1. INNLEDNING

Etter norsk rett kan force majeure både anvendes som et lovhjemlet begrep og som et kontraktuelt begrep for å bli fritatt for kontraktsforpliktelser.

Force majeure defineres tradisjonelt som en hendelse som hindrer oppfyllelsen av en kontraktsforpliktelse. Hendelsen må ligge utenfor det den som er forpliktet kan kontrollere. Det er videre en del av definisjonen at den som rammes av hendelsen, ikke kunne forutse den da han inngikk kontrakten og heller ikke med rimelighet ha unngått eller overvunnet hindringen og dens konsekvenser. Tradisjonelle eksempler på force majeure-hendelser er krig, opprør, blokader, jordskjelv, branner, streiker og lock-outer.

Inntrer en hendelse som må karakteriseres som force majeure, er hovedvirkningen at den rammede parts kontraktsforpliktelser suspenderes så lenge force majeure-hendelsen varer ved.

2. HVA ER EN FORCE MAJEURE-HENDELSE?

Når det gjelder lovhjemlet force majeure, er de betingelser som må være oppfylt for å konstatere en force majeure-hendelse, fastsatt i lovgivningen, spesielt i Kjøpsloven av 1988. Kjøpsloven følger nøye reglene i den internasjonale konvensjon om løsørekjøp (CISG).

Kjøpsloven introduserer, særlig i paragrafene 27, 40 og 57, det såkalte «kontrollansvaret». Dette er i realiteten et erstatningsansvar uten hensyn til skyld – et såkalt objektivt ansvar – for en parts oppfyllelse av kontraktsforpliktelser, når oppfyllelsen ligger innenfor partens «kontroll». Force majeure inntrer når oppfyllelsen av en kontraktsforpliktelse anses å ligge utenfor den forpliktedes kontroll.

3. NÅR INNTRER EN FORCE MAJEURE-HENDELSE?

Som ovenfor nevnt er force majeure etter norsk rett både en lovhjemlet fritaksgrunn såvel som en kontraktsdefinert fritaksgrunn.

Den lovhjemlede force majeure er definert i Kjøpsloven av 1988, slik det er nevnt ovenfor. Som påpekt ovenfor under pkt. 2, er lovens force majeure-begrep basert på hvorvidt en hendelse som hindrer oppfyllelsen av en forpliktelse, ligger utenfor den forpliktedes kontroll.

Følgende vilkår må være oppfylt for at en lovhjemlet force majeure skal foreligge:

For det første må oppfyllelsen av forpliktelsen ha blitt hindret eller blitt gjort vesentlig mer vanskelig av en hindring eller hendelse av en viss betydning og størrelse. Typiske eksempler er krig, blokader, streiker etc.

For det andre må ikke hendelsen ha vært forutseelig da kontrakten om forpliktelsen ble inngått.

For det tredje må det ikke ligge slik an at den forpliktede må forutsettes med rimelige midler å kunne ha unngått eller overvunnet konsekvensene av hendelsen. Både tiltak som kan gjøres før hendelsen og anstrengelser etter at den har inntruffet kan inngå i denne vurdering.

Endelig, og som overordnet vilkår, skal hendelsen ligge utenfor den forpliktedes kontroll.

Den lovhjemlede force majeure hadde strengere vilkår før Kjøpsloven av 1988. Den har nå blitt mer lik den fremherskende form for kontraktsdefinert force majeure.

Et force majeure-begrep basert på en hendelse utenfor en parts «kontroll» er benyttet i mange av de mest brukte standardkontrakter i Norge. Eksempler på dette er Norsk Fabrikasjonskontrakt NF 15 art. 28, jfr. art. 1.8, Norsk Totalkontrakt NTK 15 art. 28, jfr. art. 1.8, Nordiske leveringsbetingelser for levering av maskiner og annet utstyr NL 17 pkt. 4547, ORGALIME S 2012 pkt. 41-43. Det er få forskjeller mellom de kontraktstermer det her er vist til og det lovhjemlede force majeure-begrep beskrevet ovenfor.

4. STREIK SOM FORCE MAJEURE

Streiker er ikke ukompliserte når det gjelder spørsmålet om de faller innenfor det lovhjemlede force majeure-begrepet. Er en slik streik fullt ut lokal, er den logisk sett aldri utenfor arbeidsgiverens kontroll fordi han alltid kan avverge den ved å akseptere alle krav fra de streikendes side. Det er likevel klart at en slik tankegang ikke kan føre frem, jf. nedenfor.

