

Norsk industri kan og skal ikke konkurrere om å ha den billigste arbeidskraften, men må konkurrere på både pris, kvalitet og leveringsdyktighet. I et høykostland som Norge er det umulig å få til vekst uten å øke produktiviteten. Skal vi klare å konkurrere mot lavkostland, må hver ansatt produsere mer. Alle kan i prinsippet installere ny teknologi, automatisere og digitalisere produksjonen. Hemmeligheten bak de norske suksessene ligger i lang historie for å ta i bruk ny teknologi, innarbeidet kultur for endring, medarbeiderinvolvering, tålmodighet og målrettet jobbing over tid.

Et arbeidsliv basert på tillit gir de beste resultatene for produktivitet, kvalitet, innovasjon og nyvinninger, arbeidsmiljø, rekruttering og evne til omstilling. I industrien involveres ansatte for å redusere risiko og sikre høyest mulig produktivitet. Det krever selvstendige og dyktige fagarbeidere, ingeniører mv. som tar del i forbedrings- og innovasjonsarbeidet. Alle vet at jobben blir gjort. Digitaliseringen gir mange nye muligheter for endrede forretningsmodeller og til å organisere arbeidet på nye måter. Alle våre konkurrenter går løs på digitaliseringen, men i Norge har vi viktige organisatoriske fortrinn gjennom likeverdig dialog og kort vei mellom ledelse, ingeniør og fagarbeider. Samlet gir dette et tillitsbasert arbeidsliv. Med tillit slipper du å bruke masse tid på å kontrollere arbeidet. Det gir mer tid til innovasjon og nyskaping.

Tekniske handelsbarrierer

Effekten av toll er noe alle kjenner til som et fordyrende element når en vare skal innføres til et annet land. Et påslag ved grensen påvirker prisen av det du skal selge. EØS sikrer at det ikke er toll på industrivarer mellom EU og EØS-/EFTA-landene. Det er i seg selv helt sentralt. Men betydningen av å fjerne toll på varehandel har over de siste 20 årene relativt sett minket. Det som i økende grad betyr noe for kostnadene er de regler, krav og standarder du møter på utenlandsmarkedet. Det er her EØS virkelig viser sin verdi.

Såkalte ikke-tollmessige barrierer for land utenfor EU kommer i mange former, blant annet knyttet til:

  • veterinærbestemmelser
  • tekniske reguleringer
  • dokumentasjon ved grensen
  • lisensiering
  • intellektuelle rettigheter

Ingenting har det så travelt som en død laks!

Norge er gjennom EØS-avtalen tilknyttet EUs felles veterinærområde. Dette innebærer at grensekontroll med matvarer og levende dyr er fjernet, forutsatt at Norge følger EUs veterinæravtale og strenge krav til mattrygghet, hygiene samt interne og eksterne kontroller.

EØS sikrer at Norge nyter godt av fri grensepassering for sjømat med ingen veterinær-grensekontroll eller attestbehov. Avtalen gir norske produsenter like konkurransevilkår med produsenter i EU ved at reglene også omfatter merking, bruk av tilsettingsstoffer, dokumentasjon, tekniske handelskrav og regler for tilsyn og kontroll med næringsvirksomheter.

En uttredelse av EØS og gjeninnføring av grensekontroll med helseattester vil gi store negative økonomiske og praktiske konsekvenser for norsk sjømateksport til EU på 66 milliarder kroner. Dette utgjør to tredjedeler av den totale norske sjømateksporten.

