Konjunkturrapporten

3 KLIMAET OG INDUSTRIEN

Klimaproblemene er menneskeskapt, og kraftig lut må til de neste årene for å ha noen sjanse til å nå 1,5-gradersmålet. Selv om norske utslipp er forsvinnende små i internasjonal sammenheng, skal Norge gjøre sin del av jobben.

Norsk industri har en spesiell rolle. Industrien vil pålegges stadig sterkere krav for å få ned sine egne utslipp. Men viktigst er at norsk industri på flere områder kan levere og videreutvikle teknologi og produkter som gir lavere utslipp, nasjonalt og globalt.

Med økende befolkning, økonomisk vekst og levestandard vil verden trenge mer energi. Denne må ha et lite klimafotavtrykk. Frem-over blir teknologiutvikling som bremser koblingen mellom økonomisk vekst og energibruk viktig. Vi må bruke energi mer effektivt, og energien må komme fra fornybare kilder eller være renset for CO2-utslipp.

I 2016 presenterte norsk prosess-industri sitt klimaveikart: med riktigerammebetingelser på plass vil industrien kunne oppnå nullutslipp innen 2050. Den gang var dette oppsiktsvekkende. Nå har mange andre fulgt etter, senest olje- og gassnæringen som nylig presenterte sitt reviderte klimaveikart med mål om 40 prosent reduksjon i 2030 og nært null-utslipp i 2050.

Er det nok? Mange mener utviklingen går for sakte. Menneskeskapte klimaendringer kan observeres og ikke lenger ignoreres. Dette har gitt et tydelig grønt stemningskifte, med ungdommens klimastreiker, økt oppslutning til miljøpartier og generelt økte forventninger om konkret handling. Samtidig skaper denne grønne bølgen økt polarisering, bekymring for fremtiden og mer uro.

Vi må slå fast at FN-målene om temp-eraturøkning på maksimum 2 graders økning, helst 1,5, om 30 år er et godt stykke unna. Likevel har en god del skjedd. Parisavtalen er fundamentet. EUs respons har vært forslag om kraftig innskjerping av utslippsmålene. EU snakker i dag om klimanøytralitet i 2050 og kraftige kutt i 2030. Norden ønsker å gå i front. Norske planer vil utformes i lys av dette.

3.1 European Green Deal - EU og klima

Den nye EU-kommisjonen har lansert et ambisiøst klimapolitisk program kalt «European Green Deal». Pakket inn i lov skal denne sikre at EU oppfyller sine klimamål i henhold til Parisavtalen. Ingenting er ennå formelt vedtatt av EUs medlemsland eller Europaparlamentet, men Kommisjonen foreslår blant annet følgende:

  • Innen 2030 skal EU ha redusert sine CO2-utslipp med 50–55 prosent.
  • I 2050 skal EU være klimanøytralt.

Dette er en kraftig skjerping av de mål som gjelder i dag. Norsk Industri venter at disse målene langt på vei vil bli bekreftet politisk. Siden Norge på de aller fleste områder har sluttet seg til EUs klimapolitikk, forventer vi at de også blir gjeldende for oss.

Det å oppfylle slike skjerpede mål vil stille krav til samfunnet som helhet, til nærings-liv og forbrukere. Vi må også forvente at nåværende tiltak kan bli revidert, skrotet og/eller nye kan komme til. For industrien kan dette blant annet gjelde:

  • kvotehandelssystemet – ETS: innskjerping av fritaksmuligheter og fleksibilitet og/eller utvidelse til andre sektorer.
  • justering av Energiskattedirektivet.
  • innføring av en ny CO2-avgift for hele EU.
  • strengere utslippskrav.
  • etablering av en karbontoll på grensen, såkalt «Border adjustment measure».

Slike tiltak vil kunne få stor betydning for industriens rammevilkår. Mest utfordrende fra et norsk ståsted er ideen om klima-justerte tiltak ved EUs yttergrense. Konseptet innebærer i prinsippet atutenlandsk import som ikke har samme utslippsforpliktelser som europeiske skal pålegges en skatt/avgift/toll ved grensepassering. Denne skal tilsvare de kostnadene EU-bedrifter bærer, blant annet gjennom kvotehandelssystemet. Det skal hindre at europeiske bedrifter utkonkurreres og bidrar til såkalt karbonlekkasje, samtidig som tredjeland får et incentiv til å iverksette tilsvarende reduk-sjonstiltak som EU. I utgangspunktet ser dette ut som en forlokkende ide; beskytte industrien og klimaet på en og samme gang. Utfordringene dukker opp når man ser på hvordan dette skal gjennomføres.

For produksjon som bare selger til det euro-peiske hjemmemarkedet vil dette i utgangs-punktet synes lovende. De vil være skjermet mot utenlandsk konkurranse. Men hva skal gjøres med de som eksporterer ut av Europa? Skal de kompenseres på grensen? Tilsvar-ende må det avklares hvordan man skal forholde seg til de bedrifter som produserer på basis av lange, kompliserte og inter-nasjonale verdikjeder. Dette gjelder der både råstoffer og komponenter lages andre steder og fraktes over lange avstander før produktet får sin endelige form i EU. De er det mange av.

Mye tilsier også at et slikt system vil nulle ut dagens ordninger med frikvoter og kompensasjon for indirekte kostnader. Hvilke konsekvenser vil det gi for industri-en? Det er i tillegg et spørsmål om når og hvordan man skal måle et produkts karbonfotavtrykk. For såkalte basis-produkter kan nok dette gjennomføres enkelt rent teoretisk, men hva med en bil? Denne består av tusenvis av deler (også fra Norge), og disse kan ha blitt produsert i et utall land i og utenfor Europa. Til nå har ingen kommet opp med et tilfredsstillende svar på dette spørsmålet. Er en elbil eller enkeltkomponenter grønn hvis den/de er produsert på basis av kull?

Dersom slike grensetiltak iverksettes, er alle enige om at de må være forenelige med WTO-reglene. Også her er det snakk om upløyd mark og svarene mangler foreløpig.

Norsk Industri ser ideen om mulig etablering av et system for å utjevneklimakostnadene ved EUs yttergrenser som klart utfordrende så lenge det ikke finnes utsikter for en global karbonpris. Om dette tenkes det mye i EU nå, debatten er i gang og konkrete forslag kan ventes allerede i år. Derfor følger vi dette nøye. Tilsvarende vil gjelde for alle de initiativer som vil følge av New Green Deal. Omstilling og det grønne skiftet er satt ettertrykkelig på agendaen.

3.1.1 ACER i perspektiv

Med debatten fra 2018 relativt frisk i minne ser Norsk Industri det som viktig å få frem fakta om hva ACER er og ikke er, og ikke minst plassere denne delen av EUs energi-politikk i sin rette sammenheng.

EUs energipolitikk består av mangedelkomponenter, samlet i såkalte pakker. Dette er blant annet regler om energi-effektivisering, fornybar energi og elmarkedets virkemåte. ACER inngår som en av disse komponentene. Samlet skal disse enkeltelementene virke gjensidig støttende og bidra til overordnede klima- og energimål.

Utviklingen av disse reglene har også betydning for kommende diskusjoner rundt norsk og europeisk energipolitikk. EUs Ren Energi-pakke vil bli behandlet med sikte på innlemmelse i EØS, og EU vil uansett fortsette å utvikle sin politikk i det neste tiåret.

Norsk engasjement i og rundt disse spørsmålene, herunder diskusjon om vårt handlingsrom, vil bli en viktig del av det industripolitiske ordskiftet.

For mer informasjon anbefaler vi rapporten «ACER i perspektiv – EUs energipolitikk og behovet for en god norsk debatt» fra 2019. Rapporten er utarbeidet av Fridtjof Nansens Institutt på vegne av Norsk Industri.

Les også: Acer på 1-2-3

ACER på 1-2-3

Hva er ACER?

EUs medlemsland ønsker samarbeid om å hvordan deler av EUs energipolitikk skal iverksettes. Andre deler iverksetter medlemslandene hver for seg.

ACER er et EU-byrå for samarbeid mellom nasjonale energitilsyn om iverksetting av EU-politikk. ACER samler alle de nasjonale energi¬tilsynene. ACERs makt og oppgaver er nedfelt i politisk vedtatte EU-lover.

Hvilke oppgaver har ACER?

ACER har oppgaver knyttet til:

  1. regler for bruk av eksisterende utenlandskabler
  2. vurderinger av om det er tilstrekkelig produksjonskapasitet og kriseberedskap i kraftsektoren
  3. saksbehandling av unntak fra enkelte regler for nye utenlandskabler (dersom de involverte nasjonale energitilsynene ikke er blitt enige)
  4. oppfølging av planlegging av og saksbehandling for EU-støtte til nye utenlandskabler (dersom de involverte nasjonale energitilsynene ikke er blitt enige)
  5. markedsovervåkning
Hvilken makt har ACER?

ACER tar beslutninger på europeisk nivå, eller der minst to nasjonale energitilsyn ikke er blitt enige. 2/3 av ACERs styre må stille seg bak for at ACER skal kunne ta en beslutning. Styret består av de nasjonale energitilsynene.

ACER kan fatte vedtak som pålegger aktører å utlevere informasjon. Vedtaksmyndighet utover dette er kun i begrensede tilfeller, som der nasjonale energitilsyn ikke er blitt enige innen en angitt frist.

Hvilken makt har ACER ikke?

ACER kan ikke bestemme over hvorvidt en utenlandskabel skal bygges.

ACER kan ikke pålegge bøter dersom bransje¬aktører bryter EU-regler.

 

Kompensasjon for indirekte karbonkostnader

Som følge av kvotehandelssystemet må for eksempel kullkraftverk kjøpe kvoter for sine utslipp. De har muligheten til å velte kostnaden over på sine kunder. Kundene er ofte industribedrifter. Industrien konkurrerer i globale markeder, og kan ikke velte denne økte kostnaden over på sine kunder. I Norge har vi i hovedsak fornybar kraft. Selv om kraftprodusentene ikke må betale for utslipp, så vil påslaget fra for eksempel kullkraftverk spres også til Norge, gjennom et felles kraftmarked. Derfor betaler også norske industribedrifter en ekstrakostnad. EUs klimaregelverk åpner for at denne indirekte ekstrakostnaden kan komp-enseres fra det enkelte land. Dette gjøres blant annet i Norge.

EUs nye direktiv for kvotehandel for 2021–2030 er helt tydelig: landene opp-fordres til å etablere former for kompensasjon for virksomheter som er utsatt for betydelig risiko for karbonlekkasje. Dette har vært og er sentralt for norsk prosess-industri. Denne industrien produserer mer bærekraftig enn alle andre og benytter utelukkende fornybar energi. Samtidig må produktene selges ute og i et marked hvor konkurrentene gjennomgående ikke må ta tilsvarende klimahensyn. Dette er en betydelig utfordring for bedrifter og arbeidsplasser.

EU-kommisjonen er nå i ferd med å utarbeide retningslinjer for hvordan man kan yte kompensasjon. Så langt har de pekt ut åtte sektorer som er berettiget for støtte. Dette er en reduksjon sammenlignet med tidligere år. Samtidig foreslår de at støttenivået skal ligge flatt på 75 prosent av berettiget nivå frem til 2030. Videre at det skal være mulig for medlemslandene, Norge inkludert, å yte ytterligere kompensasjon for de som er særlig presset når det gjelder karbonkostnader vis-a-vis utenlandske konkurrenter. Noen av disse ideene er problematiske, noen er positive. Norsk Industri jobber med dette som en prioritert oppgave og følger det fortløpende. Det er vanskelig å forestille seg at produksjon fra norsk bærekraftig prosessindustri ikke skal bevares. Derfor må Norge utnytte muligheten fullt ut. Det er både god industri- og klimapolitikk. Rammebetingelsene rundt dette følges intenst både nasjonalt og på europeisk plan.

Er CO2-kompensasjon dyrt?

Det er en gjentakende diskusjon rundt hva CO2-kompensasjonen koster i statsbudsjettet/Norge. Det er en svært forenklet fremstilling å kun vurdere kostnader til denne ene posten på budsjettet. Her må ting ses i en større sammenheng. Deltakelse i kvotemarkedet er i realiteten god butikk for Norge, ettersom vi har en utslippsfri kraftsektor. Norske kraftprodusenter kan selge strømmen sin i et marked der klimaomstillingskostnadene (i form av CO2-prisen – en kostnad norske kraft-produsenter ikke har), er en del av strømprisen. Dette gir kraftprodusenter gode inntekter som gis videre til staten i form av grunnrenteskatt, selskapsskatt og utbytte fra direkte eierskap (Statkraft). I tillegg kommer statens inntekter fra kvotesalg.

