Innhold

3 KLIMAET OG INDUSTRIEN

Klimaproblemene er menneskeskapt, og kraftig lut må til de neste årene for å ha noen sjanse til å nå 1,5-gradersmålet. Selv om norske utslipp er forsvinnende små i internasjonal sammenheng, skal Norge gjøre sin del av jobben.

Norsk industri har en spesiell rolle. Industrien vil pålegges stadig sterkere krav for å få ned sine egne utslipp. Men viktigst er at norsk industri på flere områder kan levere og videreutvikle teknologi og produkter som gir lavere utslipp, nasjonalt og globalt.

Med økende befolkning, økonomisk vekst og levestandard vil verden trenge mer energi. Denne må ha et lite klimafotavtrykk. Frem-over blir teknologiutvikling som bremser koblingen mellom økonomisk vekst og energibruk viktig. Vi må bruke energi mer effektivt, og energien må komme fra fornybare kilder eller være renset for CO2-utslipp.

I 2016 presenterte norsk prosess-industri sitt klimaveikart: med riktigerammebetingelser på plass vil industrien kunne oppnå nullutslipp innen 2050. Den gang var dette oppsiktsvekkende. Nå har mange andre fulgt etter, senest olje- og gassnæringen som nylig presenterte sitt reviderte klimaveikart med mål om 40 prosent reduksjon i 2030 og nært null-utslipp i 2050.

Er det nok? Mange mener utviklingen går for sakte. Menneskeskapte klimaendringer kan observeres og ikke lenger ignoreres. Dette har gitt et tydelig grønt stemningskifte, med ungdommens klimastreiker, økt oppslutning til miljøpartier og generelt økte forventninger om konkret handling. Samtidig skaper denne grønne bølgen økt polarisering, bekymring for fremtiden og mer uro.

Vi må slå fast at FN-målene om temp-eraturøkning på maksimum 2 graders økning, helst 1,5, om 30 år er et godt stykke unna. Likevel har en god del skjedd. Parisavtalen er fundamentet. EUs respons har vært forslag om kraftig innskjerping av utslippsmålene. EU snakker i dag om klimanøytralitet i 2050 og kraftige kutt i 2030. Norden ønsker å gå i front. Norske planer vil utformes i lys av dette.

3.1 European Green Deal - EU og klima

Den nye EU-kommisjonen har lansert et ambisiøst klimapolitisk program kalt «European Green Deal». Pakket inn i lov skal denne sikre at EU oppfyller sine klimamål i henhold til Parisavtalen. Ingenting er ennå formelt vedtatt av EUs medlemsland eller Europaparlamentet, men Kommisjonen foreslår blant annet følgende:

  • Innen 2030 skal EU ha redusert sine CO2-utslipp med 50–55 prosent.
  • I 2050 skal EU være klimanøytralt.

Dette er en kraftig skjerping av de mål som gjelder i dag. Norsk Industri venter at disse målene langt på vei vil bli bekreftet politisk. Siden Norge på de aller fleste områder har sluttet seg til EUs klimapolitikk, forventer vi at de også blir gjeldende for oss.

Det å oppfylle slike skjerpede mål vil stille krav til samfunnet som helhet, til nærings-liv og forbrukere. Vi må også forvente at nåværende tiltak kan bli revidert, skrotet og/eller nye kan komme til. For industrien kan dette blant annet gjelde:

  • kvotehandelssystemet – ETS: innskjerping av fritaksmuligheter og fleksibilitet og/eller utvidelse til andre sektorer.
  • justering av Energiskattedirektivet.
  • innføring av en ny CO2-avgift for hele EU.
  • strengere utslippskrav.
  • etablering av en karbontoll på grensen, såkalt «Border adjustment measure».

Slike tiltak vil kunne få stor betydning for industriens rammevilkår. Mest utfordrende fra et norsk ståsted er ideen om klima-justerte tiltak ved EUs yttergrense. Konseptet innebærer i prinsippet atutenlandsk import som ikke har samme utslippsforpliktelser som europeiske skal pålegges en skatt/avgift/toll ved grensepassering. Denne skal tilsvare de kostnadene EU-bedrifter bærer, blant annet gjennom kvotehandelssystemet. Det skal hindre at europeiske bedrifter utkonkurreres og bidrar til såkalt karbonlekkasje, samtidig som tredjeland får et incentiv til å iverksette tilsvarende reduk-sjonstiltak som EU. I utgangspunktet ser dette ut som en forlokkende ide; beskytte industrien og klimaet på en og samme gang. Utfordringene dukker opp når man ser på hvordan dette skal gjennomføres.