Krav forbundet med dette, og mer til, krever tid, innsats og ressurser, og er med på å fordyre det du skal selge til et annet land. Med EØS slipper vi heldigvis unna med det meste av dette. Og det skjer fordi EØS har som formål å fjerne slike hindre. På alle disse områdene har vi et avtalt sett med regler. Blir reglene endret i EU blir de fortløpende også gjort gjeldende for oss gjennom EØS. Det gjør at EU kan være trygg på at vi svarer på de krav som gjelder i det øvrige Europa. Ekstra kontroll på det vi selger til EU er ikke nødvendig. Det betyr også at vi har fri adgang til vårt viktigste marked. Uten fordyrende kontroller på grensen, uten annen enn vår egen sjekk av produktets iboende egenskaper, uten frykt for at norske varer blir oppfattet å representere en helse- eller sikkerhetsmessig fare.

Er det bare én slik forsendelse kan man leve med sånne krav. Er det mange, kan det bety at man ikke lenger er med i konkurransen. Da ryker lett kontrakten. Vissheten for en kunde om at vi har de samme bestemmelser som EU, og ikke vil møte unødig plunder og heft, gjør at vi kjemper likeverdig på det samme markedet som våre europeiske konkurrenter. Produksjon og markedsføring av maskiner illustrerer dette godt. Gjennom EØS forholder norske bedrifter seg til det såkalte maskindirektivet, og de krav til kvalitet og sikkerhet som dette stiller. Ekstra kontroll på EUmarkedet er derfor unødvendig når vi selger våre maskiner til EU.

Men hva da med de varer som ikke er spesielt regulert? Her er det etablert et prinsipp som sier at hvis produktet oppfyller grunnleggende HMS-krav og er godkjent i ett land er det å betrakte som godkjent i alle EØS-land.

Fra utdanning til pensjon

Selv om EØS er blitt kalt næringslivets avtale omfatter den langt mer enn varebytte, tekniske reguleringer og selskapsrett. Videre følger noen eksempler.

Illustrasjon: Europakommisjonen

Utdanning

Gjennom EØS er Norge fullverdig deltaker i verdens største utdanningsprogram Erasmus+, som i perioden 2014-2020 har et budsjett på nær 15 milliarder euro. Erasmus+ dekker alle skoletrinn, yrkesopplæring, voksenopplæring og høyere utdanning. Ved siden av å fremme samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner skal programmet bidra til økt mobilitet, blant annet gjennom stipendier og andre økonomiske tilskudd. Tusenvis av norske elever og studenter har nytt godt av kortere eller lengre opphold i Europa og med det brakt verdifull kompetanse tilbake til Norge.

Forbrukerrettigheter

EØS har styrket og utvidet våre rettigheter som forbrukere. Matvarepriser merkes nå på en mer oversiktlig måte, og så vel hus som hvitevarer blir nå energimerket. Skal du ut å reise har du styrkede rettigheter på pakketurer og ved reiser til lands, vanns og i luften. Skaffer du deg timeshare-leilighet er du nå bedre beskyttet enn tidligere.

Gjennom Schengen er det passfrihet i størstedelen av EU. Det vil vi også nyte godt av så snart et nasjonalt ID-kort er på plass (PS: her er det Norge som somler).

Vår digitale verden
  • Mange tror at like roaming-kostnader i EU er noe som telekomselskapene byr på. Den gang ei. Lik pris i EØS er bestemt av EU til glede forbrukerne (Sveits er utenfor EØS, og dermed ikke omfattet av dette).
  • 34 norske kommuner mottok i 2018 over fem millioner kroner til utvikling av lokalt Wifi-nett.
  • EU arbeider nå med regler som vil bety at prisen på grenseoverskridende strømming blir lik i hele Europa.
Kultursamarbeid

Norge deltar i kulturprogrammet Kreativt Europa. Dette gir tilskudd til blant annet TVog filmproduksjon, museer og utstillinger, samt oversettelse av europeisk litteratur. Norge har mottatt 16,8 millioner euro til slike prosjekter. I 2014 ble hele 21 norske boktitler tilgodesett med oversettelsesstøtte. Alt fra Hamsuns «Mysterier» til Jo Nesbøs «Doktor Proktors Prompepulver».