Denne inntekten kommer ikke uten en risiko. Risikoen rammer industrien, som konkurrerer med internasjonale aktører som ikke har noen klimaomstillingskostnader. EU har vedtatt at inntekter fra deltakelse i kvotemarkedet ikke må gjøre industrien mindre konkurransedyktig. Derfor tillater EU virkemidler for å dempe denne risikoeffekten. Det viktigste for norske industribedrifter er karbonkompensasjon. Karbon-kompensasjon er simpelt-hen en delvis omfordeling av kvoteinntekter tilbake til de virksomheter som betaler for statens merinntekter. Omfordelingen er svært beskjeden sammenlignet med statens totale inntekter (se grafen).

3.2 Industripolitikkens år

I 2017 la regjeringen frem en god Stortingsmelding om industripolitikk. Visjonen er at Norge skal være en ledende industri- og teknologinasjon. Dette skal gjøres gjennom politikk som legger til rette for forbedring, nyskaping og, ikke minst, grønn konkurransekraft.

Industrimeldingen slo fast at morgen-dagens lavutslippsløsninger må finnes i samarbeid mellom myndighetene og industrien. Prosessindustrien har satt seg mål om null klimagassutslipp i 2050. Skal dette målet nås er vi avhengig av et godt partnerskap mellom industrien og myndig-hetene, risikoavlastning som muliggjør store investeringer og politisk forutsigbarhet. Gjennom etableringen av Prosess21 er det skapt en god arena for samhandling.

Regjeringen har levert på saker som ut-fasing av maskinskatten og lavere bedriftsbeskatning. Satsingen på næringsrettet forskning er styrket og det er igangsatt en gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Samtidig står viktige saker på stedet hvil, og det innføres tiltak som gjør det vanskeligere å videreutvikle industri som vi trenger for det grønne skiftet.

I statsbudsjettet for 2020 har regjeringen over natten innført en særnorsk CO2-avgift. Avgiften slår inn for bruk av gass for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig industri som i dag ikke har andre alternativer. Verst går det utover bedrifter som er for små til å være kvotepliktige. Det er ren risikosport at små, internasjonalt konkurranseutsatte industribedrifter, som i utgangspunktet skal skjermes fra klimakvotekostnader, i stedet ilegges en CO2-pris som er dobbelt så høy som kvoteprisen.

Formålet med miljøavgifter er at de skal bidra til klimaomstilling hos virksomheter som har reell mulighet til dette. Miljø-avgifter må ikke brukes til å saldere stats-budsjettet. En slik politikk er dramatisk for enkeltbedrifter og setter arbeidsplasser i fare. En bedre løsning er å inngå en miljøavtale mellom staten og dennedelen av industrien, som gir lavere klimagassutslipp samtidig som konkurranse-evnen ikke svekkes. Det er bra klimapolitikk, god næringspolitikk og ikke minst bra for industrisysselsettingen. Slike kinderegg-løsninger trenger vi mer av.

Også i energipolitikken har vi saker som krever avklaring. Olje- og energi-departementet (OED) gjennomførte i 2018 en høring om regelendringer for såkalte opprinnelsesgarantier for kraft. Dette er en frivillig ordning der strømkunder kan kjøpe et bevis for at det ett sted i Europa produseres like mye fornybar strøm som det de kjøper. Kraftbrukere kan altså kjøpe et finansielt «grønnhetsbevis», slik at de kan fortsette å bruke fossilbasert elektrisitet samtidig som varene de produserer får et grønt stempel.

Ordningen undergraver legitimiteten til grønn verdiskaping i Norge. Vi har foreslått løsninger, men til nå har ingenting skjedd. Det er avgjørende at norsk industri ikke tvinges til å kjøpe opprinnelsesgarantier på forbruk av norsk strøm som uansett er fornybar. Vi kan ikke støtte finansielle papirordninger som selger ut grønnheten i norsk kraft.

For å lykkes er industrien avhengig av sikker tilgang på kraft til konkurranse-dyktige priser. En vesentlig og stadig økende del av kostnadene er knyttet til utbygging av kraftnettet, såkalte nettariffer. Dette er en av de viktigste rammebetingelsene for den globalt kon-kurranseutsatte kraftintensive industrien. Det er Statnett som fastsetter tariffen i transmisjonsnettet. De siste årene har tariffregningen for industrien økt med flere hundre millioner kroner. I tillegg er systemet for fastsettelse av tariffene veldig uforutsigbart. Dette bør være helt unødvendig. En klar tariffmodell der handlingsrommet i EØS-reglene utnyttes må på plass.

Industrien og de ringvirkninger den skaper er av stor betydning for Norge som nasjon og for de mange lokalsamfunn over hele landet. Det er viktig å legge til rette for vekst i både eksisterende og nye bedrifter, og fremme Norge som et attraktivt lokal-iseringsland for industriell aktivitet.

Klima- og miljøkravene vil bli strengere, også for industrien. Det er bra og helt nødvendig for at den skal kunne levere morgendagens løsninger. Samtidig må både rammevilkår og virkemidler bygge opp under en slik utvikling. En fullverdig verdikjede for karbonfangst og lagring må på plass. Industrien må kompenseres for indirekte karbonkostnader i kraftprisen. Det må legges til rette for nødvendig teknologi-utvikling. Her vil Enova, EUs innovasjonsfond og andre finansieringskilder spille en viktig rolle. Prosess21 vil bli en viktig rettesnor, men det er opp til bedriftene selv å utnytte mulighetene.

Klima- og energipolitikken kan ikke vurderes uavhengig av hverandre. Like lite kan det frakobles fra behovene om å bevare industri og arbeidsplasser. Gjennom en god industripolitikk som sikrer konkurransekraft får vi også levedyktige bedrifter. Det er her det skjer innovasjon, nyvinninger og prod-uksjon basert på grønn energi. De ansatte er blant verdens dyktigste. Teknologien baner vei. Dette er bedrifter og folk som skal lede oss fremover. Suksesskriteriet for å få til dette er handlekraft, forutsigbar virkemiddelbruk og at myndighetene finner frem til løsninger sammen med industrien.

3.3 CCS - en nødvendighet

Det er ingen tvil om at CCS er en helt nødvendig ingrediens i overgangen til lavutslippssamfunnet både i Norge og globalt. For det første er det den eneste løsning for enkelte industriprosesser, for det andre gir den mulighet til negative utslipp. Spørsmålet er derfor når, ikke om, CCS blir en utbredt løsning på klimaproblemet. Det egentlige spørsmålet vi bør stille oss er derfor: når skal Norge satse på CCS?

Det norske fullskalaprosjektet med Norcem, Fortum og Northern Lights vil bidra til å sette fart i læringskurven og redusere kostnadene. Dette er avgjør-ende for om det vil komme nye prosjekter. Dersom dette ikke realiseres innen tids-fristen blir ventetiden for CCS mye lenger da Norge ligger langt foran resten av EU på CCS-satsing.

Norcem + Aker Solutions = sant

Sammen med Aker Solutions er Norcem klare til å bygge verdens første fullskala karbonfangstanlegg i sementindustrien. De har samarbeidet siden 2011. Aker Solutions har testet sin teknologi hos Norcem i Brevik. De vet hva som trengs, fra å bygge anlegget som skal fange CO2 til å levere CO2 for permanent lagring. Anlegget i Brevik er godt egnet for karbonfangst på grunn av beliggenheten og den enkle tilgangen for skip som skal frakte CO2 til lagring. I tillegg er det god plass på området hvor et fangstanlegg kan bygges allerede i dag. Anlegget vil fange 400 000 tonn CO2 per år, noe som tilsvarer mer enn utslippene fra 200 000 privatbiler per år. Kunnskapen, viljen og evnen til å gjennomføre prosjektet er der!

Norsk Industri mener det er viktig å komme raskt i gang. Nå har vi en gylden mulighet til fortsatt å være i front. Jo lenger vi venter med satsingen, desto større blir utslippskostnadene, og jo mindre kon-kurransedyktig blir norske industribedrifter sammenlignet med konkurrenter i land som ikke har klimakostnader. På sikt er det langt bedre, både samfunnsøkonomisk og for klimaet, at industrien kutter utslipp før klimarisikoen blir for stor.

Det er derfor helt avgjørende at trykket holdes oppe og at prosjektplanen for fullskalaprosjektet følges, slik at investerings-beslutningen kan fattes tidligst mulig i

2020, og senest i statsbudsjettet for 2021. Ikke minst for å unngå at kompetanse-miljøene forvitrer. Norsk Industri har merket seg at regjeringens eksterne kvalitetssikrer mener at fremdriftsplanen med investeringsbeslutning i 2020 er gjennomførbar. Alt bør ligge til rette for at dette endelig blir realisert.

De planlagte norske prosjektene er unike i verdenssammenheng. De vil gi svært verdifull erfaring teknisk, operasjonelt, kommersielt og regulatorisk. Det vil bygge tillit til CO2-fangst og -lagring og redusere risiko for kommende prosjekter. Norge har nå mulighet til å gå foran i arbeidet med å kutte store utslipp både nasjonalt og globalt. For industrien er teknologien i mange tilfeller den eneste kjente løsningen vi har. Dette er noe av viktigste Norge kan gjøre for klimaet.

En tidlig norsk CCS-satsing vil gi oss muligheter. Både staten og fangst- og lagringsaktører får et tidlig klimafortrinn sammenlignet med sine konkurrenter i et marked der kjøperne i stadig større grad ønsker lavutslippsprodukter. Norske teknologiutviklere vil etablere seg på voksende globale markeder tidligere enn sine konkurrenter.

3.4 Prosess21

Prosess21 er norsk prosessindustris strategiarbeid som ble etablert av Nærings- og fiskeridepartementet 25. april 2018. Hovedoppgaven er å gi strategiske råd og anbefalinger om hvor-dan Norge best kan få til en utvikling i retning av minimale utslipp fra prosess-industrien i 2050, og samtidig legge til rette for at virksomheter i prosessindustrien har bærekraftig vekst i perioden. Prosess21 arbeider ut fra fire strategiske mål om en konkurransedyktig norsk prosess-industri som:

  • er verdensledende på utvikling og kommersialisering av nullutslippsteknologi for fremtidens lavutslippssamfunn.
  • øker verdiskapingsbidraget ved å ekspandere industriens verdikjede.
  • er fremst på utvikling og tiltrekker seg verdensledende kompetanse i hele industriens verdikjede.
  • styrker og videreutvikler Norges komparative fortrinn som en ledende, bærekraftig industrinasjon.

De strategiske målene bearbeides videre i tematiske ekspertgrupper. Med utgangspunkt i rapportene fra ekspertgruppene skal Prosess21 komme med sine anbefalinger i en synteserapport som skal overrekkes til næringsministeren våren 2021.

Kapittel 3.4.1-3.4.4 er sammendraget av rapporten fra ekspertgruppen Produktutvikling i Prosess21, som ble presentert første gang på konferansen Industri Futurum 22. januar 2020.

3.4.1 Ledende med ny teknologi

Prosessindustrien er en viktig næring for Norge og har generert store verdier og eksportinntekter for landet. Prosessindustrien har vært gjennom to hovedfaser. I oppstarten var det billig energi og delvis tilgang på råvarer som gjorde at industrien ble etablert i Norge og gjorde den konkurransedyktig. Fra tidlig på 1990-tallet, da strømmarkedene ble liberalisert og billig strøm til industrien ikke lenger hadde politisk støtte, ble prosessindustrien tvunget inn i en ny fase hvor den utviklet en ledende posisjon innen prosessteknologi, kompetanse, kontinuerlig forbedring og lean drift. Dette har vært en suksessfaktor helt fram til i dag. Norsk prosessindustri driver utvikling av til dels avanserte produkter gjennom involvering av kunder og god markedsforståelse, og er i tillegg ledende på produksjonsteknologi som er tilpasset de avanserte produktene markedet har behov for.

Standardknipa

Standardknipa innebærer å produsere en høy andel standard-produkter som kunden oppfatter som identiske uavhengig av leverandør, slik at det i hovedsak er pris som avgjør hvem kunden velger å kjøpe fra.

Likevel byr dagens situasjon på utfordringer. Vi har valgt å kalle denne utfordringen for «standardknipa». Standardknipa innebærer å produsere en høy andel standardpro-dukter som kunden oppfatter som ident-iske uavhengig av leverandør, slik at det i hovedsak er pris som avgjør hvem kunden velger å kjøpe fra. Norsk prosessindustri har fremdeles en relativt høy andel standardprodukter, selv om det har vært en dreining mot mer avanserte produkter gjennom økt markedsfokus og samarbeid med kunder og sluttbrukere. Prosessindustrien utfordres av stadig flere konkurrenter når det gjelder standardprodukter. Samtidig er industrien i ferd med å nå en metning for tradisjonelle kostnads- og produktivitetsforbedringer. Standardknipa forsterkes av utviklingen rundt automatisering, instrumentering og maskinlæringsbaserte styringssystemer (Industri 4.0) som utfordrer den tradisjon-elle domenekompetansen som norsk prosessindustri er så sterk på i dag. Det anses som tilnærmet umulig å effektivisere seg til fremtidig vekst og konkurranseevne, selv om dette er prosesser som alltid må ha fokus og fremdeles har forbedrings-potensiale. Dette skjer parallelt med at lønnsomheten i verdikjedene generelt dreier seg bort fra materialproduksjonog over til applikasjoner, produktløsninger og avanserte spesialprodukter.