For produksjon som bare selger til det euro-peiske hjemmemarkedet vil dette i utgangs-punktet synes lovende. De vil være skjermet mot utenlandsk konkurranse. Men hva skal gjøres med de som eksporterer ut av Europa? Skal de kompenseres på grensen? Tilsvar-ende må det avklares hvordan man skal forholde seg til de bedrifter som produserer på basis av lange, kompliserte og inter-nasjonale verdikjeder. Dette gjelder der både råstoffer og komponenter lages andre steder og fraktes over lange avstander før produktet får sin endelige form i EU. De er det mange av.

Mye tilsier også at et slikt system vil nulle ut dagens ordninger med frikvoter og kompensasjon for indirekte kostnader. Hvilke konsekvenser vil det gi for industri-en? Det er i tillegg et spørsmål om når og hvordan man skal måle et produkts karbonfotavtrykk. For såkalte basis-produkter kan nok dette gjennomføres enkelt rent teoretisk, men hva med en bil? Denne består av tusenvis av deler (også fra Norge), og disse kan ha blitt produsert i et utall land i og utenfor Europa. Til nå har ingen kommet opp med et tilfredsstillende svar på dette spørsmålet. Er en elbil eller enkeltkomponenter grønn hvis den/de er produsert på basis av kull?

Dersom slike grensetiltak iverksettes, er alle enige om at de må være forenelige med WTO-reglene. Også her er det snakk om upløyd mark og svarene mangler foreløpig.

Norsk Industri ser ideen om mulig etablering av et system for å utjevneklimakostnadene ved EUs yttergrenser som klart utfordrende så lenge det ikke finnes utsikter for en global karbonpris. Om dette tenkes det mye i EU nå, debatten er i gang og konkrete forslag kan ventes allerede i år. Derfor følger vi dette nøye. Tilsvarende vil gjelde for alle de initiativer som vil følge av New Green Deal. Omstilling og det grønne skiftet er satt ettertrykkelig på agendaen.

3.1.1 ACER i perspektiv

Med debatten fra 2018 relativt frisk i minne ser Norsk Industri det som viktig å få frem fakta om hva ACER er og ikke er, og ikke minst plassere denne delen av EUs energi-politikk i sin rette sammenheng.

EUs energipolitikk består av mangedelkomponenter, samlet i såkalte pakker. Dette er blant annet regler om energi-effektivisering, fornybar energi og elmarkedets virkemåte. ACER inngår som en av disse komponentene. Samlet skal disse enkeltelementene virke gjensidig støttende og bidra til overordnede klima- og energimål.

Utviklingen av disse reglene har også betydning for kommende diskusjoner rundt norsk og europeisk energipolitikk. EUs Ren Energi-pakke vil bli behandlet med sikte på innlemmelse i EØS, og EU vil uansett fortsette å utvikle sin politikk i det neste tiåret.

Norsk engasjement i og rundt disse spørsmålene, herunder diskusjon om vårt handlingsrom, vil bli en viktig del av det industripolitiske ordskiftet.

For mer informasjon anbefaler vi rapporten «ACER i perspektiv – EUs energipolitikk og behovet for en god norsk debatt» fra 2019. Rapporten er utarbeidet av Fridtjof Nansens Institutt på vegne av Norsk Industri.

Les også: Acer på 1-2-3

ACER på 1-2-3

Hva er ACER?

EUs medlemsland ønsker samarbeid om å hvordan deler av EUs energipolitikk skal iverksettes. Andre deler iverksetter medlemslandene hver for seg.

ACER er et EU-byrå for samarbeid mellom nasjonale energitilsyn om iverksetting av EU-politikk. ACER samler alle de nasjonale energi¬tilsynene. ACERs makt og oppgaver er nedfelt i politisk vedtatte EU-lover.

Hvilke oppgaver har ACER?

ACER har oppgaver knyttet til:

  1. regler for bruk av eksisterende utenlandskabler
  2. vurderinger av om det er tilstrekkelig produksjonskapasitet og kriseberedskap i kraftsektoren
  3. saksbehandling av unntak fra enkelte regler for nye utenlandskabler (dersom de involverte nasjonale energitilsynene ikke er blitt enige)
  4. oppfølging av planlegging av og saksbehandling for EU-støtte til nye utenlandskabler (dersom de involverte nasjonale energitilsynene ikke er blitt enige)
  5. markedsovervåkning
Hvilken makt har ACER?