Pensjon og trygderettigheter

Tar du arbeid i et annet EØS-land har du i utgangspunktet rett til de samme vilkårene og sosiale rettighetene som om du var borger av landet. De trygderettighetene du opparbeider vil følge deg når du flytter hjem. Velger du som pensjonist å flytte til for eksempel Spania får du med deg norsk pensjon.

Finnes det alternativer til EØS?

Britenes beslutning om å gå ut av EU har reist spørsmålet om det finnes alternativer til EØS. Dette har funnet gjenklang i en del miljøer i Norge. Og selvsagt finnes det alternativer.

Ett av disse er naturlig nok EU-medlemskap. Vi slutter oss til fellesskapet, deltar på alle samarbeidsområder og får en plass «rundt bordet». Med andre ord: vi får den stemmeretten i EUs ministerråd og Europaparlamentet vi ikke har i dag. Gitt opinionen er imidlertid dette ikke aktuell politikk. Som alternativ har dette for øyeblikket derfor først og fremst teoretisk interesse.

Men hva med andre måter å organisere vårt forhold til EU på?

Europakommisjonens Brexit-team presenterte for et år siden en oversikt over hva de så var mulige løsninger når Storbritannia nå i 2019 skal ut av EU. Denne graderer etter bredde og dybde løsninger forskjellig samarbeid ulike land har med EU, og er også et godt utgangspunkt for vår analyse.

Ulike lands forhold til EU. Illustrasjon: Europakommisjonen

a) EØS

EUs mest omfattende samarbeidsavtale. Forutsetter aksept av de fire friheter, like konkurranseregler og fortløpende implementering av regelverk. Gir full og uhindret adgang til det indre marked og annet samarbeid dekket av avtalen.

b) «Sveitsisk løsning»

Sveits sa nei til EØS, og brukte siden hele åtte år på å fremforhandle et tillegg til den gamle frihandelsavtalen fra tidlig 70-tall. Resultatet ble syv sektoravtaler som blant annet dekket personbevegelser (delvis), offentlige innkjøp, handel med landbruksvarer (delvis), samt transport. Senere ble dette utvidet til å omfatte blant annet statistikk og bearbeidede landbruksvarer, og endelig i 2010, deltagelse i EUs utdanningsprogrammer. Det arbeides nå med å få på plass en rammeavtale som kan favne alle de 120 avtalene som Sveits og EU har per i dag.

Grunnen til dette er at EU har sett seg lei på å måtte fremforhandle enkeltvis enhver endring i alle de avtalene de har. Dette er ekstremt tidkrevende, kostnadsdrivende og undergraver intensjonen om et mer harmonisert marked. EU sa allerede i 2017 at samarbeidet med Sveits ikke vil bli utvidet uten en rammeavtale. Mangelen på en avtalemessig overbygging som kan gi en mer dynamisk avtale og større forutsigbarhet har vært på EUs ønskeliste i en årrekke. Tilsvarende er det en klar svakhet ved den sveitsiske modellen at den ikke har noe ordentlig system for tvisteløsning eller domstolsbehandling.

I tillegg har EU reagert kraftig på politiske vedtak i Sveits som går imot grunntanken i det indre marked. I 2014 ble Sveits utestengt fra utdanningsprogrammet Erasmus+ og FoU-programmet Horisont 2020 etter at en folkeavstemning i Sveits om innvandring medførte etablering av kvoter for EU-borgere. Med andre ord et klart brudd på prinsippet om fri bevegelse av personer. Utestengingen førte til at Sveits bøyde av.

Ved siden av at EU-/Sveits-avtalene er langt mindre omfattende enn EØS, er det imidlertid en annen ting som er spesielt; den såkalte giljotin-klausulen. Sier man nei i EØS til et regelverk risikerer man at det aktuelle samarbeidsområdet settes ut av kraft. Det er i seg selv alvorlig nok. Sier man nei til noen av EU-/Sveits-avtalene blir derimot det samlede avtaleverket annullert.

c) Ukraina-avtalen

Dette er en frihandelsavtale støttet opp av en assosieringsavtale. Den førstnevnte innebærer en gradvis nedtrapping av toll på industrivarer. I tillegg har man til hensikt å få til gradvis harmonisering av reglene for industristandarder, offentlige innkjøp, handelsforenkling, intellektuelle rettigheter og handel med energi.