3.4.2 Grønt, norsk og bærekraftig

Behovet for grønnere og mer bære-kraftige produkter, det vil si primært produkter med lavere karbonavtrykk, er den sterkeste megatrenden og muligheten for norsk prosessindustri. Dette synliggjøres sterkt gjennom FNs bærekraft-mål og EUs «European Green Deal»-initiativ. De mest relevante megatrendene for norsk prosessindustris konkurranse-evne er følgende:

  • Klimaendring og behov for grønnere, mer bærekraftige produkter
  • Fornybar energi og elektrifisering
  • Digitalisering
  • Fremveksten av tjenesteøkonomien

Prosessindustrien har en rekke strategiske muligheter for å motvirke standardknipa:

  • Grønnere: økte marginer og verdiskaping ved å utvikle, markedsføre og selge grønne, bærekraftige produkter og løsninger. Det kan være en ytterligere oppside ved å utnytte «Merkevaren Norge» i en slik sammenheng.
  • Spesialisering: utvikle avanserte spesialprodukter i samarbeid med kunder og sluttbrukermarkedet.
  • Produktløsninger: dreie produkt-spekteret fra rene materialleveranser i henhold til kundenes spesifikasjoner til utvikling av helhetlige løsninger som tilfredsstiller kunders og sluttbrukeres underliggende mangler og behov.
  • Service-/tjenesteelementer: kombinere kvalitetsprodukter med digitale og tradisjonelle tjenesteelementer for å øke marginer og konkurranseevne.

Den enorme oppmerksomheten rettet mot bærekraft, klimaendringer og økt etterspørsel etter grønnere produkter i samfunnet er en unik mulighet for norsk prosessindustri. Norges vann- og vind-kraftressurser vil bli enda viktigere fremover inntil resten av verden tar oss igjen på fornybar kraft. Verden trenger materialene og produktene norsk prosess-industri produserer, og det er betydelige muligheter for økt verdiskaping gjennom sertifiserte grønne produkter, ved å fokusere på avanserte spesialprodukter, dreie fra rene materialleveranser til produktløsninger og utvikle forretningsmodeller der grønne kvalitetsprodukter med merkevare Norge kombineres med (digitale) tjenesteelementer.

3.4.3 Gode eksempler

Et eksempel på kommersiell utnyttelse av grønne produkter, finner vi hos alu-miniumprodusenten Hydro gjennom deres merkevareprodukter Reduxa® og Circal®. Det er viktig å påpeke at dette mulighetsvinduet er åpent nå. Muligheten må gripes før andre land kommer etter på fornybar energi og effektiv prosessteknologi. Denne jobben må primært gjøres av bedriftene selv, men myndigheter vil kunne bidra sterkt gjennom krav til karbonfotavtrykk i offentlige innkjøp, gode og helst globale, systemer for CO2-merking av produkter og ved å sørge for at norsk, grønn kraft tilfaller norsk industri.

Merkevarer med lite karbonfotavtrykk

Hydro er et integrert aluminium-selskap med aktiviteter i hele verdi-kjeden for aluminium, fra bauksitt-gruver til komplette produktløsninger. Hydro har de senere årene utviklet og markedsført to sertifiserte merkevarer for grønnere aluminiumsprodukter: Reduxa® og Circal®. Reduxa® garanterer et maksimumsnivå av CO2 som kun er mulig med fornybar kraft i aluminiumproduksjonen og ledende produksjonsteknologi gjennom hele verdikjeden. Circal er et sirkulært produkt basert på minimum 75 prosent resirkulert forbrukerskrap.

Bærekraftfordelen kan ytterligere for-sterkes gjennom å videreutvikle Norge som varemerke, noe som må skje i et samspill mellom industrien og myndig-hetene. Merkevaren Norge finnes allerede som en strategisk plattform utviklet av Innovasjon Norge i samarbeid med næringslivet og Team Norway. Merke-vareplattformen danner grunnlaget for å skape konkurransekraft og merverdi gjennom å bygge kjennskap, preferanse og lojalitet til Norge som opprinnelses-land for nye, bærekraftige løsninger. Prosessindustrien bør utnytte dette i egen innovasjon og posisjonering.

Avanserte spesialprodukter

Borregaard har et av verdens mest avanserte og bærekraftige bioraffinerier. Ved bruk av naturlige, bærekraftige råmaterialer produserer Borregaard avanserte og miljø-vennlige biokjemikalier som kan erstatte oljebaserte produkter. Borregaard har også sterke posisjoner innen ingredienser og finkjemikalier. Borregaards spesialiseringsstrategi fokuserer på globale nisjer med høye barrierer og ledende markedsposisjoner. Fokus på innovasjon er sterkt og i 2018 kom 13 prosent av omsetningen fra nye produkter lansert de siste fem årene.

Det er flere gode eksempler fra prosess-industrien på selskaper som aktivt jobber strategisk og langsiktig for å unnslippe standardknipa. I tillegg til Hydros satsing på grønnere produkter, er også Borregaard og Yara tatt med som eksempler her. Borregaard har i lang tid hatt en strategi bort fra standardprodukter til avanserte spesialprodukter, mens Yara har tatt en ledende rolle i å kombinere kvalitets-produkter med digitale tjenesteelementer for å øke produktverdien for sluttbrukerne. Det finnes mange flere eksempler på mer spesialiserte produkter, slik som aluminium til transport, emballasje og elektrifisering, silisium til solindustri, elektronikk og silikoner, silisiumkarbid til satellitter og glassfiber til vindmøller.

Digitale tjenester og sluttbrukerens behov i sentrum

Yara International er et norsk gjødsel- og kjemikalieselskap med virksomhet i over 60 land. Yara er et kunnskapsbasert selskap med mål om å fø verden på en mest mulig bærekraftig måte. For å oppnå dette har selskapet tatt en ledende posisjon i utviklingen av digitale verktøy for presisjonslandbruk, og for å kunne spre kunnskapen til flest mulige bønder. Selskapet samarbeider tett med partnere gjennom hele næringens verdikjede for å utvikle mer klimavennlige løsninger.

3.4.4 Ny vekst

Rapporten påpeker også muligheterfor ny industrivekst knyttet til prosess-industrien. Disse finnes i mulighetsrommet mellom megatrender og den kompetansen og kapabiliteten prosessindustrien har. Et eksempel er å ta en større rolle i verdi-kjeden for batterier. Her vil mulighets-rommet kunne variere fra enkle material-leveranser, via spesialprodukter, helt til komplett produksjon av battericeller. Mange av vekstmulighetene er knyttet til elektrifisering og produkter som trengs for en slik transformasjon. Dette tilsier nyetableringer som krever «kapital med kompetanse», noe som igjen vil være avhengig av en politisk forankring.

Rapporten er forsiktig med anbefalinger rundt rammebetingelser og myndighetenes rolle. Strategiske grep er først og fremst industriens eget ansvar. I tillegg er det viktig at Prosess21 samlet sett kommer med et konsistent og samlet budskap i sin felles sluttrapport.

Denne ekspertgruppens rapport nøyer seg derfor med å peke på enkelte viktige myndighetsrelaterte temaer knyttet til produktutvikling, slik som å:

  • Bidra til å fremme bærekraftige, grønne produkter:
    • Krav til produkters CO2-fotavtrykk i alle offentlige anskaffelser.
    • Etablere system for CO2-merking av alle produkter og varer slik at forbrukerne kan gjøre et tydelig valg mellom pris og karbonfot-avtrykk ved ethvert innkjøp.
    • Støtte og utvikle konseptet«merkevare Norge».
  • Legge til rette for at fordelen med norsk, fornybar kraft tilfaller norsk industri.
    • Tilgang til grønn kraft vil kunne skape større samfunnsmessige verdier dersom vi lykkes i å bruke den i en lengre verdiskapingskjede i Norge.
    • Dokumentasjon av innsatsvarer som elektrisk kraft, må være koblet til fysiske leveranser. Dette understøttes ikke av opprinnelsesgaranter som i dag eksisterer som verdipapirsystem. Dagens ordning må derfor endres.
    • Utenlandskabler: Som hovedregel bør norsk vannkraft foredles til industriprodukter nasjonalt før den eksporteres. Effekten av allerede vedtatte utenlandskabler på priser og systemsikkerhet må grundig evalueres før det eventuelt tas nye initiativ.
  • Styrke virkemiddelapparatet innen forskning og utvikling på forretningsmodeller og markedsrelatert utviklings-arbeid, inkludert produktutvikling og tjenesteelementer.

Prosessindustrien går nå inn i en ny fase. Ledende prosessteknologi og lean-produksjon vil fortsatt være viktig, men tiden da disse sammen med billig vannkraft var nok til å være konkurransedyktig, er forbi. Det er en fare for å bli sittende fast i standardknipa, men det finnes flere strategiske veivalg ut av den, der bærekraft, grønnere produkter og fokus på kunde- og sluttbrukerverdi synes å være de viktigste grepene industrien kan ta. Med en målrettet satsing på disse mulighetene, er det en betydelig oppside og gode muligheter for økt vekst og verdiskaping for norsk prosessindustri.

3.5 Fornybar energiproduksjon til havs

Hvordan skal Norge ivareta sin posisjon som energinasjon i en fremtidig lavut-slippsverden? Hvilke grep bør Norge ta for å opprettholde verdiskaping og eksportinntekter når verdens forbruk av fossile energikilder reduseres? Hvordan lykkes vi i å gjøre grønn omstilling til grønn vekst? Overgangen til et lavutslippssamfunn vil bli utfordrende, men det skaper samtidig mange nye muligheter. I dette kapittelet presenteres en visjon for Norges energifremtid. Denne visjonen innebærer en målrettet satsing på havvind og beskriver hvordan en slik satsing samtidig kan utløse annen industriutvikling som i sum gjør at vi kan opprettholde høy sysselsetting og verdiskaping i Norge.

3.5.1 Drivere for endring – europeisk og norsk klimapolitikk

Parisavtalen og EUs «European Green Deal» (se kapittel 3.1) inneholder målrettede energi- og klimatiltak som driver frem store endringer i fremtidens energimiks. EU har satt seg mål om 40 prosent utslippskutt innen 2030 (diskuteres økt til 50–55 prosent) og 80-95 prosent innen 2050. Det jobbes samtidig med en klimalov. Tilsvarende diskusjoner og mål settes i Norge, gjennom regjeringens Grana-volden-plattform og i klimaloven. Norge skal redusere sine utslipp med minst 40 prosent fra referanseåret 1990, og skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Sistnevnte innebærer at Norges klimagass-utslipp reduseres med 90-95 prosent, og det diskuteres altså ytterligere skjerping av disse målsetningene.

Kincardine - verdens største flytende havvindpark

Kincardine i Skottland vil bli verdens største flytende havvindpark når den kommer i full drift i 2020. Den vil da levere fornybar strøm til omkring 55 000 skotske husholdninger. Havvindparken ligger 15 kilometer utenfor kysten og vil få en samlet kapasitet på 49 MW fra til sammen seks vindturbiner, en på 2 MW og fem på 9,5 MW.

Kincardine bruker WindFloat® flytende teknologi fra selskapet Principle Power Inc. der Aker Solutions er medeier. WindFloat® er et triangelformet flytende skrog av typen semi-submersible, og er blant de mest brukte flytende designene i verden i dag. Denne flytende teknologien gir stor fleksibilitet med hensyn til plassering og er ikke begrenset av havdybde eller værharde omgivelser. Samtidig gir dette designet mulighet for å effektivisere sammen-stillingen av skrog og turbin ved at operasjonen kan utføres ved kai i motsetning til i åpent hav som er vanlig for andre design.

Her vises en ferdig sammenstilt Windfloat® med vindturbin som taues ut til vindparken Kincardine for installasjon. Foto: Principle Power Inc.

Her vises en ferdig sammenstilt Windfloat® med vindturbin som taues ut til vindparken Kincardine for installasjon. Foto: Principle Power Inc.

Elektrifisering er et sentralt virkemiddel for å nå målene om reduksjon av klimagasser og klimanøytralitet. Produksjon av strøm fra vindkraft og sol er de fremste teknologiene for å levere tilstrekkelige mengder fornybar energi til denne omstillingen. Norge er i en særstilling med høy andel fornybar energi, ettersom 98 prosent av strømproduksjon og 69 prosent av total energiproduksjon kommer fra fornybar strøm fra vår vann-kraftproduksjon. Norge har dessuten store vindressurser på land og til havs, spesielt stort potensiale er det for havbasert vindkraft med betydelige næringsøkonomiske muligheter for Norge og norsk industri.

Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil det bli investert ca. 1000 milliarder amerikanske dollar i havvind frem mot 2040 (se "IEA: Offshore Wind Outlook 2019"). Hav- og energinasjonen Norge har meget gode vindressurser til havs, offshore- og maritime næringer med kompetanse og innovasjonskraft, sterke forskningsmiljøer, regulatorisk kompetanse, og vi er verdensledende på virksomhet og installasjoner i havet. Havvind kan med andre ord gi høye markedsandeler, være løsningen som både gir norske arbeidsplasser og eksport-inntekter og samtidig gjør det mulig for Norge å bidra til en rask reduksjon av egne og verdens klimagassutslipp.

3.5.2 Havvind – Fem gode råd til statsministeren fra Norsk Industri

Muligheten for verdiskaping, syssel-setting og fornybar energiproduksjon var nok bakgrunnen til at statsminister Erna Solberg kalte inn til et eget toppmøte om havvind i Bergen 17. september 2019, der hun ønsket innspill fra industrien til regjeringens havvindspolitikk. Fra Norsk Industri deltok administrerende direktør Stein Lier Hansen sammen med blant andre medlemsbedriftene Aibel, Aker Solutions, Kværner, MacGregor og Nexans Norway.

Norsk Industri og Norges Rederiforbund overleverte i den forbindelse et felles notat til statsministeren som inneholdt følgende forventninger til utvikling av politikken på havvind i tiden fremover:

  1. Etablere en klar og tydelig nasjonal målsetting for å utvikle Norge som energinasjon spesielt innenfor ny fornybar energi.
  2. Etablere et rammeverk og konsesjonssystem som bidrar til at vi legger til rette for en rask og effektiv utvikling av et ledende hjemmemarked.
  3. Etablere rammeverk som sikrer bredt aktørmangfold og markedsmessige rammebetingelser som gjør det attraktivt å investere i havvind i Norge.
  4. Etablere en nasjonal sektor avtale mellom næringsliv på land og hav, sammen med myndigheter, virkemiddelapparat, forskningsmiljøer og øvrige deler av klyngen som sikrer at vi bygger opp industri, kompetanse, arbeidsplasser og eksporterbar teknologi for (flytende) havvind. Inspirasjon kan hentes fra UKs «Offshore Wind Sector Deal».
  5. Innen sommeren 2020 bør alle konsesjons- og rammevilkår være avklart fra regjering og storting.

3.5.3 Norsk Industris arbeidsutvalg «Fornybar energi til havs»

Det har vært meget stor oppmerk-somhet rundt havvind i 2019. Norsk Industri har, sammen med sine medlems-bedrifter, bidratt til dette. Målsettingen har vært å fremheve hva som er viktig for å utvikle havvind i Norge, og at norsk leverandørindustri skal ta markedsandeler internasjonalt.

Arbeidsutvalget for «Fornybar energi til havs». F.v.: Jørn Kristian Lindtvedt (TechnipFMC), Henrik Alpo Sjöblom (Kongsberg Maritime), Ann Christin Andersen (4ADA), Tor Eivind Moen (ABB), Marianne Engvoll (GCE Node), Vemund Kaarstad (Siemens), Knut Erik Steen (Norwep), Eivind Vethe (Karsten Moholt), Geir Ove Karlsen (Aker Solutions), Hans Petter Bøe Rebo (Norsk Industri). Foto: Norsk Industri.

Med utgangspunkt i anbefalingene overlevert statsministeren har Norsk Industri med sine medlemsbedrifter også satt i gang prosjektet «Fornybare energi til havs» ved å etablere et arbeidsutvalg. Utvalgets mandat, arbeid, drøftinger og anbefalinger oppsummeres i dette kapittelet.

Prosjektet – mandat og aktiviteter

Prosjektets mandat har vært:

Anbefale strategi og handlingsplan som posisjonerer norsk leverandørindustri for industrielle muligheter tilknyttet fornybar energi til havs.

Deltagende bedrifter i arbeidsutvalget har vært Aker Solutions, TechnipFMC, ABB, Siemens, Karsten Moholt og Kongsberg Maritime. GCE Node og Norwegian Energy Partners (Norwep) har også deltatt aktivt i tillegg til administrasjonen i Norsk Industri. Arbeidsutvalget har videre hatt dialog med Equinor og sentrale infrastrukturaktører som Statnett og Gassco.

Både deltakerne i arbeidsutvalget og mange av Norsk Industris øvrige medlemsbedrifter har vært engasjert gjennom idemyldring og medlemsmøter for å bidra til at havvind skal bli en del av enkeltbedriftenes strategiske tiltak for fremtidig konkurransekraft og verdiskaping. Nye kontakter er knyttet mellom leverandør-bedriftene, og det er skapt muligheter for nye allianser og fellesarenaer som til sammen gjør leverandørene bedre posisjonert for å lykkes innen både på bunnfast og flytende havvind. Suksess for en storstilt satsing på havvind vil måtte baseres på erfaringen og kompetansen i arbeidsstyrken vår, Norges aller viktigste ressurs.

Arbeidet med å fremme havvind fortsetter i regi av Norsk Industri og samarbeidspartnerne GCE Node, Energy Valley og Norwep.

3.5.4 En nasjonal visjon for fornybar energiproduksjon

Det viktigste regjeringen gjør nå er å skape en klar og tydelig visjon for fornybar energiproduksjon i Norge, samt etablere rammevilkår som mobiliserer norsk industri til det grønne skiftet. Arbeidsutvalget har følgende ambisjon for Norge i et fremtidig lavutslippssamfunn:

«Norge skal være en ledende energinasjon i 2050, og skal eksportere fornybar energi til en verdi som tilsvarer dagens eksport av olje og gass. Dette skal oppnås ved å eksportere fornybar strøm fra havvind balansert med vannkraft og fornybare energibærere som hydrogen.»

En havvindsindustri vil være viktig for å bidra til å fjerne dagens store punktutslipp av CO2 ved elektrifisering. Dette gjelder elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner på sokkelen, landanlegg mv. Dette vil bidra til at Norge når sine klimamål, og samtidig sikre avtakere av strømmen fra havvindparkene i den tidlige fasen før strømprisen kommer ned mot markeds-pris. Strømbehovet og gjennomføring utredes nå både av industrien selv og av regjeringen. Videre kan det bygges store havvindparker for eksport av ren strøm direkte til Europa. Dette vil gi Norge inntekter fra salg av elektroner til Europa og i tillegg skape mange arbeidsplasser, både i utbyggings- og driftsfasen.

Norge kan koble kraften fra havvindparkene sammen med sin vannkraftproduksjon. Kombinasjonen av vannkraft og vindkraft gjør at Norge kan levere 100 prosent fornybar kraft uavhengig av om det blåser eller ikke. Denne fleksibiliteten gir økt fortjeneste. Overskuddskraft fra havvindparkene kan dessuten produsere alternative energibærere som fornybar hydrogen og ammoniakk, og overskuddsstrøm kan også brukes til å magasinere vannkraft gjennom pumpekraftverk. I tillegg til eksport av fornybar kraft vil et innenlandsk kraftoverskudd i kombinasjon med vannkraft kunne være et konkurransefortrinn for å tiltrekke seg ny kraftintensiv industri samt videre-utvikle eksisterende industri. God tilgang til fornybar kraft til konkurransedyktige priser vil også kunne åpne for innovasjon og ny industri i hele landet.

Dagens rørledningsnett for gass, kan på lengre sikt tenkes brukt til å frakte medier som hydrogen, ammoniakk eller CO2. Det kan også bygges en infrastruktur (lik den benyttet for LNG i dag) til å eksportere alternative energibærere, for å kunne levere energi til de markedene i verden med høyest pris.

Enkel og effektiv bruk av fornybar energi

Siden den første havvindmøllen ble installert utenfor kysten av Danmark for nesten tre tiår siden, har havvind vokst som en energikilde i hele verden. Å høste av energien til de sterke vindene til havs er en av nøklene til å møte den økende globale etterspørselen etter elektrisitet på en bærekraftig måte. Global Wind Energy Council har anslått at vindkraft til havs vil utgjøre nesten en fjerdedel av verdens vindkraftproduksjon innen 2030.

ABB har i flere tiår lagt grunnlaget for å utnytte fornybar energi effektivt gjennom sin høyspenning-likestrøm-teknologi (HVDC). HVDC er et svært effektivt alternativ til vekselstrøm (AC) for overføring av store mengder strøm med høyere effektivitet og lavere elektriske tap. HVDC bidrar til sikker og stabil overføring av kraft over nettverk som opererer på forskjellige spenninger og frekvenser. Dette gjør teknologien egnet for mange viktige kraftapplikasjoner og muliggjør integrering av fornybar energi fra havvindparker og sammenkoblinger med AC-nett.

Slik teknologi blir nå i øk-ende grad komplettert med avanserte, digitale tjenester som bidrar til å sikre trygg og stabil kraftoverføring, optimalisere ytelse og øke effektivitet. Digitale tjenester i denne sammenheng inklu-derer innsamling og analyse av sanntidsdata for å overvåke og kontrollere utstyr og for å optimalisere vedlikehold.

ABB deltar i en rekke store og små fornybarprosjekter verden over, og hjelper også Tyskland med å nå sine ambisiøse mål om å generere 65 prosent av elektrisk kraft fra fornybare kilder innen 2030. Blant annet ved å levere et omfattende system for IT-infrastruktur, sikkerhetsteknologi, tilstandsovervåking og fjerntilgangstjenester for å sikre kraftoverføringen fra TenneT sin DolWin5 (Epsilon) offshore nettstasjon til det tyske kraftnettet. Vindparkene vil pålitelig og effektivt levere 900 MW ved full effekt, som gir nok energi til cirka en million tyske hjem helt uten CO2-utslipp.

Kombinasjonen av erfaring innen områder som kraft, elektro, automatisering, telekommunikasjon, digitalisering og offshore har vært verdifull i havvindprosjekter som selskapet har vært, og er, involvert i. En stadig større del av ingeniørressursene dreier mot fornybarnæringen med intensjon om å bidra til kostreduksjon, bedre gjennomføringsevne og forbedret pålitelighet for anleggene. Og for å låne et sitat fra Statnett: Fremtiden er elektrisk!

 

I sum er dette en visjon der Norge kan opprettholde sin posisjon som en ledende energinasjon også etter 2050.

For å realisere denne visjonen må Norge etablere en klar og tydelig kvantitativ nasjonal målsetting for utvikling av fornybar energi i norske havområder. En klar visjon og langsiktig plan for Norge som grønn energinasjon vil gi nødvendig forutsigbarhet og fremtidsoptimisme for en leverandør-industri i omstilling. Skala og forutsigbarhet er avgjørende dersom norske leverandører og utbyggere skal kunne levere strøm fra havvind til markedspris tidlig på 2030-tallet.

En akkumulert installert kapasitet på 3–5 gigawatt havvind innen 2030, og 10–15 gigawatt innen 2040 er eksempler på målsettinger som er ambisiøse og realistiske.

For leverandørindustrien er det viktig å få sanksjonert en serie med store prosjekter (> 500 MW), for å få til nødvendige ny-investeringer og oppgraderinger både i infrastruktur og kompetanse. Som et eksempel vil en havvindpark av kommersiell størrelse innebære et femtitalls havvindmøller. Verft langs kysten vil måtte invest-ere i anlegg som kan masseprodusere og sammenstille understell og tårn. Dette vil være en industriell satsing som vokser frem på skuldrene til en allerede svært kom-petent leverandørindustri til olje og gass.

3.5.5 Konsesjoner og rammevilkår for havvind i Norge

Flytende havvind står foran en industrialiserings- og kommersialiseringsfase som i løpet av de neste 10-15 årene vil bringe prispunktet for havvind ned på nivå med andre og mer modne energikilder. Skala er nøkkelen til å redusere kostnadene, og på samme måte som for solenergi og vindkraft på land, må dette drives frem politisk og industrielt for å utløse de nødvendige læringseffekter slik at kostnadene skal gå raskt ned. Dersom Norge skal ta en ledende posisjon innen flytende havvind er mulighetsvinduet relativt kort. Andre land er allerede i gang med sine satsinger og har satt seg ambisiøse mål. Det er nødvendig med en målrettet og koordinert felles satsing på havvind fra næringslivet, akademia og norske myndigheter for at Norge skal lykkes.

Myndighetene kan lage rammer for rask ny verdiskaping og industriell utvikling. For å utvikle effektive og konkurransedyktige leverandørkjeder for havvindindustrien, må det dessuten foretas store investeringer i infrastruktur, kompetanse og rammer.

Først må det regulatoriske, inkludert øko-nomiske rammevilkår på plass. Det må tilrettelegges for et godt samspill mellom de ulike interessentene og aktørene i hav-rommet, og et aktørmangfold blant ut-byggere og leverandører på norsk sokkel. Dette er sentrale elementer i det regulatoriske rammeverket, og bør utformes for å sikre et langsiktig perspektiv på forvaltning av våre felles vindressurser. Myndighetene har direkte overførbar kunnskap om effektiv og bærekraftig forvaltning av virksomhet i havet fra fiskeri- og petroleumsvirksomhet. I tillegg har vi allerede inngående kjennskap til våre egne havområder. Norge kan derfor sannsynligvis kunne komme raskere videre med det regulatoriske til en lavere kostnad enn mange andre land. Mange av prinsippene og forvaltningen av olje- og gassressursene er direkte overførbare.

