Ullkrisen skjerpes – men bransjen ser løsninger

En fullsatt sal i Næringslivets Hus vitnet om et voksende engasjement for norsk ull. Under Ulldagen 2025 var stemningen både alvorlig og håpefull. Ulldagen samlet over 120 deltakere fra hele verdikjeden, og er et årlig arrangement i samarbeid mellom Norilia og Norsk Industri.

Bransjesjef Egil Sundet i Teko og Designindustrien var tydelig i sitt innlegg: – Vi har ikke tilgang til nok norsk saueull, og det begynner å bli et stort problem, slo han fast. Han viste til at produksjonen av norsk ull har falt fra over 4600 tonn i 2006/2007 til under 3000 tonn i 2024.

– Industrien går godt. Vi selger mer garn og ullplagg enn på lenge, og både norske og utenlandske kunder etterspør produkter laget av norsk ull. Men vi klarer ikke å skaffe nok råvare. Dette er en flaskehals for videre vekst.

Sundet fortalte at både Norilia, Norsk Sau og Geit og Norsk Industri står samlet bak at sauebøndene må få mye bedre betalt for ull.

– Utbetalingene over landbruksoppgjøret har gått ned i 30 år. Våre beregninger viser at bonden i dag får omtrent halvparten av det hun ville fått hvis støtten hadde holdt tritt med prisutviklingen. I praksis må prisen på ulla dobles, sa Sundet.

Han la til at situasjonen i dag er slik at noen bønder velger å brenne ulla fordi det ikke lønner seg å levere den. – Det er dypt meningsløst; for miljøet, for industrien og for verdiskapingen i distriktene. Vi trenger en politikk som faktisk verdsetter ull som en bærekraftig ressurs.

Fra mottakssiden bekreftet Marion Tviland, leder for ullavdelingen i Norilia, utfordringen. – Norsk ullvareindustri har betalingsvilje for norsk kvalitetsull, sier hun. Men vi får også inn mye ull av lavere kvalitet som det ikke er marked for i Norge, og mye av denne ulla koster det langt mer å samle inn og klassifisere enn hva vi klarer å selge den for.

– Når volumene faller, øker kostnadene. Vi må jobbe tett mot produsentene, motivere til å ta vare på kvaliteten – og samtidig finne flere anvendelser også for den lavere ullkvaliteten, fastslo hun.

Den unge sauebonden: – Dette er livet mitt

Et av dagens mest engasjerende innlegg kom fra 26 år gamle Theodor Enok Bakken Skramstad, sauebonde på Hole gård i Hurdal og dataingeniør i Animalia. Han kaller seg en «sauenerd».

– Alt ved sau er spennende. Når sauene er fornøyde, er jeg fornøyd, sa han med et smil. Hole gård har vært i familien i fem generasjoner, og har i dag rundt 500 sauer. Hele familien deltar i driften.

– Under lamminga har vi skiftplan: Jeg går på morgen, søster dagskift, pappa kveld og natt. Det er beinhardt arbeid, men vi gjør det sammen. Samholdet driver oss – og stoltheten over å føre tradisjonen videre.

Skramstad fortalte om hvordan detaljer som avl, fôr og beite påvirker ullkvaliteten, og hvordan små feil kan få store utslag. – Vi har blitt mer bevisste på ulla. Før farget vi sauene for å holde styr på vaksiner, men nå har vi sluttet med det. Fargen henger igjen og ødelegger ullen.

Han ser samtidig på framtiden med nøktern optimisme. – Vi må kanskje la sauene leve lengre for å få bedre utnyttelse. Og vi må dokumentere mer: dyrevelferd, beitebruk, ullkvalitet. Kundene etterspør det. Som bonde sitter jeg med data om alt: fødsel, fôr, beite. Nå gjelder det å bruke disse dataene til noe nyttig, sa bonden.

 Paneldebatt: – Ull og kjøtt må løftes sammen

I den påfølgende paneldebatten mellom Sundet, Tviland, Skramstad og Erling Digernes (styreleder i Teko og fra Rauma Ullvarefabrikk), var tonen både engasjert og ærlig.

Digernes minnet om at norsk ull er svært viktig for norsk tekstilindustri. – Hos oss foredles rundt 200 tonn ull i året. Tilgangen på den aller fineste lammeulla er begrenset, så vi må bruke en bredere miks av norsk ull. Vi trenger mer av den norske kvite sauen. Det er denne ulla som har verdi for industrien.

Han mener hovedproblemet er økonomien i ull for bonden. - Løsningen er en solid økning i tilskudd øremerket enerkvalitetene - altså A1, B1 og C1, mener Digernes.

Tviland pekte på at økonomien må henge sammen. – Ulla følger kjøttet. Hvis ikke saueholdet lønner seg, får vi heller ikke ull. Derfor må rammevilkårene gjøre det lønnsomt å produsere både kjøtt og ull – ikke bare å holde dyr på beite.

Skramstad la til: – Jeg har norsk kvit sau på gården. De gir både kjøtt og ull. Hvis vi skal sikre at flere velger denne rasen, må tilskuddsordningene belønne produksjon, ikke bare drift. Det må lønne seg å levere kvalitet.

Bedriftene viser vei

Ulldagen viste også bredden i norsk ullnæring: fra tradisjonsrike spinnerier til motevisninger og sirkulær innovasjon.

Øyvind Myhr, fjerde generasjon ved Hillesvåg Ullvarefabrikk, beskrev en familiebedrift i kontinuerlig drift siden 1898 – og i dag på full kapasitet. – Vi spinner alt vi klarer. Vi må til og med leiespinne noe i Litauen. Etterspørselen er der, men vi mangler ull, sa han.

Myhr fortalte at fabrikken har blitt et reisemål i seg selv, og at samarbeid med designere har bidratt til vekst.

– Design selger garn. Folk kjøper historien, bildene, fargene. Men det hjelper lite hvis vi ikke får tak i råvaren. Det er ikke samsvar mellom tilbud og etterspørsel. Dette går i feil retning.

Aclima: Resirkulert ull på vei inn i sirkelen

Den nye toppsjefen i Aclima, Christian Lodgaard, snakket stolt om selskapets ReBorn-serie, laget av resirkulert merinoull fra egen fabrikk.

– Vi bruker tekstilrester for 10 millioner kroner som ellers ville gått tapt. Materialet sendes til Italia, rives opp, spinnes på nytt og blir til plagg med unikt uttrykk. Vi farger ikke om – vi tar med historien i fiberen, fortalte Lodgaard.

Han beskrev Aclimas filosofi som «deep design thinking»: – Vi setter kunden i sentrum, og utvikler fra fiberen og opp. Vi setter ikke bare logoen vår på et plagg.

– Vi må løfte norsk kvit sau

Da dagen ble rundet av, var det enighet om én ting: Norsk ullnæring står ved et veiskille. – Det viktigste nå er å løfte norsk kvit sau. Uten den har vi ikke grunnlag for industrien vår, oppsummerte Erling Digernes under paneldebatten.

Egil Sundet nikket: – Det er alvor, men det er også håp. Hele ull-bransjen viser at det er vilje, kreativitet og samarbeidsevne her. Nå må politikken følge etter.