Assosieringsavtalen skal bidra til å styrke politisk og økonomisk samarbeid og dialog.

Samarbeidet er per nå sterkt preget av konflikten Russland/Ukraina. EU innførte importforbud på varer fra Krim og Sevastopol i 2017.

d) Tollunion med Tyrkia

EU inngikk i 1995 en avtale med Tyrkia som gjorde at landet sluttet seg til EUs tollunion. Det innebar at Tyrkia aksepterte EUs ytre tollmurer som sine egne. Videre betyr det at avtaler som Tyrkia inngår med tredjeland må være i samsvar med de betingelser EU innvilger i sine frihandelsavtaler. Med andre ord en blåkopi. Tyrkia har begrenset adgang til EUs marked når det gjelder industrivarer og bearbeidede landbruksvarer. Det er et samarbeid om utvikling av industristandarder.

Forholdet til Tyrkia er i dag spent, jf. en skjør avtale om immigrasjon og situasjonen for demokratiet i Tyrkia. Tyrkisk medlemskap i EU er i dag ikke aktuelt.

e) Avanserte frihandelsavtaler – Canada og Sør-Korea

EU har i de senere år inngått to frihandelsavtaler som går lengre enn det har vært vanlig, for eksempel til sammenligning med Norges frihandelsavtale av 1973. Dette gjelder avtalene med henholdsvis Sør-Korea og Canada. Canada-avtalen («CETA»), som den mest avanserte, forutsetter følgende:

  • Tilnærmet nulltoll på industriprodukter og fisk, men også landbruksvarer.
  • Åpning av deler av tjenestesektoren, herunder maritim sektor. Begrenset harmonisering av HMS-bestemmelser.
  • Økt investeringsbeskyttelse gjennom egen voldgiftsdomstol med begrenset myndighet.
  • Gjensidig godkjennelse av legemidler, men uten lik lovgivning.
  • Enklere tollsamarbeid og målsetting om å få til enda bedre samarbeid i fremtiden.
  • Bedre miljøsamarbeid.

CETA-avtalen er langt mindre ambisiøs, omfattende og forpliktende enn EØS. Den er heller ikke dynamisk, og vil måtte reforhandles når EUs regler utvikles. Slike reforhandlinger kan ta tid, særlig nå som de nye avtalene omhandler fisk og landbruk. Det tok åtte år å forhandle frem selve avtalen. 

Avtaler som senere inngås hva gjelder standarder, kvalitets- og sikkerhetskrav, etc. vil måtte bli basert på EUs regler.

f) Ingen avtale

Uten avtale vil vi måtte satse på WTO og Frihandelsavtalen av 1973. Disse gir oss i prinsippet bare tollfrihet til EU for industrivarer. Ellers er dette å betrakte som den absolutte minimumsløsning. Den gamle avtalen vil derfor måtte reaktiveres og reforhandles, og det vil ta tid. Og som nevnt i punktet over, det betyr fisk og landbruk.

Mulighetene er med andre ord flere. I dag legger EU legger til grunn at Canada-avtalen peker ut retningen for fremtidige handelsavtaler. Denne skal være standard for alle nye avtaler med utviklede økonomier.

Uansett skal vi være klar over at endringer i vårt eksisterende forhold til EU vil ta tid, potensielt lang tid. Britene har nå drevet på i to år, og resultatet er lite å skryte av. Avtalen med Canada tok åtte år. Det å reforhandle EØS eller bytte ut EØS med noe annet er derfor ikke gjort i en håndvending. Da må man spørre seg: tåler norsk økonomi, bedrifter og arbeidsplasser slike perioder med usikkerhet, hvor markedsadgangen henger i en tynn tråd.