Samtidig er det en klar forskjell mellom det å håndtere hydrokarboner ved høye trykk og temperaturer og strømproduksjon offshore. Man må unn-gå å ta med unødig fordyrende praksis, krav og regulering fra olje- og gass-industrien inn i havvindbransjen.

Havenergiloven setter rammene for utnyttelse av fornybare energiressurser til havs. Denne loven fastsetter blant annet at fornybar energiproduksjon til havs, det vil si utenfor grunnlinjene, som hovedregel bare kan skje etter at staten har åpnet områder for søknad om konsesjon. Per i dag er ingen områder åpnet for søknad om konsesjon. Det er imidlertid mulig å søke konsesjon dersom det dreier seg om demonstrasjonsanlegg eller anlegg koblet til petroleums-installasjoner, slik Hywind Tampen er et eksempel på.

Hydrogenteknologier offshore

Fremtidens energisystemer handler i økende grad om fornybare energikilder i kombinasjon med løsninger for lagring og distribusjon av overskuddsenergi. Hydrogen vil bli en sentral del av løsningen.

TechnipFMC er en globalt ledende system-integrator av infrastruktur for produksjon og videreforedling av olje og gass med37 000 ansatte over hele verden. Storskala-anlegg for produksjon av hydrogen fra naturgass er i dag en viktig del av produktporteføljen, og produksjon av hydrogen fra fornybare kilder jobbes det med gjennom «Deep Purple»-prosjektet.

«Deep Purple»-prosjektet er støttet av Forskningsrådet, og gjennomføres i samarbeid med SINTEF Energy Valley, Hub for ocean og GCE Ocean Technologies. Målet er å utvikle teknologi og løsninger for storskala offshore-produksjon av grønn hydrogen fra havvind. Hydrogenet som produseres vil fraktes til land i rørledninger, eller lagres lokalt for å gi stabil og fornybar strømforsyning der forbrukere ikke er tilknyttet strømnettet. Inneværende fase av prosjektet sluttføres første halvår 2020. Systemet vil da være på TRL-nivå 5 (skala 1-9), og vil bli videreutviklet med «Deep Purple» subsea-lager og infrastruktur for hydrogen i 2020 og 2021. I tillegg jobbes det med å realisere fullskala pilotering av «Deep Purple»-teknologien.

Deep Purple system for offshore produksjon av hydrogen med transport av hydrogen til land. Illustrasjon: TechnipFMC

Olje- og energidepartementet avsluttet 1. november 2019 «Høyring av forslag om opning av område for fornybar energi til havs og forslag til forskrift til havenergilova». Departementet foreslår her å åpne områdene Sandskallen-Sørøya Nord og Utsira Nord, og ber om innspill på Sørlige Nordsjø II. Kunnskapsgrunnlaget for forslaget til åpning av områder er basert på Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) sin strategiske konsekvensutredning av områder. Sandskallen-Sørøya Nord åpner muligheter for elektrifisering av virksomhet på land og til havs i området rundt Hammerfest og Melkøya. Utsira Nord har gode vindforhold og nærhet til Haugalandet som har et fremtidig kraftbehov. Området legger også til rette for utbygging i industriell skala. Sørlige Nordsjø II har også gode vindforhold og kan bygges ut i industriell skala. Siden Sørlige Nordsjø II ligger relativt sentralt plassert i Nordsjøen, er området svært aktuelt for eksport av kraft til Europa.

Når forskriften som klargjør regelverket omkring konsesjonsprosessen blir vedtatt og implementert, og de foreslåtte områdene formelt er åpnet, vil det være mulig å søke konsesjon til storskala prosjekter. For å ivareta ønsket om en konkurransedyktig norsk leverandørindustri og et bredt aktørmangfold blant utbyggere, er det viktig at konsesjoner tildeles på grunnlag av saklige, objektive, ikke-diskriminerende og kunn-gjorte vilkår basert på søkerens tekniske kompetanse, finansielle kapasitet og plan for utbygging av området søknaden gjelder, jf. tilsvarende reguleringer i petroleums-loven. Det kan videre gjøres vurderinger av norsk verdiskaping og bidrag til opp-byggingen av en konkurransedyktig norsk leverandørindustri.

Auksjoner er et alternativt prinsipp for tildeling av områder som brukes i for eksempel Storbritannia og USA, men man skal være oppmerksom på at auksjons-prinsippet vil favorisere store internasjonale aktører med kompetanse på auksjoner og deres allerede etablerte leverandørkjeder. Et auksjonsregime kan derfor begrense aktørmangfoldet og dermed utviklingen av en norsk leverandørindustri fordi en vil møte internasjonal konkurranse fra de store aktørene for tidlig. Et auksjons-regime skaper nemlig et akutt prispress for norske leverandører før de har rukket å bli konkurransedyktige. Resultatet vil være færre arbeidsplasser, lavere verdiskaping og lavere eksportinntekter for Norge enn det ellers kunne vært. Viktige vurderinger fremover blir dermed hva som vil være de mest hensiktsmessige prinsippene for å tildele og gjennomføre havvindprosjekter i Norge. Kvalitative tildelingskriterier er kjent fra petroleumsnæringen, auksjonsprinsippet praktiseres i flere andre land og regioner, og gir en risikodeling mellom myndigheter og industri. Modellen som ble valgt på Hywind Tampen (elektrifisering av Gullfaks- og Snorre-feltene) med Enova-støtte, er sannsynligvis ikke egnet for store havvindparker med andre formål enn dedikerte strømleveranser til spesifiserte offshoreinstallasjoner.

Det bør videre vurderes en ordning med jevnlig åpning og tildeling av konsesjon i forhåndsdefinerte områder som kjent gjennom petroleumsvirksomheten, og etter modell av det som ble gjort for den nylig avsluttede høringsrunden. Samtidig bør det også vurderes tildeling av konsesjon til prosjekter etter egne søknader som ikke følger de faste årlige konsesjonsrundene. Dette kan være er et bedre alternativ, eventuelt et godt supplement til regulære konsesjonsrunder. Et eksempel på dette kan være at prosjekter som forsyner strøm til punktutslipp på land fra offshore vind «en-til-en», bør kunne nomineres inn som områder for åpning for dette dedikerte formålet. Etter en faglig vurdering fra myndighetene kan det settes i gang strategiske konsekvensutredninger, der forhold til fiskeri, miljø, petroleums-virksomhet og andre interessenter ivaretas, før områdene eventuelt kan foreslås åpnet for energiproduksjon.

I petroleumsloven slås det fast at ressursen skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunnet til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø, samt å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet. En tilsvarende stadfesting av at vindenergien til havs også eies av folket og skal komme hele samfunnet til gode mangler i foreslått forskrift og lov om havvind. Perspektivet om bidrag til verdiskaping og arbeidsplasser i Norge, er også viktig for den nødvendige aktive støtte og legitimitet i befolkningen.

Oppsummert, for å utløse havvinds-aktivitet i industriell skala i Norge må en rekke regulatoriske forhold avklares. Norsk Industri ønsker å delta i disse diskusjonene frem mot sommeren 2020 da det etter vår mening må være på plass. Det vises også til Norsk Industris høringssvar som du finner på www.norskindustri.no, «Ønsker flere områder for havvind». Mange av våre medlemsbedrifter har sendt inn egne høringsuttalelser, og for eksempel har Siemens beskrevet et konkret utbyggingsforslag for Sørlige Nordsjø II.

3.5.6 Utviklingsfaser og hjemmemarked for havvind

Arbeidsutvalget har delt utviklingen av havvind inn i en industrialiseringsfase der det er behov for støtteordninger og en kommersialiseringsfase der prosjektene er konkurransedyktige i markedet.

I industrialiseringsfasen må det etableres en hjemmearena for havvind der teknologien kan industrialiseres, fabrikasjons- og gjennomføringsmodeller optimaliseres, effektive leverandørkjeder utvikles, og på denne måten redusere kostnadene. Nødvendig teknologi for å realisere flytende havvind i stor skala er i all hovedsak kvalifisert og tilgjengelig. Et hjemmemarked for havvind må derfor ha en håndfull prosjekter som er store nok for å sikre utvikling av kostnads-effektive metoder og samarbeidsformer for produksjon. Prosjekter fra norsk sokkel vil også gi norske aktører og leverandører viktige referanser og løsninger når de skal konkurrere globalt. Erfaringen fra olje og gass har vært at et solid hjemmemarked og gode referanser gir store muligheter for eksport, og har gitt et stort mangfold av aktører som hadde et internasjonalt salg på over 100 milliarder kroner i 2018.

Flytende havvind er foreløpig ikke kon-kurransedyktig på pris. Det trengs flere store prosjekter (for eksempel 5x500 MW-parker) for å få kostnadene ned godt under dagens nivå. Det kommende tiåret vil derfor leverandørindustrien kunne bidra til industrialisering og kommersialisering av flytende havvind gjennom leveranser til en håndfull større havvindparker. Etter dette vil flytende havvind kunne være konkurransedyktig på pris med annen energiproduksjon, og det ligger til rette for god inntjening.

Havvindmarkedene i Europa, og i økende grad i Nord-Amerika og Asia, er i sterk vekst. Derfor er det først og fremst det utenlandske havvindmarkedet som re-presenterer vekstmuligheter for norske aktører. Her er flere norske aktører vel-etablerte i flere segment langs verdikjeden, for eksempel innen kabelleveranse, installering av havvindturbiner, omformerstasjoner og prosjektutvikling. Norske aktører som Equinor og Aker Solutions, gjennom sitt eierskap i Principal Power Inc., er ledende i nisjemarkedet flytende hav-vind, en teknologi som kan representere et betydelig marked på lengre sikt.

Forskning og utvikling bør videre, gjennom blant annet det næringsrettede virkemiddelapparatet, rettes mot ytterligere kostnadsreduksjoner, fjerning av flaskehalser, økt produksjonseffektivitet og reduksjon av miljøfotavtrykk. Enovas nylige tilsagn om 2,3 milliarder kroner i støtte til Equinors Hywind Tampen-prosjekt og regjeringens forslag om å åpne Utsira Nord, Sandskallen Sørøya Nord og Sørlige Nordsjø II for havvindutvikling, er veldig positivt, men fortsatt oppleves mangel på hjemmemarked som en barriere for etablering og/eller vekst for norske aktører.

Figuren viser utviklingsfaser for energinasjonen Norge.

Etter hvert som fornybarandelen av uregulerte energikilder som sol og vind øker i kraftsystemene i verden, vil energilagring og energisikkerhet bli stadig viktigere.

Dermed er Norges kombinasjon av vindkraft og vannkraft meget attraktiv. I denne tidlige fasen er det derfor viktig at Norge samtidig arbeider med å tilrettelegge for en senere eksport av strøm til Europa ved blant annet å utrede nye forretningsmodeller for å høste gevinsten av å selge kombinasjonen havvind og vannkraft. I den forbindelse bør det videre klargjøres hvordan det best kan drives en gradvis og helhetlig utvikling av infrastruktur for overføring av elektrisk energi til europeiske sluttbrukere. Dette inkluderer blant annet regulatoriske forhold i forbindelse med utenlandsforbindelser samt utformingen av et nett i Nordsjøen (North Seas Energy Cooperation).

I industrialiserings- og kommersialiserings-fasen fremover, må forbrukere, myndigheter og industrien spille på lag for å få til invest-eringer i nødvendige prosjekt. Det kan ikke forventes at bedriftene gjør ulønnsomme investeringer, og det er heller ikke ønskelig med en generell økning i strømprisen for private forbrukere for infrastruktur-invest-eringer. Det må jobbes med rammebeting-elser og virkemidler for å bidra til å få real-isert prosjekter slik at det blir kommersielt og uten behov for subsidier eller noen støtteordninger på sikt.

I den kommersielle fasen leveres strøm på markedsvilkår. Da kan strøm fra havvind leveres til eksport, til å dekke økt innenlandsk forbruk og til å bygge opp en ny fornybar industri for eksport av alternative energibærere som hydrogen (se "IEA. The future of Hydrogen: Seizing today's opportunities".

3.5.7 Forretningsmuligheter utover strømproduksjon - hydrogen

For å realisere Parisavtalens vedtatte utslippskutt frem til 2050 er det behov for store mengder hydrogen. Hydrogenet er nødvendig for å dekarbonisere nisjer som ellers er krevende å få utslippsfrie. Hydrogen Council estimerer at hydrogen i 2050 kan utgjøre 18 prosent av det globale energiforbruket, og bidra med reduksjoner på 6 Gt CO2 (se bilde). Den fremvoksende hydrogenindustrien vil i et slikt scenario omsette for 2,5 trillioner amerikanske dollar årlig og sysselsette 30 millioner mennesker. Både blått hydrogen (fra naturgass med karbonfangst og -lagring) og grønt hydrogen (fornybar energi og elektrolyse) forventes å dekke behovet.

