Husholdningsavfall. Foto: SkyLine - stock.adobe.com
Norsk Industri har utarbeidet en matrise med risikofaktorer som gjør seg gjeldende når kommunene utfører oppgaver med håndtering av husholdningsavfall i samme selskap eller konsern som også tilbyr kommersielle avfallstjenester.
Avfallslovgivningen i Norge skiller mellom håndtering av husholdningsavfall og næringsavfall. Innsamling og behandling av husholdningsavfall er en kommunal oppgave. Avfall fra offentlige bygg og institusjoner og avfall fra næringslivet er næringsavfall.
I dag tilbyr både private og kommunale selskap kommersielle tjenester knyttet til håndtering av næringsavfall. Norsk Industri er opptatt av at konkurransen om å håndtere næringsavfall skjer på like vilkår.
Norsk Industri mottar jevnlig henvendelser om hvorvidt kommunale kommersielle foretak nyter godt av fordeler som skyldes samorganisering eller samvirke med kommunens oppgave med å håndtere husholdningsavfall. Konkurransevridning til fordel for offentlige selskap kan skje gjennom prissetting av tjenester, leie og tilgang på infrastruktur, fordeling av felleskostnader, tilgang og pris på kapital, tildeling av oppdrag og eksklusive rettigheter eller ved at nye selskap får med seg verdier ved oppstart som ikke fullt reflekteres i åpningsbalansen.
Norsk Industri har nå utarbeidet en enkel matrise med faktorer som kan gi risiko for brudd på statsstøttereglene, konkurransereglene eller anskaffelsesreglene i kommunale avfallsselskap og -konsern. Det at en eller flere risikofaktorer er tilstede betyr naturligvis ikke at det foreligger et lovbrudd. Dette må vurderes konkret fra sak til sak. Matrisen kan imidlertid gi veiledning for å vurdere risiko for konkurransevridning og hvor risikoen ligger.
Norsk Industris hovedanbefaling for å få til rettferdig konkurranse mellom offentlige og private avfallsaktører er at skjermet tjenesteproduksjon (monopol) og kommersiell næringsvirksomhet i kommunen ikke bør være organisert innen samme konsern/foretak, og heller ikke ha eiendeler i hverandre. Offentlig tjenesteproduksjon bør eies og forvaltes direkte av kommunen, og være organisatorisk og kommersielt adskilt fra eventuell næringsvirksomhet.