Gitt hva som er politisk mulig og hva som kan sikre norsk industri og arbeidsplasser best, er det liten tvil i dag om at EØS er løsningen som bidrar mest til konkurransekraft, sysselsetting og markedsadgang for industrien.

Et ankerfeste i en urolig verden

Vi er i januar 2019 omgitt av usikkerhet og mangel på forutsigbarhet på en måte som overgår nær sagt alt vi har opplevd de nær 30 siste årene. Geopolitiske spenninger mellom USA og Kina, og USA og Russland, preger hverdagen. Handelspolitikken benyttes nå som et aktivt våpen. Trump truer verden rundt seg med sanksjoner om de ikke følger hans linje med hensyn til Iran.

EU sliter også, med Brexit som den mest åpenbare utfordringen. I tillegg opplever Europa en grad av splittelse både langs den økonomiske nord-sør-aksen og politisk når det kommer til landene i øst. Det er grunn til uro når vi ser at enkelte land beveger seg i en retning som strider mot de liberale og demokratiske verdier EU står for.

Samtidig opplever EU en økonomisk oppgang. Arbeidsledigheten synker, og eksporten stiger. Foreløpig har man unngått de mest negative konsekvensene av Trumps handelstiltak. Videre ser vi en bemerkelsesverdig grad av samhørighet i forbindelse med Brexit-prosessen. EU-landene har slått ring rundt det indre marked, og har avvist alle fremstøt fra Storbritannias side om å få delta der, men uten å akseptere fri personbevegelse. Det er også verdt å merke seg at befolkningen nå slutter mer opp om EU enn på svært lenge. Det er en klar majoritet i alle land som mener at de er tjent med medlemskap.

Norge er på ingen måte en isolert øy, hverken økonomisk eller politisk. Vår avhengighet av verden er uvanlig stor. Derfor har også internasjonalt samarbeid, internasjonale avtaler, og oppbygging og vedlikehold av internasjonale institusjoner i alle år vært helt sentralt i norsk utenriks- og økonomisk politikk. Dette grunnfjellet er nå utfordret. Vår nærmeste allierte, USA, har pålagt oss straffetoll med begrunnelsen at Norge truer «nasjonal sikkerhet». FN virker dessverre like handlingslammet som tidligere, og det internasjonale klimaarbeidet har fortsatt igjen å bevise at det kan levere. I øst står et aggressivt Russland. WTO, vår globale, handelspolitiske garantist, lever på sparebluss. Tilbake står NATO og vår EØS-avtale som grunnplanken for nordmenns kjøpekraft, sysselsetting og sikkerhet.

EØS har vist å stå seg å stå støtt. I 2018 ble vi – nettopp på grunn av EØS – unntatt fra EUs beskyttelsestiltak på stål. Og EUs Ministerråd ga like før jul tommelen opp for det mest omfattende og velfungerende samarbeidet de har. Men det viktigste er at EØS leverer i det daglige. Varer og tjenester flyter tilnærmet uhindret over grensene, likeartede regler kommer på plass og aksepteres, vi har et omfattende samarbeid når det gjelder miljø og klima, og vi høster betydelige gevinster innen forskning og utdanning. Norske bedrifter sikres garantert likebehandling, norske og internasjonale investorer vet at de kan investere i Norge uten markedsrisiko i EØS, og norske forbrukere har trygge arbeidsplasser og økt kjøpekraft på grunn av rimelig import og generell styrking av økonomien. 

Men det kan bli enda bedre. Vi kan utnytte EØS i enda større grad. Det krever at vi gjenoppfrisker vår kunnskap om avtalen. Det krever at vi både ser handlingsrom og kjenner vår besøkelsestid. Det krever engasjement.

Vi kan ikke ta EØS for gitt.

Mer informasjon