ACER tar beslutninger på europeisk nivå, eller der minst to nasjonale energitilsyn ikke er blitt enige. 2/3 av ACERs styre må stille seg bak for at ACER skal kunne ta en beslutning. Styret består av de nasjonale energitilsynene.

ACER kan fatte vedtak som pålegger aktører å utlevere informasjon. Vedtaksmyndighet utover dette er kun i begrensede tilfeller, som der nasjonale energitilsyn ikke er blitt enige innen en angitt frist.

Hvilken makt har ACER ikke?

ACER kan ikke bestemme over hvorvidt en utenlandskabel skal bygges.

ACER kan ikke pålegge bøter dersom bransje¬aktører bryter EU-regler.

 

Kompensasjon for indirekte karbonkostnader

Som følge av kvotehandelssystemet må for eksempel kullkraftverk kjøpe kvoter for sine utslipp. De har muligheten til å velte kostnaden over på sine kunder. Kundene er ofte industribedrifter. Industrien konkurrerer i globale markeder, og kan ikke velte denne økte kostnaden over på sine kunder. I Norge har vi i hovedsak fornybar kraft. Selv om kraftprodusentene ikke må betale for utslipp, så vil påslaget fra for eksempel kullkraftverk spres også til Norge, gjennom et felles kraftmarked. Derfor betaler også norske industribedrifter en ekstrakostnad. EUs klimaregelverk åpner for at denne indirekte ekstrakostnaden kan komp-enseres fra det enkelte land. Dette gjøres blant annet i Norge.

EUs nye direktiv for kvotehandel for 2021–2030 er helt tydelig: landene opp-fordres til å etablere former for kompensasjon for virksomheter som er utsatt for betydelig risiko for karbonlekkasje. Dette har vært og er sentralt for norsk prosess-industri. Denne industrien produserer mer bærekraftig enn alle andre og benytter utelukkende fornybar energi. Samtidig må produktene selges ute og i et marked hvor konkurrentene gjennomgående ikke må ta tilsvarende klimahensyn. Dette er en betydelig utfordring for bedrifter og arbeidsplasser.

EU-kommisjonen er nå i ferd med å utarbeide retningslinjer for hvordan man kan yte kompensasjon. Så langt har de pekt ut åtte sektorer som er berettiget for støtte. Dette er en reduksjon sammenlignet med tidligere år. Samtidig foreslår de at støttenivået skal ligge flatt på 75 prosent av berettiget nivå frem til 2030. Videre at det skal være mulig for medlemslandene, Norge inkludert, å yte ytterligere kompensasjon for de som er særlig presset når det gjelder karbonkostnader vis-a-vis utenlandske konkurrenter. Noen av disse ideene er problematiske, noen er positive. Norsk Industri jobber med dette som en prioritert oppgave og følger det fortløpende. Det er vanskelig å forestille seg at produksjon fra norsk bærekraftig prosessindustri ikke skal bevares. Derfor må Norge utnytte muligheten fullt ut. Det er både god industri- og klimapolitikk. Rammebetingelsene rundt dette følges intenst både nasjonalt og på europeisk plan.

Er CO2-kompensasjon dyrt?

Det er en gjentakende diskusjon rundt hva CO2-kompensasjonen koster i statsbudsjettet/Norge. Det er en svært forenklet fremstilling å kun vurdere kostnader til denne ene posten på budsjettet. Her må ting ses i en større sammenheng. Deltakelse i kvotemarkedet er i realiteten god butikk for Norge, ettersom vi har en utslippsfri kraftsektor. Norske kraftprodusenter kan selge strømmen sin i et marked der klimaomstillingskostnadene (i form av CO2-prisen – en kostnad norske kraft-produsenter ikke har), er en del av strømprisen. Dette gir kraftprodusenter gode inntekter som gis videre til staten i form av grunnrenteskatt, selskapsskatt og utbytte fra direkte eierskap (Statkraft). I tillegg kommer statens inntekter fra kvotesalg.

Denne inntekten kommer ikke uten en risiko. Risikoen rammer industrien, som konkurrerer med internasjonale aktører som ikke har noen klimaomstillingskostnader. EU har vedtatt at inntekter fra deltakelse i kvotemarkedet ikke må gjøre industrien mindre konkurransedyktig. Derfor tillater EU virkemidler for å dempe denne risikoeffekten. Det viktigste for norske industribedrifter er karbonkompensasjon. Karbon-kompensasjon er simpelt-hen en delvis omfordeling av kvoteinntekter tilbake til de virksomheter som betaler for statens merinntekter. Omfordelingen er svært beskjeden sammenlignet med statens totale inntekter (se grafen).

