2.1 Energitrilemma

Selv om energipolitikk er et sentralt tema i samfunnet, med fokus på sikkerhet, prissetting og klimaeffekter, er havvind en kjernekomponent i de fleste industrialiserte lands langsiktige energiplaner. Havvind anses som en moden og troverdig teknologi som kan bidra til avkarbonisering av energisystemer i alle regioner. Alle elementer av Energitrilemmaet har vært utfordret i det siste, med en kombinasjon av krig, inflasjon og klimarelaterte hendelser i løpet av 2022-2023.

Havvindbransjen har opplevd betydelig prisvekst det siste året, som har ført til utfordringer med lønnsomheten i prosjektene. Utviklere har opplevd manglende kapasitet i leverandørkjeden, fra fundamenter til installasjonsfartøy. I noen regioner har det også vært betydelige forsinkelser i godkjenning av tillatelser. Disse momentene har ført til at noen prosjekter har blitt forsinket eller kansellert. Usikkerheten rundt lønnsomhet har gitt auksjonsrunder med få eller ingen bud. Resultatet har vært krevende diskusjoner mellom energiselskaper og myndighetene om forbedret økonomiske rammer til nye prosjekter.

Markedet har utviklet seg betydelig langsommere i 2022 og 2023, der Rystad Energy (2023) bemerker at installert kapasitet i det europeiske markedet kun har økt med 2 prosent. Det er imidlertid forventet at utbyggingstakten vil øke igjen. TGS 4cOffshore (2024) i en nylig analyse av investeringsbeslutninger indikerer det samme, med 12.3 GW prosjekter besluttet (FID) i 2023 mot bare 0,8 GW besluttet i 2022. Likeledes er det forventet kraftkjøpsavtaler fra havvind for 47,5 GW med 40 GW i Europa og nye lisenser til utbygging av 33,5 GW havvindanlegg.

2.2 Internasjonalt marked – trender

Ved utløpet av 2022 var det installert 64,3 GW havvind kapasitet - på tvers av 3 kontinenter og 19 land – noe som utgjør 7 prosent av totalt installert vind kapasitet.

Global Wind Energy Council (GWEC, 2023) anslår at 380 GW havvind kapasitet vil bli lagt til den neste 10 års perioden. Ca. halvparten av denne veksten vil komme fra Asia (APAC), fulgt av Europa (41 prosent), Nord-Amerika (9 prosent) og Latin-Amerika (1 prosent). DNVs «Energy Transition Outlook» (2023) konkluderer med at innen 2050 vil bunnfast havvind vokse til 1 250 GW, eller 10% av verdens elektrisitetsproduksjon, i tillegg til 270 GW med flytende havvind. I sum, må havvind-kapasiteten vokse mer enn 20 ganger de neste 25 årene for å nå disse prognoser.

Figuren under viser hvordan trenden utvikler seg frem til 2050.

Storbritannia har vært et viktig marked innen havvind, og er størst i Europa. Etter skuffende resultater med ingen deltagere i CFD auksjonen sommeren 2023 har myndighetene svart med en betydelig økning av de økonomiske rammene for neste års auksjon, både for bunnfast og flytende havvind. Det er ventet at forbedringen av disse rammevilkårene vil føre til økt aktivitet i perioden fremover.

USA har store ambisjoner knyttet til havvind med et mål av 30 GW installert innen 2030. Dessverre, har flere prosjekter nylig blitt stanset eller utsatt med betydelige nedskrivninger hos utviklere. Inngåtte avtaler etter tidligere auksjoner uten nødvendige markedsjusteringsmekanismer viste seg utfordrende for flere utviklere. Det har den siste tiden blitt utlyst nye auksjoner, trolig med bedre rammebetingelser for å få økt takten i havvindutbygning. Biden-administrasjonen har ikke nedjustert ambisjonene for hele landet, og delstatene på Øst og Vest-kystene jobber aggressivt med auksjonsprosesser og tildeling av nye arealer.