Globalt etableres det nå prosjekter for å realisere produksjon av grønn hydrogen offshore. Ett eksempel er Dolphyn-prosjektet i Storbritannia som nylig er innvilget statlig støtte, med mål om å ut-vikle fire GW flytende havvind for å prod-usere hydrogengass til millioner av private husholdninger i Storbritannia.

Vindressursene på norsk sokkel, kombinert med det etablerte gassrørledning-nettverket til Europa, setter Norge i en særdeles god posisjon for å utvikle storskala eksport av hydrogen. Ut i fra sterke fagmiljøer Norge har innen olje, gass og elektrolyse, bør det bygges ut havvind og elektrolysekapasitet slik at innholdet i gassrørledningene til Europa endres i takt med endrede og nye markeder.

Hydrogen Councils visjon for 2050. Kilde: Hydrogen Council, IEA ETP Hydrogen and Fuel Cells CBS, National Energy Outlook 2016.

3.5.8 Forbrukere av strøm

Kraften fra havvindparker vil i den første fasen i all hovedsak gå til reduksjon av store punktutslipp fra petroleumsindustrien og til områder på land med et kommende kraftunderskudd.

Utvalgets ambisjon er akkumulert kraftproduksjon på 3GW fra havvind i perioden frem til 2030, og at energien i hovedsak blir benyttet til del-elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner og landanlegg. Den samfunnsøkonomiske gevinsten er at man fjerner de store punktutslippene i Norge gjennom å utvikle fornybare energiparker. Utsira Nord-området er spesielt godt egnet med nærhet til store punktutslipp.

En tommelfingerregel er at for å fjerne en million tonn CO2 gjennom elektrifisering, kreves det ca. 2 TWh strøm, noe som kan produseres fra en 500 MW havvindpark. En nasjonal målsetting på 3 GW havvind i 2030, vil med andre ord kunne levere 10–12 TWh som er nødvendig for å elektrifisere offshore-installasjonene i figuren til høyre.

Kartet viser de ti største enkeltutslippene av CO2 i tusen tonn. Til sammen slipper disse virksomhetene ut bortimot 9,8 millioner tonn CO2. Kilde: Klif.

Denne første perioden bør også be-nyttes til pilotering av annen teknologi som produksjon av alternative energi-bærere som hydrogen, «energistasjoner til havs» (elektrisitet for lading av batterier og påfyll av drivstoff) for maritim sektor og nye havnæringer som offshore akvakultur. Disse vil ikke utgjøre noen stor andel av forbruket i denne første perioden, men på lengre sikt er det ventet at maritim sektor vil være en betydelig forbruker av energi fra havet, særlig om forbruket av hydrogen øker kraftig. Dette er også visjonen for ZEEDS, som er et samarbeids-prosjekt for å fjerne utslipp fra maritimt gjennom å gjøre fornybar energilading tilgjengelig i skipsleden.

En positiv kraftbalanse i Norge er viktig for industrien og nasjonen. NVE og Statnett estimerer et økt forbruk fra 40 til 80 TWh med gjeldende planer for elektrifisering av Norge mot 2040. Ifølge EU-kommisjonen trenger EU mellom 240 og 450 GW med havvind i 2050 for å nå målet om netto nullutslipp. Utvikling av havvind er et viktig bidrag for raskt å øke fornybar strøm-produksjon både i Europa og resten av verden.

Etter 2030 vil det ifølge Statnetts prognoser være områder på land med betydelig kraftunderskudd, hvor kraft fra havvind benyttes for kraftbalansen. Havvind vil på dette tidspunkt være over i kommersiell fase og konkurransedyktig med annen energiproduksjon, og prosjekter vil kunne besluttes og bygges ut på markedsvilkår.

Primær energibruk i 2017 fra fossile kilder eller strøm, og endring gjennom elektrisering. Kilde: Statnett.

Verden er avhengig av flere teknologier og virkemidler enn offshore vind, blant annet å utvikle karbonfangst for bruk og lagring. CO2-lagring gjør at hydrogen som energibærer kan benyttes i stor skala med minimale utslipp. Hydrogen vil være viktig både for å lage materialer (stål, jern), natur-gjødsel uten utslipp og som drivstoff i transportsektor på land og til vanns. Det finnes allerede ferger som går på hydrogen, og overskuddskraft fra energistasjoner til havs kan produsere grønn hydrogen som igjen kan brukes i fergetrafikk langs kysten og andre deler av skipsfarten.

Kravene fra «International Maritime Organisation» fra 1. januar 2020 gjeldende utslipp av svovel og nitrogen, betyr at nybygging av skip som opererer i norske vann i dag har løsninger med naturgass eller lav-svovelholdig diesel som drivstoff. For at denne flåten skal nærme seg nullutslipp, er det behov for alternativt drivstoff som hydrogen, ammoniakk og syntetisk metan. Dette kan brukes direkte eller delvis på eksisterende flåte og bidra til at flåten enten blir CO2-nøytral eller helt utslippsfri.

Havsul - Norges første kommersielle havvindfarm?

Det planlagte Havsul-kraftverket ligger om lag fem kilometer fra land utenfor Sandøy i Ålesund kommune. Kraftverket vil bestå av 36 turbiner på bunnfaste, lokalproduserte betongfundamenter med en total kapasitet på 350 MW. Kraftverket har en beregnet investeringsramme i størrelsesorden 10 milliarder kroner. Produksjonen fra anlegget vil være på 1,1 TWh per år, og kraften vil leveres i sin helhet gjennom en ny kraft-kabel til prosesseringsanlegget for Ormen Lange; Nyhamna-anlegget på Gossa i Aukra kommune. Kraftforsyningen til Nyhamna er i dag utilstrekkelig, og tiltak må gjennomføres for å møte økt fremtidig kraftbehov. Havsul-utbyggingen vil føre til betraktelig bedret forsyningssikkerhet til anlegget, og vil mer enn dekke den forventede økningen i kraftuttaket fra Nyhamna de kommende årene.

Havsul vil bygges med en betongfundament-teknologi som minner om det som be-nyttes på vindkraftanlegget Hywind Tampen som skal forsyne oljeplattformene Snorre og Gullfaks. Havsul representerer dermed en plattform for videre investeringer i tekno-logi, produksjonslinjer og kompetanse fra Tampen, og er det eneste anlegget som ligger i tid og størrelse mellom Tampen-anlegget og fremtidige utbygginger i Sørlige Nordsjø II og på Utsira Nord. For norsk leverandørindustri vil prosjektet være svært interessant og gi viktig erfaring og kompetanse for fremtidige utbygginger både nasjonalt og globalt.

Offshore energisentre vil kunne eksportere store mengder energi til Europa. Noe infrastruktur, som strømkabler, er allerede på plass. De sørligste parkene (Sørlige Nordsjø 2) bør få en oppgradering og forlengelse til Europa og til fastlands-Norge. Sistnevnte er viktig for å kunne balansere kraft mellom EU og Norge, men også for at norsk energieksport kan balanseres med vannkraft og eventuelt pumpekraftverk. En balansert kraft vil kunne oppnå en bedre pris enn variabel (intermittent) kraft.

Andre forbrukere av kraft frem mot 2050 med tilnærmet nullutslipp kan være:

  • Skipsfart og annen maritim virksomhet (strøm, hydrogen eller andre fornybare energibærere for å realisere IMOs visjon).
  • Offshore akvakultur (strøm og muligens også oksygen som får ved hydrogenproduksjon ved elektrolyse.
  • Borerigger (tilgang til fornybar energi til havs).
  • Mineralindustri / subsea mining, ettersom Norge har planer om å utvinne mineraler fra norsk sokkel.
  • Mange nye næringer, datasentre som trenger både strøm og kjøling kan være ett.

Imidlertid vil eksport av energi som strøm og hydrogen være hovedavtakere for energisentrene. Norge eksporterer i dag 2300 TWH energi verdt om lag 450 milliarder kroner. Norge eksporterer i dag 2300 TWh energi verdt om lag 450 milliarder kroner. Norge bør ha en ambisjon om å opprettholde dagens eksportverdi fra naturgass med eksport av strøm og hydrogen, og dermed dekke 20 prosent av EUs energibehov etter 2050.

Videre bør det lages infrastruktur til havs eller på land for å produsere og levere hydrogen til global maritim virksomhet.

3.5.9 Verdiskaping og norske arbeidsplasser

Havvind kan skape et nytt industrieventyr for Norge. Kommer Norge raskt i gang med utbygging av storskala havvind kan dette, ifølge analyser publisert i 2019, gi ringvirkningseffekter på omkring 43 000 årsverk og et bidrag til vårt bruttonasjonal-produkt på nesten 50 milliarder kroner frem mot 2030. Over en periode på 30 år er det et potensiale til en verdiskaping på 117 milliarder kroner og en sysselsettingseffekt på 128 400 årsverk. Disse analysene er basert på konservative fremskrivinger av markedsutviklingen for havvind frem mot 2030.

Illustrasjon på forbrukere av fornybar energi fra havet. Kilde: Norsk Industri.

Også innen fartøy innen havvindindustrien er det mange muligheter for bruk av norsk kompetanse, for eksempel skipsdesign i installasjons- og operasjonsflåte for havvind. Bruken av såkalte Service Operation Vessels (SOV) vil øke effektiviteten på vedlikeholdet av havvindinstallasjonene. Et eksempel her er Siemens' «Windea La Cour» som er designet av Ulstein.

3.5.10 Nye klimamål for 2030 og 2050

Klimaendringer er vår tids største utfordring. Utslipp fra fossile energikilder som kull, olje og gass, er de viktigste årsakene til den globale oppvarmingen. Olje- og gassindustrien i Norge har derfor satt ambisiøse og kvantitative mål for utslippene fra petroleumsnæringen i Norge i 2030 og 2050. Målene er satt av KonKraft-partnerne Norsk olje og gass, Norsk Industri, Norges Rederiforbund, LO med Fellesforbundet og Industri Energi sammen med sine medlemmer. Målene ble lansert 6. januar 2020. Olje- og gassindustrien i Norge skal redusere sine klimagassutslipp med 40 prosent i 2030 sammenlignet med 2005, og videre redusere utslippene til nær null i 2050. Verden må gå mot netto nullutslipp i midten av dette århundret, da må industrien også bidra og gjøre sin del av jobben.

Dette er et betydelig taktskifte. Industrien har aldri før hatt så ambisiøse klimamål. Mange av bedriftene innenfor olje- og gassektoren har høye ambisjoner og konkrete planer for å kutte CO2-utslipp fra sin virksomhet, og ønsker «flere bein å stå på». Ved å produsere hydrogen fra naturgass og å utvikle storskala CCS og havvind, vil Norge også bidra til dype utslippskutt i Europa. Dette legger grunnlaget for videre verdiskaping og arbeidsplasser i en næring med høy kompetanse og teknologikraft på vei mot et fremtidig nullutslippssamfunn.

Klimagassutslippene omtalt er de som er omfattet av petroleumsskatteregimet pluss utslipp som faller utenfor petroleums-skatteregimet fra landanleggene Kollsnes, Kårstø, Nyhamna og Melkøya. KonKraft er også i sluttspurten med et oppdatert klima-veikart og en strategi som skal beskrive gjennomføringen av ambisjonene for blant annet å:

  • sikre at installasjoner og tilhørende virksomhet er forberedt på strengere tekniske, klimarelaterte krav, høyere CO2-priser og kommende krav til vurderinger av klimarisiko.
  • forsere teknologiutviklingen for å redusere utslippene både fra produksjon og fra bruken av olje og gass (eksempelvis CCS og omdanning til hydrogen).
  • legge grunnlag for eksport av nullutslipps- og lavutslipps-teknologier og -løsninger.
  • imøtekomme forventninger fra politikere og omverdenen for hvordan bransjen skal kutte utslipp i tråd med 2030- og 2050-målene.

3.5.11 Den norskbaserte fornybarnæringen

Høsten 2019 utarbeidet Multiconsult en rapport hvor Eksportkreditt Norge, Olje -og energidepartementet og Norwegian Energy Partners (NORWEP) var oppdragsgivere.

Hovedkonklusjoner i rapporten var:

Omsetning

Den nasjonale omsetningen innen den norske fornybarnæringen var 29,6 milliarder kroner i 2018. Dette ekskluderer omsetning knyttet til kraft- og varmeproduksjon. Dette representerer en økning på 71 prosent sammenliknet med den nasjonale omsetningen for 2017, men en svakere vekst sammen-liknet med foregående år. Økningen skyldtes primært økt aktivitet i markedet for landbasert vindkraft.

Nasjonal omsetning (inkl. eksport) til norske aktører i fornybarnæringen. Ekskluderer omsetning knyttet til kraft- og varmeproduksjon. Kilde: Multiconsult og Menon (2019).