3.2 Industripolitikkens år

I 2017 la regjeringen frem en god Stortingsmelding om industripolitikk. Visjonen er at Norge skal være en ledende industri- og teknologinasjon. Dette skal gjøres gjennom politikk som legger til rette for forbedring, nyskaping og, ikke minst, grønn konkurransekraft.

Industrimeldingen slo fast at morgen-dagens lavutslippsløsninger må finnes i samarbeid mellom myndighetene og industrien. Prosessindustrien har satt seg mål om null klimagassutslipp i 2050. Skal dette målet nås er vi avhengig av et godt partnerskap mellom industrien og myndig-hetene, risikoavlastning som muliggjør store investeringer og politisk forutsigbarhet. Gjennom etableringen av Prosess21 er det skapt en god arena for samhandling.

Regjeringen har levert på saker som ut-fasing av maskinskatten og lavere bedriftsbeskatning. Satsingen på næringsrettet forskning er styrket og det er igangsatt en gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Samtidig står viktige saker på stedet hvil, og det innføres tiltak som gjør det vanskeligere å videreutvikle industri som vi trenger for det grønne skiftet.

I statsbudsjettet for 2020 har regjeringen over natten innført en særnorsk CO2-avgift. Avgiften slår inn for bruk av gass for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig industri som i dag ikke har andre alternativer. Verst går det utover bedrifter som er for små til å være kvotepliktige. Det er ren risikosport at små, internasjonalt konkurranseutsatte industribedrifter, som i utgangspunktet skal skjermes fra klimakvotekostnader, i stedet ilegges en CO2-pris som er dobbelt så høy som kvoteprisen.

Formålet med miljøavgifter er at de skal bidra til klimaomstilling hos virksomheter som har reell mulighet til dette. Miljø-avgifter må ikke brukes til å saldere stats-budsjettet. En slik politikk er dramatisk for enkeltbedrifter og setter arbeidsplasser i fare. En bedre løsning er å inngå en miljøavtale mellom staten og dennedelen av industrien, som gir lavere klimagassutslipp samtidig som konkurranse-evnen ikke svekkes. Det er bra klimapolitikk, god næringspolitikk og ikke minst bra for industrisysselsettingen. Slike kinderegg-løsninger trenger vi mer av.

Også i energipolitikken har vi saker som krever avklaring. Olje- og energi-departementet (OED) gjennomførte i 2018 en høring om regelendringer for såkalte opprinnelsesgarantier for kraft. Dette er en frivillig ordning der strømkunder kan kjøpe et bevis for at det ett sted i Europa produseres like mye fornybar strøm som det de kjøper. Kraftbrukere kan altså kjøpe et finansielt «grønnhetsbevis», slik at de kan fortsette å bruke fossilbasert elektrisitet samtidig som varene de produserer får et grønt stempel.

Ordningen undergraver legitimiteten til grønn verdiskaping i Norge. Vi har foreslått løsninger, men til nå har ingenting skjedd. Det er avgjørende at norsk industri ikke tvinges til å kjøpe opprinnelsesgarantier på forbruk av norsk strøm som uansett er fornybar. Vi kan ikke støtte finansielle papirordninger som selger ut grønnheten i norsk kraft.

For å lykkes er industrien avhengig av sikker tilgang på kraft til konkurranse-dyktige priser. En vesentlig og stadig økende del av kostnadene er knyttet til utbygging av kraftnettet, såkalte nettariffer. Dette er en av de viktigste rammebetingelsene for den globalt kon-kurranseutsatte kraftintensive industrien. Det er Statnett som fastsetter tariffen i transmisjonsnettet. De siste årene har tariffregningen for industrien økt med flere hundre millioner kroner. I tillegg er systemet for fastsettelse av tariffene veldig uforutsigbart. Dette bør være helt unødvendig. En klar tariffmodell der handlingsrommet i EØS-reglene utnyttes må på plass.

Industrien og de ringvirkninger den skaper er av stor betydning for Norge som nasjon og for de mange lokalsamfunn over hele landet. Det er viktig å legge til rette for vekst i både eksisterende og nye bedrifter, og fremme Norge som et attraktivt lokal-iseringsland for industriell aktivitet.

