Når man inngår forhandlinger om en frihandelsavtale, er målet å fjerne handelshindringer og styrke relasjonene. I dette tilfellet gjelder dette premisset ikke. Fra å være fullt ut integrert i det indre marked og EUs omfattende samarbeid uten beskrankninger har britene ønsket å gå ut. Det har gitt særlige utfordringer. Alle har ønsket å sikre vanlig vareutveksling og der er partene samstemte. Likevel, EU har villet sikre integriteten av sitt marked – "kan du ikke følge reglene, kan du ikke få alle fordelene". Britene på sin side har insistert på selvråderett – "vi lager lover selv". Vår konklusjon er at Europa som så dann har vunnet. En No-Deal mellom Storbritannia og EU hadde vært politisk, sosialt, miljømessig og økonomisk svært, svært utfordrende.
Avtalen gir full frihandel for varer. Det er bra, men ikke overraskende. De øvrige frihetene i det indre marked – kapital, tjenester og personbevegelser – er for partene imidlertid ikke lenger å regne som 'friheter'. Kapital vil tilsynelatende fortsatt kunne flyte relativt uhindret mellom Storbritannia og EU. Det følger logisk av et fritt varebytte. Verre er det med tjenestehandel. Både som selvstendig sektor og som integrert del hos vareprodusenter vil tjenesteleverandører på begge sider oppleve at de respektive markedene blir mer lukket. Det vil særlig smerte på britisk side da tjenestesektoren står for nærmere 80% av britisk økonomi og spesiell spenning er knyttet til utsiktene for finansinstitusjonene i City. Situasjonen blir ikke bedre med nye og langt strengere betingelser for personbevegelser. Nødvendig utveksling av arbeidskraft til tjenesteutøvelse vil bli klart vanskeligere. Men også for privatpersoner blir det en ny virkelighet. Om det gjelder ferie eller andre typer opphold vil reglene bli annerledes og ikke minst skjerpet i negativ favør for den reisende.
Av bekymring for mye at både britisk og europeisk næringsliv er imidlertid hva dette betyr med hensyn til nye tekniske handelshindringer, grensereguleringer og mulige forsinkelser med de kostnadene dette innebærer. Inntil utgangen av 2020 har handelen over kanalen gått sømløst. 10000 trailere har daglig krysset dette vannskillet uhindret i over 40 år. Nå skal det erstattes med grensekontroller som få er vant med. 50000 tollere og ekspeditører mangler på britisk side for å håndtere nye dokumentkrav og gamle flyplasser må gjøres om til venteplasser. Betydelige deler av britisk næringsliv er fortsatt uforberedt. Gjennom 2021/22 vil dette likevel kunne bedre seg.
Mer utfordrende blir det når regelverksutformingen på en lang rekke områder over tid vil begynne å avvike fra hverandre. I motsetning til EØS hvor vi fortløpende tilpasser oss europeiske regelverk vil lover og regler i hhv. Storbritannia og EU uvegerlig skille lag etter som årene går. For næringsliv som både forholder seg til EU og UK betyr det dobbeltreguleringer og dobbelt opp med kontroll, sertifisering og merking. Med det dobles kostnadene.
Den nye frihandelsavtalen er også omtalt som en samarbeidsavtale. Områder man skal søke samarbeid om er bl.a. energi, miljø, klima, helse, arbeidstakerrettigheter og sikkerhet. Noe av dette vil bli uproblematisk – fordi man må. Energi- og sikkerhetssamarbeidet vil bl.a. rulle og gå fordi partene er så gjensidig avhengige av hverandre. Her er interessene av strategisk betydning. Men ellers må vi vente og se. Intensjonene i avtalen er diplomatisk og "høyverdig" utformet, men det er først beviser som gir resultater. Det vil avhenge av politiske prioriteringer på begge sider.
Det som er verdt å merke seg er at mye av rettssikkerheten og forutsigbarheten mellom disse tidligere felles medlemmene av den Europeiske Union nå er borte. Det finnes ikke lenger én felles instans som kan avgjøre hvem som har rett eller feil eller hvordan lovtekster skal tolkes. EU-domstolen har ikke lenger noen myndighet over Storbritannia. Tvister skal fra nå av behandles i ulike komiteer eller tribunaler, men uten av avgjørelsene reiser noen forpliktelser. Det blir en ny virkelighet.
Når vi skriver at avtalen mellom Storbritannia og EU er et gode for Europa betyr dette likevel ikke at vi tror avtalen representerer et nordstjernelys for europeisk samarbeid, snarere tvert imot. Frihandelsavtalen gir det den skal når det gjelder varehandel – og det er viktig nok. Men på andre områder, der samarbeid skal råde, er det veldig mange ord som "bør", "ønsker", "legge til rette for" som peker på hensikter, men ingen forpliktelser. Og spørsmålet om likeverdighet i rammebetingelser eller håndhevelse av det som ligger i denne teksten er langt fra det som følger av EU-medlemskap eller for den saks skyld, EØS. Det gjenspeiles også i de kommentarer som så langt er gitt fra britisk næringsliv og fagbevegelse.