Innhold

Forord

En verden av muligheter

Ved inngangen til 2020 er norsk industri godt posisjonert for å håndtere fremtiden. På tross av pågående handelskrig, uavklart Brexit og bilindustriens om-stillingsproblemer, er det en viss, nøktern optimisme som preger industrien i år.

Nøktern optimisme, koblet med en klar tro på at det norske industribedrifter gjør, har en positiv innvirkning på klima og miljø. Globalt, så vel som lokalt. Vil du utgjøre en forskjell når det gjelder klimaet, er en jobb i industrien det mest konstruktive man kan velge. Norske bedrifter leverer miljø-løsninger til kunder over hele verden. Når havvind erstatter kull i Tyskland, Kina og andre land, er norske eksportbedrifter med på løsningene. Når karbonfangst og -lagring (CCS) om noen år er avgjørende for større klimatiltak, vil norske industri-bedrifter være sentrale.

Noen bedrifter ekspanderer. Andre sliter. Industrien investerte i fjor mest siden finanskrisen. Noen medlemmer er i kraftige omstillinger og møter særnorske avgifter samtidig. Dessverre innføres enkelte miljø-beskatninger så brått og hardt at de kun rammer industriens verdiskaping, og ikke gir rom for nødvendig, gradvis tilpasning.

Internasjonaliseringen vil fortsette, selv om handelskrig, Brexit og terror har økt risikopremien. Eksportbedriftene har forskernes ord på at de er raske til å omstille seg, flinke til å utvikle nye produkter og dyktige til å konkurrere globalt. Samtidig henter de hjem internasjonale impulser til det mer hjemmebaserte næringslivet.

Norske statsfinanser har i svært mange år hatt store inntekter fra olje- og gass-virksomheten, og hatt en solid avkastning fra «oljefondet». Denne behagelige sit-uasjonen har nok bidratt til at AS Norge drives for dyrt. Nå kommer eldrebølgen. Norge vil merke fallende oljeinvesteringer fra 2021 og utover. Og finansavkastningen i «oljefondet» blir lavere og kan falle mye ved internasjonalt børsfall. Fremover må vi stramme inn på livremmen og effektivisere den offentlige pengebruken. Det krever politisk mot å rasjonalisere stat, fylkes-kommuner, kommuner og offentlige tjenester, men det må til i årene fremover. At 119 kommuner er slått sammen til 47 fra nyttår er en god start.

Vi var glade for Industrimeldingen, som kom for få år siden. Men når denne i 2019 følges opp av et forslag om å innføre grunnrenteskatt på oppdrettsbransjen, en av våre store fremtidsnæringer, med store ringvirkninger inn i leverandørindustrien, roper vi varsko.

Oppdrettsnæringen og mye annen industri, investerer for tiden massivt i ny teknologi. Oppdretterne flytter på land, langt til havs og investerer også i andre land. Det er naivt å tro at en særnorsk grunnrenteskatt på oppdrett – eller en hvilken som helst annen eksportnæring – ikke vil skyve investeringer over til andre land.

Stein Lier-Hansen
Administrerende direktør
Norsk Industri