Det har vanligvis vært akseptert at en nasjonal streik eller en streik som rammer en hel bransje, må anses som liggende utenfor den rammede arbeidsgivers kontroll og derfor må karakteriseres som force majeure. Det samme gjelder såkalte «punktstreiker» hvor bare noen få av de ansatte streiker. Til gjengjeld er disse få ansatte nøkkelpersonell for arbeidsgiveren. Til og med lokale streiker kan bli ansett som force majeure dersom de er et ledd i vanlige lønnsforhandlinger. Hvis det på den annen side pågår en lokal streik fordi arbeidsgiveren ikke oppfyller sine rettslige plikter overfor de ansatte, blir den ikke ansett for å ligge utenfor arbeidsgiverens kontroll.

Når en lokal streik vurderes med henblikk på en mulig force majeure, er det viktig om og i hvilken grad en streik var en mulighet da avtalen ble inngått. Det er også viktig å vurdere hvorvidt arbeidsgiveren kunne ha unngått streiken med rimelige midler.

Forståelsen av den kontraktsdefinerte force majeure må, her som alltid, baseres på en fortolkning av den konkrete kontrakt. Mange standardkontrakter regner opp streiker blant sine force majeure-hendelser. Dette blir normalt fortolket slik at såvel nasjonale som bransjevise og lokale streiker omfattes. Det er uansett nødvendig å kontrollere at den aktuelle streik oppfyller alle konkrete force majeure-kriterier i den konkrete kontraktsdefinisjon av force majeure.

5. VIRKNINGER AV FORCE MAJEURE

Som allerede nevnt vil en gyldig force majeure frita en kontraktspart fra å oppfylle kontraktsforpliktelsene inntil force majeure-situasjonen opphører. Kontraktsparten vil m.a.o. ikke bli erstatningsansvarlig, f. eks. i form av dagmulkt, fordi han ikke oppfyller sine kontraktsforpliktelser. På den annen side vil han vanligvis heller ikke kunne fremme krav mot kontraktsparten for den kostnaden force majeure-situasjonen medfører. Økte kostnader som følge av force majeure må han med andre ord dekke selv.

Den kontraktspart som rammes av force majeure må varsle den annen part om dette innen rimelig tid. Det kreves ofte at et slikt varsel også skal gis når force majeuresituasjonen opphører. Dersom den som er forpliktet ikke varsler den annen part om at en force majeure-situasjon er inntruffet, kan den forpliktede bli erstatningsansvarlig overfor den annen part for det tap denne lider som følge av manglende varsel. Unnlatt varsel kan også, i mer alvorlige tilfeller, føre til at den forpliktede mister retten til å påberope seg den konkrete force majeure. Noen kontrakter angir en mer spesifikk frist for å varsle den andre parten, og man bør derfor alltid undersøke kontraktens ordlyd umiddelbart etter at en force majeure-hendelse inntreffer.

Mange kontrakter, men ikke alle, fastlegger at hver av partene skal bære sine egne omkostninger og utgifter pådradd som følge av force majeure-situasjonen. I enkelte standardkontrakter er kjøperen som er forhindret av force majeure til å motta salgsgjenstanden, forpliktet til å erstatte selgeren de utgifter og omkostninger han har pådradd seg ved å ta vare på og beskytte den.

I mange force majeure-bestemmelser i kontraktspraksis, gis partene anledning til å heve eller si opp kontrakten når en force majeure-situasjon har vart i en bestemt tidsperiode. Det vanlige spenn for en slik tidsperiode er fra 3 til 6 måneder.

Oppdatert 28. februar 2022 

1. INTRODUCTION

Norwegian law recognizes force majeure both as a statutory provision and as a contract term concerning relief from contractual obligations.

Force majeure is traditionally defined as an occurrence that prevents the fulfilling of a contractual obligation. The occurrence must be beyond the control of the affected party. A further provision is that the party could not reasonably have foreseen the occurrence when entering into the contract and could not reasonably have avoided or overcome it and its consequences. Traditional examples of force majeure events are war, insurrection, blockades, earthquakes, fires, strikes and lock-outs.

When force majeure occurs, the main effect is that the party's obligations under the contract are suspended as long as the force majeure lasts.