EU-markedet med Tyskland, Nederland og Frankrike som hovedmarkeder forventer betydelig vekst fremover. Det geopolitiske bildet i kombinasjon med behov for endring i energimiksen legger til rette for videre ekspansjon gjennom betydelige utbygningsprogrammer hos transmisjon operatørene (TSOs). I sin kommunikasjon om vindenergi «Wind Power Action Plan» (EC, 2023) identifiserer EU-Kommisjonen området som avgjørende for å nå klima- og energimålene satt for 2030 og 2050, samt redusere unionens avhengighet av importerte fossile brensler. Flere tiltak og initiativer som er relevante for selskaper innen vindkraftsektoren, er oppført. Målet er å gi større forutsigbarhet for kommersielle aktører, øke attraktiviteten til fellesprosjekter og stimulere investeringer.

2.3 Leverandørindustri, begrensninger og kostnader

Prognosene for markedet fremover indikerer fortsatt kraftig vekst for bunnfast havvind og på lengre sikt flytende havvind. Dette setter leverandørindustrien under press og det vil være usikkerhet rundt pris og leveransetid i tiden fremover.

Bunnfast havvind har sett en betydelig reduksjon av kostnadsbildet siden de første større utbygningene for snart 15 år siden, der prosjekter for første gang inkluderte 50+ turbiner. Analyser blant annet fra DNV (2023) prosjekterer en prisøkning på kort sikt med videre reduksjon mot en utflating på 2030 tallet. «Levelised Cost of Energy» (normaliserte energikostnad - LCoE) kommer til å være redusert fra 150 USD/MWh i 2014 til 65 USD/MWh innen 2030, en reduksjon av 57 prosent.

Flaskehalser i leverandørindustrien for bunnfast havvind vil skape utfordringer i tiden fremover. Offshore turbiner, kabler og høyspent utstyr, tungløft og installasjon er områder med sannsynlige flaskehalser som kan kreve betydelige investeringer og som videre vil kunne øke gjennomføringstiden for prosjekter.

For flytende havvind, vil industrien stå ovenfor utfordringer knyttet til storskala fabrikasjon av fundamenter og sammenstilling som i større grad må gjøres lokalt på grunn av begrensinger for transport. Viktige utfordringer blir tilgang til areal og arbeidskraft. Her er det gode muligheter for norsk industri for å utvikle og levere smarte løsninger for fabrikasjon, sammensetning, installasjon og forankring av flytende systemer.

LCoE for flytende havvind er forventet å redusere dramatisk i løpet av de nest 10-15 år som et resultat av teknologisk utvikling og skalafordeler. DNV (2023) sammenligner forventede trender for bunnfast og flytende havvind fram til 2050, samtidig som bransjen forventer at teknologigjennombrud kan føre til en betydelig akselerasjon i disse trender for å komme under 50 USD/MWh.

For å utnytte disse skalafordeler, må industrien likevel evner å utvikle seg raskt de neste 5-10 år for å være i stand til å levere alle komponenter og tjenester som trengs til å bygge så mye som 270 GW flytende havvind innen 2050. Dette tilsvarer rundt 18 000 turbiner, 42 000 kilometer med kabler, 60 000 km med fortøyingslinjer og 90 millioner tonn stål. Standardisering og industrialisering er dermed viktige faktorer som skal bidra til kostnadsreduksjon og oppskalering av industrien. Norske aktører har mye bra teknologi, men for å sikre gode standardiserte løsninger så er det nødvendig for enkle leverandører å samarbeide langs verdikjeden.

Illustrasjonen som viser utfordringer for leverandørkjeden når det gjelder havvindutbygging.

For å bygge så mye som 270 GW flytende havvind innen 2050 må det leveres komponenter som tilsvarer rundt 18 000 turbiner, 42 000 km med kabler, 60 000 km med fortøyingslinjer og 90 millioner ton stål. Foto: Samarbeidsforum for havvind