Innhold

Del VI: Industriens muligheter

6.1 Innovasjon og regelverk

Utvikling og design av null- eller lavutslippsfartøyer er fortsatt en betydelig oppgave.

Selv med erfaring fra LNG-gasskip, batteriferger, metanoldrevne tankskip, multihybride kystruteskip og oljetankskip og batteri-installasjoner gjenstår mye. Det autonome lasteskip Yara Birkeland og hydrogen fergen Norled skal begge bli interessante prototyper, men ikke løsninger for store deler av kystlasteskipene og fiskebåtene. Det er ikke bare valg av null- og lavutslippsteknologi alene, men andre utfordringer som må løses. For noen sektorer, som for eksempel store deler av fiskeflåten, har regelverk som gjør at voluminøse installasjoner gir utfordringer i forhold til blant annet konsesjoner.

6.2 Design, skipsbygging og utstyrsleveranser

Skipsdesignere og skipsbyggere vil fortsatt stå ovenfor betydelig utviklingsarbeid. Sentralt står sikring av at utviklede løsninger og konsepter blir en eksportartikkel når hjemmemarkedet flater ut. Regjeringen og andre har allerede pekt på eksportmulighetene.

For utstyrsleverandører er også nødvendig etablering av ny prosessindustri for energiproduksjon, nødvendig infrastruktur og bunkringsløsninger for leveranser av betydning.

En del av utstyrsleveransene kan også benyttes i andre sektorer av transport. Generelt har elektrifisering av drivlinjer og bruk av batterier absolutt et betydelig større nedslagsfelt enn kun fartøyer. En interessant utvikling nå er Hitachis satsing på elektrifisering av anleggsmaskiner, som skjer i Norge.

6.3 Energileveranser

Et magisk område som står foran en mega revolusjon. Vi har med få unntak nærmest blitt «fossile oljehoder» i maritim transport.

Stadig flere planer og vedtak går i retning krav om null- eller lavutslippsteknologi og fjerning av fossil energi fra transport. Det vil kreve omstilling. Løsningene ligger i fornybare energikilder med vind, sol og vannkraft kombinert med biogass, biodiesel, grønt hydrogen og ammoniakk. Metanol er allerede i bruk på store skip, men baseres stort sett på reformering av naturgass og det totale miljø- og klimaavtrykket må vurderes. Flere arbeider med CO2-fangst og -håndtering. Om denne løype vil lykkes er ennå uklart, men uansett vil det bli behovet for omfattende investeringer.

De norsk målene for fossilfri kollektivtransport innen 2025, 50 prosent reduksjon av klimautslipp i maritim transport innen 2030, 40 prosent bio i drivstoff i 2030 og et nullutslippssamfunn mot 2050, sammenfallende med IMOs plan om 50 prosent total reduksjon av CO2-utslipp i 2050. Det betyr behov for svært store investeringer i nye energiløsninger. Helt ny fremtidsrettet industri i stor skala må etableres på kort tid! Den norske maritime industrien i Norge som allerede er ledende på lav- og nullutslippsteknologi, bør stå sterkt når det gjelder å vokse videre på dette området.

6.4 Infrastruktur, lade- og bunkringsanlegg

Det er ikke nok å produsere fornybar energi eller for den del iverksette CO2-fangst. Selv for den norske elkraften er ikke distribusjonen innrettet mot eldrift i transportsektoren.

Bare de fåtalls elektriske ferger som i dag er i drift har avstedkommet behov for ny el-infrastruktur og ladeanlegg med lokal lagringskapasitet. Eksempelet elbiler har nå kommet til «ladeangst»-nivå! Et klart bevis på at CO2-kutt medfører krav til vidtrekkende investeringer i infrastruktur.

Situasjonen er ikke enkel. Høna og egget er et kjent uttrykk, men nå er det faktisk ikke klart hvilke typer «hønsefugl» det er som skal klekkes. Mest sannsynlig vil det i de kommende år bli en miks som krever flere nye infrastrukturer innen det kommer til syne et klarere mønster.

6.5 Operasjon og drift

Store deler av det innovative miljø innen maritim virksomhet virker å være fanget i den norske maritime sektor.

 I liten grad foredler de rederier som lærer seg å konkurrere, vinne, bygge og operere fartøy med ny og innovativ teknologi sin kompetanse til et eksportprodukt. Å utvikle forretning basert på kompetanse er undervurdert. Det utvidede hjemmemarkedet er typisk Europa som har de samme EU-direktiver og krav til klimatiltak.

Haken ved eksport er ofte behov for lokal innsikt og tilstedeværelse. Det er neppe problem for de maritime bransjer som i svært stor grad har dyktig personell med betydelig internasjonal erfaring.