Omsetning og sysselsatte til norske aktører i fornybarnæringen. Ekskluderer produksjon av kraft og varme. Kilde: Multiconsult (2019)

Sektor

Nasjonal omsetning, inkl. eksport (mrd. NOK)

Sysselsatte i Norge

Eksport (mrd. NOK)

Utenlandsomsetning (mrd. NOK)

Vannkraft 9,7 3445 0,9 0,8
Landbasert vindkraft 8,7 1826 1,2 1,7
Havbasert vindkraft 5,7 2277 4,4 1,8
Solenergi 3,7 1735 2,5 1,1
Bioenergi 1,8 879 0,2 0,2
  29,6 10163 9,1 5,6

Markedet for varme- og kraftproduksjon fra fornybare bioenergikilder er sammensatt og omfatter en rekke forskjellige typer anlegg, brensel, kundegrupper, og en større mengde store og små aktører ofte med lokalt begrensede aktiviteter. For norsk leverandørindustri vil bioenergimarkedet i all hovedsak dreie seg om foredling av det store innenlandske overskuddet på trevirke, skogsavfall og restprodukter fra industrien. Det er fortsatt uklart i hvilken retning hovedtyngden av denne foredling vil skje, gjennom utnyttelse til biovarme eller foredling til biodrivstoff. Biozin Holding AS, som eies av Preem og Bergene Holm AS, er i gang med å utvikle og bygge et full-skala produksjonsanlegg for bioråolje i Åmli i Aust-Agder. Shell har nylig gått inn med betydelig støtte for å realisere prosjektet. Biodrivstoff kan spille en viktig rolle i dekarboniseringen av luftfart, maritim- og tungtransport.

3.5.12 Oppsummering

Norge kan beholde sin posisjon som energieksportør i en nullutslippsverden ved å bygge videre på og utnytte infra-struktur, kompetanse og kapasitet i eksisterende industri til å utvikle spesifikke ferdigheter innen havvind, hydrogen og CO2-håndtering.

Norsk Industri ønsker å bidra aktivt overfor myndighetene for å avklare og fastsette fornuftige konsesjons- og rammevilkår slik at disse er på plass sommeren 2020. Det er nødvendig å tenke stort og prosjektere en rad av energisentre til havs som fullskala utbygginger. Vi er forbi piloteringsfase, nå handler det om skala for å drive ned kostnader.

Blant medlemsbedriftene i Norsk Industri er mange allerede i gang innenfor offshore vind, hydrogen og CO2-håndtering. De mindre bedriftene leter etter sine mulig-heter i leverandørkjedene som skal utvikles. Oppsummert er anbefalingene fra arbeids-utvalget i Norsk Industri som følger:

  • Etablere en nasjonal ambisjon om 3 GW installert vindkraft i havet utenfor Norge innen 2030.
    • Minimum fem prosjekter (> 500 MW-parker) som skaper et hjemmemarked for å industrialisere flytende havvind og få en konkurransekraftig leverandørindustri.
    • Det vil være nødvendig at sam-funnet bidrar økonomisk i de første flytende havvind-prosjektene for at Norge skal bygge opp en verdensledende industri.
  • Klargjøre hvordan myndighetene skal forvalte norske havvindressurser i et langsiktig perspektiv, slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Drive en gradvis og helhetlig utvikling av infrastruktur for overføring av energi til internasjonale sluttbrukere. Ansvaret bør legges til et egnet statlig organ.
  • Etablere jevnlige konsesjonsrunder for åpning av nye områder etter modellen fra olje og gass, og for enkeltprosjekter i åpnede områder for havvind.
    • Forutsigbarhet i omfang og timing på konsesjonsrunder er avgjørendefor å sikre etablering av norsk leverandørkjede.
    • Prosjektene må ha tilstrekkelig skala for at lønnsomheten skal bli god.
  • Skape forretningsmodeller som kombinerer Norges naturgitte for-deler innenfor vind- og vannkraft. Denne kombinasjonen gir fleksibilitet som igjen gir økt verdi ved salg av balansekraft til Europa, og merverdifor Norge.
  • Øke Norges energi- og industripolitiske engasjement mot EU, slik at Norges vindressurser kan dekke en stor del av EUs behov for 450 GW vindkraft innen 2050.
  • Benytte den fornybare strømmen fra havvind til å bygge en posisjon som en vesentlig eksportør av hydrogen

Arbeidsutvalget er svært positive til at mange i Norge nå drar i samme retning vedrørende havvind. Høringsuttalelsene var også i all hovedsak veldig positive til områdene for utbygging av fornybar energi regjeringen har foreslått.

Nå oppfordrer vi alle gode krefter til å dra i samme retning og sikre at Norge leverer på forpliktelsene i Parisavtalen, og samtidig omstiller vår fantastiske leverandørindustri til dette nye industrieventyret til havs.

3.6 Økende bærekraftskrav

Gjennom markedet og andre aktører møter næringslivet og industrien økende krav til sin håndtering av forskjellige bærekraftsmål. I årets konjunkturundersøkelse stilte vi noen enkle spørsmål om dette til Norsk Industris medlemmer (se spørreskjema bakerst i rapporten).

Ikke uventet møter bedriftene slike krav i størst grad fra sine kunder – hele 7 av 10 bedrifter blir stilt ovenfor «bærekraftskrav» fra sine kunder. 3.5A og 3.5B oppsummerer dette.

Det er imidlertid store forskjeller når det kommer til bedriftens størrelse og hvem som stiller bærekraftskrav. Dersom vi vekter resultatene med sysselsetting er det tydelig at finansiell sektor er tydelige på å stille krav til de største bedriftene.

Stadig flere av de store bankene og kredittinstitusjonene inkluderer klimarisiko i sine kredittprosesser. At det fra finansielle aktører fremover blir stilt spørsmål og krav til klimarisikoen for et selskap er noe be-drifter må belage seg på for å oppnå lavere renter og beste betingelser. Les mer om dette i E24.

De store bedriftene opplever høyest krav til bærekrav fra finansiell sektor. Kilde: Norsk Industri.

3.7 Maritim industri

Den maritime industrien er inne i en omstilling preget av endring i markedssituasjonen og nye kundesegmenter, endringer i sammensetning av de industrielle maritime klyngene, samt strengere krav og reguleringer til skipsfarten knyttet til bærekraft og reduserte utslipp av klimagasser.

En høyere andel av de ansatte i maritim industri jobber i distriktene sammenlignet med øvrig næringsliv. Kilde: Menon Economic, Verftskonferansen 2019.

3.7.1 Maritim verdiskaping over hele landet

Endring er alltid utfordrende, men gir samtidig nye forretningsmuligheter, spesielt endringen vi ser i dag innen miljøteknologi og overgangen til «grønn maritim». Større utnyttelse av mulighetene i havet gir også grunnlag for verdiskaping på lengre sikt (SINTEF Ocean 2019), samtidig som dette vil kunne bidra til de langsiktige klimamålene.

Den maritime industrien er representert over hele landet og bidrar sterkt til verdi-skaping og arbeidsplasser i distriktene. Kystnære lokasjoner er selvsagt sterkt representert, men vi finner også bedrifter i innlandet som har en vesentlig del av sine leveranser til maritim sektor.

3.7.2 Status for verft

Etter bortfallet av offshoremarkedet fra 2014 har både verft og utstyrs-leverandører vært gjennom en tøff omstillingsperiode. Dette gjelder spesielt for de største verftene som tidligere hadde brorparten av omsetningen fra byggingav avanserte offshorefartøy. Bortfall fra dette segmentet har blitt erstattet av ordrer fra andre segmenter som cruise- og passasjerfartøy, bilferger, samt fiskeri og havbruk. Fartøy for installasjon og service av havvind-installasjoner inngår også i den nye porteføljen.

Verftsindustrien og miljøet

Båtbygging og tilhørende verftsindustri har en rik historie i Norge, den strekker seg over flere hundre år. Verftene representerer noe av det mest fundamentale i norsk næringsliv, en historisk forutsetning for både skipsfart og fiskeri, og senere deler av olje- og gassvirksomheten og oppdrettsnæringen. Som annen industriell aktivitet setter også denne næringen spor. Noen av sporene etter verft stammer historisk fra skrogbehandling med tjære, kobber og andre "bunnstoffer".

I en rekke norske byer har vi hatt verft, som Aker Mek. og Nyland i Oslo, samt BMV og Mjellem & Karlsen i Bergen. Andre byer med sentralt plasserte verft er Trondheim og Tromsø. I disse byene har det offentlige gått inn med store midler i byutviklingsprosjekter, der tidligere verftsområder blir overlatt eiendomsutviklere som senere kan tilby "ocean front" leiligheter i en høy prisklasse. Håndtering av forurensede masser etter mudring og fundamentering er alltid en forutsetning for en slik byutvikling. Med Statens plan for sedimentopprydding fra St. Meld. 14/2006-2007) ble det stilt store offentlige summer til rådighet for denne byutviklingen – noe som gjorde leilighetsutbyggingen langt enklere og økonomisk gjennomførbart for utbygger.

Kontrasten er stor til det som nå skjer. Fylkesmennenes miljøavdelinger har nå kastet sine øyne på verftsnæringen i fylker som Møre og Romsdal, Nordland og sist Telemark. De siste to årene har fylkesmennene utstedt eller varslet pålegg om å lage tiltaksplaner for "opprydding i forurensede sedimenter" hos 24 verft. De fleste er verft i drift, og altså ikke eiendomsutviklingsprosjekter. Det er altså ikke mulig for disse verftene å finansiere sedimentoppryddingen med senere fortjeneste ved salg av tomteområder, slik vi har sett i byene. Verftene inngår ikke i statens og fylkenes 17 prioriterte planer for slik opprydding, og har dermed heller ikke automatisk utsikt til offentlig støtte.

Det synes lite hensiktsmessig at man ønsker tiltak når det ikke foreligger søknader om mudring eller andre tiltak i sjøen utenfor verftene. Undersøkelsene det viser til er i de fleste tilfellene mer enn ti år gamle, uten at det foreligger noen faktisk dokumentasjon av tiltaksbehov.

Initiativet skriver seg fra en handlingsplan som nå er 14 år gammel, utarbeidet i en tid med mye mindre erfaring og kunnskap enn i dag. Planen er uten kostnadsoverslag og har uklart formulerte mål. Mange forutsetninger er derfor endret på disse 14 årene.

  • Argumentet for å trekke skipsverftene inn i handlingsplanen for 14 år siden var høye verdier av bunnstoffet tributyltinn (TBT) i sedimenter nær verft. TBT har ikke vært i bruk ved verftene siden planen trådte i kraft. Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) har konstatert at TBT ikke lenger forårsaker biologiske skader i norsk territorium. Tilførslene har stanset og naturen heler sine sår selv, slik at nivåene av TBT i sedimenter i eksempelvis Oslofjorden og Drammensfjorden er betydelig redusert på naturlig vis de siste ti årene. TBT har også blitt brukt av en lang rekke virksomheter utenom skipsverft.
  • Verftsindustrien er inne i en krevende omstilling, etter mange år med relativt gode resultat som følge av et godt marked i oljeindustrien. De 13 verftene som fikk pålegg om å lage tiltaksplaner i Møre og Romsdal har samlet sett tapt penger i alle år etter 2014. Offentlig informasjon viser at de store verftene har tapt rundt syv milliarder kroner de siste fem årene, noen verft er allerede stengt ned og for de resterende er egenkapitalsituasjonen kritisk. Verftene er svært viktige arbeidsplasser med store ringvirkninger. Nedstengninger får store lokale konsekvenser.
  • Sedimentopprydding er blitt mye dyrere og mer komplisert enn man antok for 14 år siden. Av de 17 prioriterte områdene er bare 8 fullført. Det var bare mulig å vurdere seks av dem i 2019. Samlede kostnader er om lag en milliard kroner.
  • I nyere planer i offentlig regi har miljømyndighetene selv valgt å overse TBT- og kobberforurensning når de setter mål for offentlig opprydding (eksempelvis Horten og Ålesund). Av den grunn burde også det ensidige fokuset på verft når det gjelder påleggene som nå er gitt i Møre og Romsdal, Nordland og sist Telemark revurderes.Ved svært mange lokaliteter ved verftene ligger det mange andre virksomheter og til dels offentlige utslipp og kommunale deponier, både historiske og eksisterende. Fylkesmennene har likevel gått ensidig på verftene med krav, uten å vurdere de øvrige kilder til påvist forurensning.
  • Fremgangsmåten innebærer en kraftig konkurransevridning mellom verft som ikke får pålegg og de som får det, mellom verft innenfor de 17 prioriterte områdene og de utenfor, og mellom verft i Norge og deres konkurrenter i Danmark, Polen, Spania og Tyrkia.

