Frontfagsmodellen er et system for gjennomføring av tariffoppgjøret, og er bærebjelken i den norske lønnsdannelsen. Frontfagsmodellen legger til grunn at lønnsveksten for industrien som er utsatt for internasjonal konkurranse, virksomheter som i mindre grad kan bestemme prisene på produktene, ikke må være større enn at den beholder sin konkurransekraft. Lønnsdannelsen må derfor bidra til et kostnadsnivå som ikke avviker for mye fra våre handelspartnere for å sikre konkurranseevnen over tid. Dette skaper flere arbeidsplasser og en større økonomisk kake som kan fordeles mellom oss. Derfor forhandler frontfaget først.
Hvis andre bransjer får øke sine lønnstillegg mer enn frontfaget, vil det legge press på konkurranseutsatte næringer og drive opp lønnsnivået der. Da vil norske virksomheter tape i konkurransen mot virksomheter i andre land, og vi kan risikere mindre verdiskaping og tap av arbeidsplasser.
Resultatet fra frontfagsoppgjøret virker som en norm for andre avtaleområder. Det utgjør en betydelig del av industriens rammevilkår. Styrking av frontfagoppgjørets gjennomslagskraft er derfor en prioritert oppgave for Norsk Industri og av stor betydning for norsk økonomi.