Norsk maritimt næringsliv har på sett og vis vært teknologisk ledende siden overgangen til motoriserte fartøy tidlig på 1900-tallet. I løpet av denne tiden har nye norske løsninger innen teknologi og design påvirket maritime næringer globalt. Mange innovative løsninger har gitt økt effektivitet. I den senere tid har det vært fokusert stadig mer på drivstoffeffektivitet. Norske maritime næringer har gjennom sin innovasjon, særlig gjennom verft, utstyrsleverandører og service og design bidratt til et større grønt fotavtrykk på verdenshavene.

Fremdeles er det slik at transport, sammen med elektrisitets- og oppvarming utgjør viktigste kilde for utslipp av karbon dioksid til luft. I Norge er andelen fra transport svært høy, hele 38,9 prosent ifølge International Energy Agency. Ifølge statistikken utgjorde vegtransport 76 prosent av transportutslippene fra Norge, mens maritim sektor ikke utgjorde mer enn fire prosent (IE, 2018). Likevel er man blitt stadig mer oppmerksom på sideeffekter fra maritim sektor, for eksempel utslipp til luft fra cruiseskip og offshorefartøy til kai ved kysten. Disse forbrenner store mengder fossilt drivstoff, som gir både lokal og global forurensing. Kravene om mindre utslipp, mindre og grønnere energibruk, er økende ettersom miljøbevisstheten øker.

Likeledes er forsøplingen av havene blitt et stadig hetere tema gjennom funn av plast og andre miljøgifter, som øker i intensitet oppover næringskjeden. Dette gjør at manglende renhet i sjømatnæringen får økt fokus. Forskning viser at man finner spor etter den såkalte Environmental Kuznets-Curve (EKC) innen utslipp og miljøhåndtering også innen skipsfart. I korthet går hypotesen ut på at miljøutslipp øker med økt verdiskaping i en økonomi. Samtidig vil økt produksjon gi økt levestandard og med det større vilje og fokus til renere miljø. I tillegg fører økt velstand til større finansielle muskler til å foreta rensing. Dermed forventes det at økt verdiskaping og velstand gir økte utslipp, men at den marginale utslippsveksten er avtakende. Det betyr at man ser avtakende vekst i utslippene når en økonomi blir velstående.

Denne hypotesen er testet empirisk og langt på veg stadfestet av økonomer (Koilo, 2019a). For eksempel er CO2 utslippene per produsert enhet fallende i vestlige land i dag. Koilo har funnet klare indikasjoner på den samme tendensen innen skipsfart (Koilo, 2019b).

International Maritime Organisation (IMO) har har utarbeidet en Ship Energy Efficiency Management Plan (SEEMP) og en Energy Efficiency Design Index (EEDI). Ifølge denne skal skipsfartsaktører rette fokus på en rekke miljøfremmende tiltak (World Shipping Council, 2019):

• Effektivisering av drivstoffbruk
• Designe effektive propellsystemer
• Forbedre oppdatering, vedlikehold og operasjonalisering av maskineri og utstyr
• Grønt fokus i ledelse av maritime næringer
• Optimalisering av logistikk
• Energibesparelse og mannskapsopplæring

I Norge har vi alt fått flere elektriske ferjer, hybride passasjerskip og arbeider med å utvikle hydrogendrevne ferjer. Det innebærer at vi ligger i forkant av utviklingen internasjonalt. I tillegg fremholder Menon at Norge er et foregangsland innen grønne innovative løsninger, som (Menon, 2019a):

• Beskyttelsesteknologi mot biologisk vekst på skrog, som reduserer drivstoffseffektivisering og kan forurense sjøvann.
• CO2 –fangst fra fartøy
• Optimering av skipsdesign for å redusere drivstoff og kjemikaliebruk
• Håndtering av skipsavfall (inklusiv vannavfall)

Dette kan utvilsomt være satsingsområder som kan gi norsk maritime næring innovasjonsmulighet, samtidig som det viser at man fremdeles er god på innovasjonshastighet. Kanskje kan det grønne skifte være en viktig faktor for å opprettholde en egen komplett norsk maritim næring, samtidig som det gir en miljømessig gevinst.