Kostnadene for en eventuell opprydding kan bli stor, 25 til 75 millioner kroner per verft. Dette er penger som altså ikke kan hentes fra eiendomsutvikling, men som må tas direkte fra driften. Belastningen vil kunne bli så stor for det enkelte verft at det vil kunne få fatale konsekvenser for det som kalles "hjertet" i den norske maritime klyngen. Norsk Industri og verftene mener forurensningen har skjedd på lovlig vis, innenfor gjeldende regelverk, med bruk av lovlige bunnstoff, der et pålegg om tiltak fremstår som uhjemlet.

Saken er klaget inn og ligger hos Miljødirektoratet til vurdering.

Lønnsomheten har vært lav i de siste fire–fem årene, noe som har medført økonomiske problemer med tapt egen-kapital for noen av verftene. Et gjennomgående trekk i omstillingene som har vært gjennomført er lav eller negativ lønns-omhet i prosjektene. Omstilling til nye og til dels ukjente fartøystyper har gitt utfordringer med kostnadskontroll og prosjektgjennomføring.

Ordremasse verft, utvikling i perioden 2015–2020. Kilde: Norsk Industri.

Utvikling av antall skip i ordre for ulike skipstyper 2015–2019 (ved inngang til året). Kilde: Norsk Industri.

Total ordremasse per oktober 2019 er 30,6 milliarder kroner. Figuren viser fordeling per skipstype. Kilde: Norsk Industri.

Antall nybyggingsverft har i 2019 blitt redusert ved at Vard-konsernet har be-sluttet nedlegging av verftet i Brevik. Verftet var godt tilpasset bygging av offshoreskip, mens dagens marked krever andre kapasiteter.

3.7.3 Status for utstyrsleverandørene

Norske maritime utstyrsleverandører ser samlet ut til å ha klart seg noenlunde bra gjennom den utfordrende markeds-situasjonen de siste årene. Dette kan delvis tilskrives et målrettet arbeid for omstilling og «re-orientering» mot andre markedssegmenter. En del av forklaringen kan også være at utstyrsleverandørene normalt har mer solid økonomi enn verftene, de har i snitt 90 prosent eksport og er dermed eksponert for raske omstillinger og er raskere til å omstille seg til endrede markedskrav.

Samlet omsetning av maritimt utstyr økte i 2019 med ti prosent, og ytterligere økning er forventet i de nærmeste årene. Sysselsettingen har økt mindre (pluss to prosent) enn økning i omsetningen (pluss ti prosent) i 2019.

Leveranser til nye segmenter som fiskeri og havbruk, samt cruise og ferger/passasjerskip har blitt mer enn fordoblet fra 2017 til 2019, og står nå for omtrent like stor omsetning som fra offshore og øvrige shipping segmenter. Ordremassen tilsier at denne trenden vil bli ytterligere styrket de nærmeste årene.

Miljøteknologi har også blitt et viktig for-retningsområde. Bransjen selv oppgir at ca. ti prosent av omsetning er knyttet til «grønn teknologi» definert som utstyr som bidrar til redusert miljø- og klimautslipp.

Vekst i omsetning for utstyrsleverandørene. Noe lavere vekst i sysselsetting på grunn av at bedriftene har beholdt arbeidsstokken gjennom omstillingsperioden. Kilde: Menon Economics, Verftskonferansen 2019.

Norske utstyrsleverandører har vært tidlig ute med ny teknologi og nye løs-ninger innen dette segmentet, og bransjen selv har forventinger til at dette vil kunne gi både økt omsetning og økende lønn-somhet i årene fremover.

3.7.4 Produktivitet og lønnsomhet

En analyse nylig gjennomført av Blue Maritime Cluster på Møre (Menon Economics 2019) viser blant annet at verdiskaping og produktivitet har falt vesentlig (25–30 prosent) de sistefire–fem årene både i klyngen og i øvrige virksomheter i bransjen. Lønnsnivået har vært relativt stabilt, samtidig som drifts-resultatet (EBITDA) har falt kraftig.

I forventingen til økt aktivitet som både verft og utstyrsleverandørene har, ligger også en forventning til bedrede driftsmarginer og inntjening.

Analysen viser videre at lønnskostnad-enes andel av verdiskapingen har økt fra ca. 70 prosent i 2010 til ca. 85 prosent i 2018. Dette kan skyldes en kombinasjon av at bedriftene har prioritert å beholde en kompetent arbeidsstokk i påvente av bedre marked, og at nedbemanning tar tid. Dette har tært på egenkapital og soliditet, men skal samtidig gi et godt utgangspunkt for å opprettholde konkurransekraft og lev-eringsevne når markedet forventes å bedre seg.

3.7.5 Fremtidsutsikter

I et notat utarbeidet av Ola H. Grytten og Viktoriia Koilo for Norsk Industri (november 2019) fremheves det at krisen i offshore har ført til strukturendringer i form av endret eierskapsprofil i norsk maritim sektor.

Den maritime klyngen på Møre har i flere sammenhenger blitt betegnet som den «perfekte industriklynge» med både rederi, designselskaper, utstyrsleverandører og verft innenfor et geografisk avgrenset område. Redusert nybyggingsaktivitet innen offshore-segmentet og redusert lokalt eierskap i rederiene på grunn av økonomiske utfordringer også på dette området, har hatt betydning for sammensetningen av industriklyngen. De nye kundegruppene, for eksempel cruise, kommer i større grad «utenfra», og dette vil kunne ha betydning for samhandlings-mønsteret – både i positiv og negativ retning. Krav og innspill fra andre markeder gir grunnlag for nyskaping og innovasjon, samtidig som det på kort sikt kan være en begrensning for effektivitet og slagkraft for klyngen.

Markedsutsiktene knyttet til nye segmenter er imidlertid positive, men lønnsomheten må bedres om spesielt verftene skal kunne bygge opp nødvendig finansiell soliditet.

Andre analyser av de maritime næring-ene viser en gradvis bedring i omsetning og verdiskaping både for verft og utstyrsleverandører. «Grønn Maritim»-analysen fra Menon Economics viser at verdiskaping per ansatt er betydelig høyere for grønn maritim enn for gjennomsnittet av norsk næringsliv, utenom olje og gass. Menon konkluderer derfor med at «..vekst i grønn maritim vil gjøre Norge rikere, og rikere enn om veksten skjer i et gjennomsnitt av andre næringer i fastlands-Norge».

Forventet endring i driftsresultat sammenlignet med året før. De fleste bedriftene venter bedrede driftsresultater i 2020. Kilde: Menon Economics, Verftskonferansen 2020.

Økningen i etterspørsel etter «grønn maritim teknologi» utfordrer til inno-vasjon og teknologiutvikling for rederier, verft og utstyrsleverandører. Den norske maritime næringen har en ledende posisjon internasjonalt innenfor dette området som vi håper og tror vi vil dra nytte av i årene fremover.

3.7.6 Mer informasjon

I november 2019 lansert Norsk Industri et veikart for maritim bransje, kalt Sjøkartet. Dette gir en liten oversikt og oppsummering av både ramme-betingelser, muligheter og barrierer, og er tenkt brukt som et verktøy for aktørene i bransjen. Sjøkartet inneholder mer informasjon om rammebetingelser og muligheter for bransjen.

786 av totalt 851 skip i NIS/NOR i 2019 må tilpasses mål om 50 prosent utslippsreduksjon innen 2030. Kilde: Norsk Industris Sjøkart for maritim bransje.

6100 fiskefartøy og ca. 1000 arbeidsbåter (estimat) innen havbruk må oppfylle målene. Kilde: Norsk Industris Sjøkart for maritim bransje.

Betydelig utvikling i plastindustrien

Et nytt EU-direktiv om engangs-produkter i plast (SUP-direktivet) ble vedtatt i 2019. Direktivet omhandler engangsartikler av plast og fiskeriutstyr som inneholder plast. Det er foreslått ulike virkemidler for de ulike produktgruppene, for eksempel forbud mot omsetning, mål om reduksjon i forbruk, utvidet produsentansvar, produktdesign-krav, merking, og holdningsskapende tiltak. EU-direktivet gir landene en viss fleksibilitet i gjennomføringen av kravene. Blant annet er det rom for å gjennomføre flere av virkemidlene i form av frivillige avtaler mellom myndighetene og næringslivet.

Dette er grunnen til at regjeringen oppnevnte en arbeidsgruppe som skal innhente kunnskap og gi anbefaling om tiltak som kan inngå i et mer forplikt-ende samarbeid mellom næringslivet og Klima- og miljødepartementet. Det overordnede formålet med arbeids-gruppens arbeid er å redusere negative miljøkonsekvenser som følge av at en-gangsartikler av plast havner i naturen, innsjøer og havet. Arbeidet vil også bidra positivt inn i næringslivets arbeid med innovasjon og bærekraftige løsninger. Norsk Industri deltar i arbeidsgruppen, som skal levere sin anbefaling til departementet i mars 2020.

I tillegg er det viktig å få til økt resirkulering av plast. Dette gir mulig-heter for grønn næringsutvikling og innovasjon. EU har derfor vedtatt svært ambisiøse mål for resirkulering. Hvorvidt plast resirkuleres avhenger av at noen etterspør resirkulert plastråstoff som råvare. Etterspørselen dannes i et europeisk marked. Det er etablert en bred europeisk næringslivsallianse for å øke etterspørselen etter resirkulert plastråstoff i EU til 10 millioner tonn årlig innen 2025, det vil si en tredobling av dagens nivå. Men, for å nå målene må mekanisk plastgjenvinning trolig suppleres med store anlegg for kjemisk resirkulering.

Norsk plastindustri har benyttet resirkulert plastavfall som råstoff i en årrekke, og vi ser også en økende interesse for dette. Men – det er av-gjørende at plasten møter strenge krav til renhet og kvalitet. God sortering er viktig for å få til dette. I tillegg må gjenvinningen skje på en ressurs-effektiv måte, slik at resirkulert råstoff kan konkurrere på pris. Og nye plast-produkter må være designet for resirkulering.

Nytt deponi for farlig avfall nå!

På 1980-tallet vedtok Stortinget hovedlinjene for det norske systemet for spesialavfall. Dette systemet har vært robust. Vårt system for håndtering av farlig avfall baserer seg på en kom-binasjon av god nasjonal behandlings-kapasitet i tillegg til samarbeid med andre nordiske og nord-europeiske land. Dette er viktig, fordi Norge må oppfylle sine forpliktelser i henhold til FNs Baselkonvensjon, EØS-avtalen og fordi industrien trenger forutsigbarhet for at det finnes tilgjengelig kapasitettil å håndtere farlig avfall.

Norsk Avfallshandterings (NOAH) behandlingsanlegg for uorganisk farlig avfall på Langøya utenfor Holmestrand har nå i over 25 år vært en bærebjelke i systemet for håndtering av farlig avfall. Men om kun fire år er anlegget fullt. Langøya skal rehabiliteres og tilbakeføres til et friluftsområde på 800 mål. Hvis virksomheten på Langøya opphører uten at det etableres ny behandlingskapasitet vil industrien kastes ut i usikkerhet og Norges bidrag til de fellesnordiske behandlingsløsningene bli sterkt redusert.

Dette må vi unngå – og nå haster det.

Klima- og miljøministeren satte ned et ekspertutvalg om farlig avfall 2019. Utvalget skulle blant annet gi anbefal-inger til hvordan mengdene farlig avfall kan reduseres, muligheter for økt ressurs-utnyttelse av farlig avfall og beskrive hvordan forskning, innovasjon og krav-stilling fra myndighetene kan bidra til dette. I tillegg skulle ekspertutvalget vurdere hvordan behandlingskapasitet og deponiløsning for farlig avfall kan sikres og vurdere mulige lokaliteter. Ekspertutvalget la frem sin rapport 4. november 2019.

Mange av utvalgets forslag til tiltak for å redusere mengdene farlig avfall og få til økt ressursutnyttelse er gjenkjennbare fra Norsk Industris mulighetsstudie for sirkulær økonomi i prosessindustrien.

Men dette vil ta tid og kreve engasjement, innovasjon og ressurser over tid hos prosessindustrien.

Derfor er ekspertutvalget tydelige på at det vil være behov for en deponiløsning for uorganisk avfall, også i fremtiden. Utvalget mener at staten ikke bør arbeide videre for en deponiløsning i Brevik, men peker helt kort på andre lokasjoner for å etablere deponier for uorganisk farlig avfall. Norsk Industri har ikke noe faglig grunnlag for å vurdere disse nye lokasjonene opp mot virksomheten som skjer på Langøya i dag. Et slikt grunnlag finnes heller ikke i ekspertutvalgets rapport. Dette er nok også grunnen til signalene om at ekspertutvalgets rapport ikke bidrar til å redusere industriens usikkerhet.

Tiden går raskt, og vi trenger minst ett nytt anlegg som kan håndtere uorganisk farlig avfall i fremtiden. Vår oppfordring til Klima- og miljøministeren er derfor:

Skjær igjennom. Norsk industri må kunne være trygge på at vi har et robust system for farlig avfall.