2. WHAT IS A FORCE MAJEURE EVENT?

Concerning statutory force majeure the conditions that must be fulfilled are defined in statutory law, i.e. the Norwegian Sale of Goods Act of 1988 which follows the provisions of CISG closely. The Act, especially in the sections 27, 40 and 57, introduces the concept of "control liability". This is in effect a strict liability for a party's fulfillment of those contractual obligation that lie within the “control” of the party. Force majeure occurs when the fulfillment of a contractual obligation is considered lying outside the control of the party.

3. WHEN DOES A FORCE MAJEURE EVENT OCCUR?

It is important to note that force majeure under Norwegian law may be a statutory term and a contract term.

The statutory term is defined in the Sale of Goods Act of 1988 mentioned above. As pointed out in 2 above, the Act has based its force majeure concept on whether a certain event that prevents the fulfilling of an obligation lies outside the control of the party.

The following conditions must be fulfilled for a statutory force majeure to occur:

Firstly the fulfillment of the obligation must have been prevented or made fundamentally more difficult to fulfil by an impediment or occurrence of a certain seriousness or dimension. Typical examples are war, blockades, strikes etc.

Secondly the occurrence must not have been foreseeable at the time of entering into the contract.

Thirdly the party cannot reasonably have been expected to have avoided or overcome the consequences of the event. Both precautions taken to avoid such event and efforts made after its occurrence can be taken into account.

Finally, and the overriding condition, is that the event is outside the control of the party.

The statutory force majeure was a more rigid concept before the Sale of Goods Act of 1988. It has now become more like the main trend in contractual force majeure terms.

The concept of force majeure being an event “beyond the “control” of the party is used in many of the most frequently used standard contracts in Norway. Examples are Norwegian Fabrication Contract NF 15 art. 28 cfr. art. 1.8, Norwegian Total Contract NTK 25 art. 28 cfr. art. 1.8, Nordic Conditions for Delivery of Machines and other Equipment NL 17 art. 45-47 and ORGALIME S 2012 art. 41-43. There are few differences between these contractual terms and the statutory term described above.

4. STRIKES AS FORCE MAJEURE

Strikes are not uncomplicated as statutory force majeure events. If a strike is purely local, it is in a strictly logical sense not beyond the employer's control as he can always accept the strikers' demands. This kind of reasoning does not, however, reach very far under Norwegian law.

It has usually been accepted that a national strike or a strike affecting a whole branch of industry is beyond the control of an affected employer and therefore considered as force majeure. The same applies to so called "point strikes" where only a few of the employees are striking, but those few are key personnel for the employer. Even local strikes may be considered as force majeure events when being part of the ordinary wage negotiations. If, however, the local strike is going on because the employer does not fulfil his legal obligations towards his employees, it is not considered to be beyond his control.

When considering a local strike as a possible force majeure event, it is important whether  and to what extent a strike was possible at the time of entering into the contract. It is also considered important whether he could have avoided the strike by reasonable means.

The contractual force majeure must be based, as always, on the interpretation of the specific contract. Many standard contract clauses specifically mention strikes as force majeure events. Usually this is interpreted to encompass national as well as branch and local strikes. It is, nevertheless, necessary to control that the strike in question complies with all the conditions set forth in the specific contract.

5. EFFECTS OF FORCE MAJEURE

As already mentioned above, a valid force majeure will release a party from its obligations under the contract until the force majeure situation ceases. The party will therefore not be liable to pay compensation, as f ex liquidated damages, for the nonfulfilment of his contractual obligations. On the other side he will in general not be entitled to claim compensation from the other party for the losses caused by the force majeure event. In other words, the party must bear its own costs resulting from the force majeure event.

The party that encounters force majeure must notify the other party within reasonable time. It is often required that such notice also be given at the end of the force majeure situation. Some contracts may specify a more specific time-period for notifying the other party, and one should hence always examine the contract immediately if a force majeure event occurs. If he does not notify the other party about the occurrence of force majeure, he may become liable to compensate the other party for costs incurred thereby. He may also, in more serious circumstances, lose his right to invoke force majeure.

In many contracts, but not generally, it is set forth that each party shall cover its own costs and expenses incurred as a result of the force majeure. In certain standard contracts the buyer prevented by force majeure is obliged to compensate the supplier for expenses incurred in safeguarding and protecting the goods.

Many force majeure provisions entitle the parties to terminate the contract when a force majeure situation has lasted for a specified period of time. The usual range for such a period is from 3 months to 6 months.

Updated February 28, 2022