4 Risikoreduserende tiltak for investeringer

Investeringsvilje er en avgjørende faktor for å etablere og utvikle havvindnæringen i Norge. Det er store investeringer i produksjonsfasiliteter og infrastruktur som må gjøres dersom man skal oppnå den konkurransekraft og teknologiutvikling man ønsker for norske leverandørkjeder. Temagruppe 1 har nedfelt fem anbefalinger for risikoreduserende tiltak som kan øke investeringsviljen og -takten.

4.1 Forutsigbare rammebetingelser og regelverk

Viktigheten av forutsigbare rammebetingelser kan ikke overdrives. Forutsigbarhet er helt nødvendig for å kunne realisere store investeringer. Stabil beskatning, klarhet i nettløsninger og muligheter for krafteksport, et oversiktlig konsesjonssystem og forutsigbare arealprosesser kan tjene som eksempler. Tillit til disse rammene er avgjørende for å bli trygg på lønnsomheten i prosjektene, og dermed tilrettelegge for investeringer. Stortinget må tilstrebe å etablere og beholde et så bredt politisk flertall som mulig for et tydelig ambisjonsnivå, samt langsiktige rammebetingelser for å stimulere til en kraftfull utvikling for havvindnæringen i Norge. Dette vil gjøre at rammebetingelsene står seg over tid, også ved maktskifter.

Tilhørende regelverk må hensynta og fremme leverandørindustriens konkurranseevne. Her kan nevnes f.eks. ferdigstillingen av HMS-regelverket for havvind, inkl. tekniske standarder. I tillegg til at det må utformes et trygt og godt regelverk, er det viktig for næringens konkurranseevne at det ikke innføres særegne norske krav som går langt utover internasjonale krav. Slike krav vil gjøre overføringsverdien fra det norske hjemmemarkedet mindre, og gjøre det tyngre for norske havvindaktører å lykkes internasjonalt. Det kan i ytterste konsekvens også resultere i at marginale prosjekter blir vanskeligere å realisere.

Myndighetene bør videreføre kvalitative kriterier for prekvalifisering og tildeling av areal i framtidige utlysninger etter havenergilova. Kriteriene må ivareta sameksistens, natur- og miljøhensyn og forventinger til en bærekraftig utvikling av norsk (og europeisk) industri.

Før nye tildelingsrunder iverksettes anbefales det at myndighetene inkorporerer læring fra den første utlysnings- og tildelingsrunden, og sørger for å lukke gap i regelverk og godkjenningsprosesser.

4.2 Konsesjonsprosesser og saksbehandling

Tidsaspektet og trygghet for stegene i konsesjonsprosessen har mye å si for utviklernes investeringskalkyler og investeringsvilje. Dette påvirker igjen leverandører og underleverandører. Flaskehalser i deler av energisektoren de siste årene har skapt usikkerhet. Risiko for forsinkelser og lang saksbehandlingstid kan føre til at i utgangspunktet lønnsomme investeringer blir for risikable, eller i verste fall ulønnsomme.

Nåværende konsesjonsprosess og tilhørende timeplan medfører en lang tidshorisont før en utbygging faktisk kan starte. Prosessen og saksbehandlingen for havvindanlegget etter havenergilova bør effektiviseres og være så smidig som mulig, og den må være koordinert med konsesjonsprosessen for nett etter energiloven. Dette gjelder for de første tildelingene, og ikke minst for kommende runder. Her vises det til Energidepartementets oppdrag til NVE og pågående arbeid med forvaltningsregimet for fornybar energiproduksjon til havs.

4.3 Løpende åpning og tildeling av nye arealer for havvind

Det er store grunninvesteringer som må tas innenfor anlegg og produksjonsutstyr før man kan oppnå ønskede kostnadsreduksjoner via industrialisering og masseproduksjon. Man får økt trygghet for disse investeringene dersom man har tillit til at det vil åpnes nytt areal og at det regelmessig vil komme nye utlysinger og tildelinger etter de første utlysningene.

Stortingets mål om 30 GW innen 2040 gir en god retning. Det anbefales at det framover etableres en mer konkret utvidelsesplan med en tydeligere timeplan og tilhørende kapasitetsmål. Temagruppen mener at det som et minimum bør legges til rette for utlysninger hvert annet år fra 2025 og utover, og at det planlegges en opptrapping av hyppighet og omfang i tråd med 2040-målet.

De etablerte tildelingsrundene må være mekanismen for å tildele areal til havvindprosjekter på norsk sokkel. Disse åpne rundene ivaretar hensynet til forutsigbarhet, konkurranse, aktørmangfold og sameksistens på en god måte. Eventuelle enkeltstående demonstrasjonsprosjekter eller unntak fra havenergilovas åpnings- og tildelingsprosesser, vil ikke skape grunnlag for den betydelige industrielle oppskaleringen som må til.

4.4 Kontraktsformer

Stortinget har samtykket i at Energidepartementet kan inngå en tosidig differansekontrakt (Contract for Difference - CfD) for støtte til første fase av Sørlige Nordsjø II. Temagruppen anbefaler at myndighetene også i framtiden etablerer risikoavlastende kontraktsformer for havvindutbyggerne.

Når det gjelder kontrakter mellom utbyggere og leverandører kan både eksempler fra mer modne havvindmarkeder samt erfaringer fra olje- og gassindustrien brukes for å utarbeide kontraktsformer som både stimulerer investeringer og skaper balanserte og forutsigbare vilkår for leverandørindustrien.​

4.5 Fremtidig behov for støtte

Det planlegges betydelig statsstøtte til de første havvindprosjektene. Med forventet fortsatt vekst i havvind både i Norge og utlandet, vil kostnadene drives nedover via teknologiutvikling, skalering, standardisering og industrialisering. Spesielt flytende vind har i dag en betydelig høyere kostnad enn alternativer som bunnfast vind, landvind eller sol. Avhengig av markedsprisen for kraft, kan det ta tid før energianlegg basert på flytende vind vil stå økonomisk på egne ben. Vi anbefaler derfor at det tas høyde for også fremtidig behov for statsstøtte, for kontinuitet i utviklingen og skaleringen mot en lønnsom og bærekraftig industri.

Det kan også være nødvendig at myndighetene vurderer andre og mer hensiktsmessige bevilgningsløsninger for differansekontrakter enn OPS-rammeverket, der bevilgningene spres over flere budsjettår enn bare byggefasen, jf. vedtak fra Stortinget.