Klima- og miljøkravene vil bli strengere, også for industrien. Det er bra og helt nødvendig for at den skal kunne levere morgendagens løsninger. Samtidig må både rammevilkår og virkemidler bygge opp under en slik utvikling. En fullverdig verdikjede for karbonfangst og lagring må på plass. Industrien må kompenseres for indirekte karbonkostnader i kraftprisen. Det må legges til rette for nødvendig teknologi-utvikling. Her vil Enova, EUs innovasjonsfond og andre finansieringskilder spille en viktig rolle. Prosess21 vil bli en viktig rettesnor, men det er opp til bedriftene selv å utnytte mulighetene.

Klima- og energipolitikken kan ikke vurderes uavhengig av hverandre. Like lite kan det frakobles fra behovene om å bevare industri og arbeidsplasser. Gjennom en god industripolitikk som sikrer konkurransekraft får vi også levedyktige bedrifter. Det er her det skjer innovasjon, nyvinninger og prod-uksjon basert på grønn energi. De ansatte er blant verdens dyktigste. Teknologien baner vei. Dette er bedrifter og folk som skal lede oss fremover. Suksesskriteriet for å få til dette er handlekraft, forutsigbar virkemiddelbruk og at myndighetene finner frem til løsninger sammen med industrien.

3.3 CCS - en nødvendighet

Det er ingen tvil om at CCS er en helt nødvendig ingrediens i overgangen til lavutslippssamfunnet både i Norge og globalt. For det første er det den eneste løsning for enkelte industriprosesser, for det andre gir den mulighet til negative utslipp. Spørsmålet er derfor når, ikke om, CCS blir en utbredt løsning på klimaproblemet. Det egentlige spørsmålet vi bør stille oss er derfor: når skal Norge satse på CCS?

Det norske fullskalaprosjektet med Norcem, Fortum og Northern Lights vil bidra til å sette fart i læringskurven og redusere kostnadene. Dette er avgjør-ende for om det vil komme nye prosjekter. Dersom dette ikke realiseres innen tids-fristen blir ventetiden for CCS mye lenger da Norge ligger langt foran resten av EU på CCS-satsing.

Norcem + Aker Solutions = sant

Sammen med Aker Solutions er Norcem klare til å bygge verdens første fullskala karbonfangstanlegg i sementindustrien. De har samarbeidet siden 2011. Aker Solutions har testet sin teknologi hos Norcem i Brevik. De vet hva som trengs, fra å bygge anlegget som skal fange CO2 til å levere CO2 for permanent lagring. Anlegget i Brevik er godt egnet for karbonfangst på grunn av beliggenheten og den enkle tilgangen for skip som skal frakte CO2 til lagring. I tillegg er det god plass på området hvor et fangstanlegg kan bygges allerede i dag. Anlegget vil fange 400 000 tonn CO2 per år, noe som tilsvarer mer enn utslippene fra 200 000 privatbiler per år. Kunnskapen, viljen og evnen til å gjennomføre prosjektet er der!

Norsk Industri mener det er viktig å komme raskt i gang. Nå har vi en gylden mulighet til fortsatt å være i front. Jo lenger vi venter med satsingen, desto større blir utslippskostnadene, og jo mindre kon-kurransedyktig blir norske industribedrifter sammenlignet med konkurrenter i land som ikke har klimakostnader. På sikt er det langt bedre, både samfunnsøkonomisk og for klimaet, at industrien kutter utslipp før klimarisikoen blir for stor.

Det er derfor helt avgjørende at trykket holdes oppe og at prosjektplanen for fullskalaprosjektet følges, slik at investerings-beslutningen kan fattes tidligst mulig i

2020, og senest i statsbudsjettet for 2021. Ikke minst for å unngå at kompetanse-miljøene forvitrer. Norsk Industri har merket seg at regjeringens eksterne kvalitetssikrer mener at fremdriftsplanen med investeringsbeslutning i 2020 er gjennomførbar. Alt bør ligge til rette for at dette endelig blir realisert.

De planlagte norske prosjektene er unike i verdenssammenheng. De vil gi svært verdifull erfaring teknisk, operasjonelt, kommersielt og regulatorisk. Det vil bygge tillit til CO2-fangst og -lagring og redusere risiko for kommende prosjekter. Norge har nå mulighet til å gå foran i arbeidet med å kutte store utslipp både nasjonalt og globalt. For industrien er teknologien i mange tilfeller den eneste kjente løsningen vi har. Dette er noe av viktigste Norge kan gjøre for klimaet.

En tidlig norsk CCS-satsing vil gi oss muligheter. Både staten og fangst- og lagringsaktører får et tidlig klimafortrinn sammenlignet med sine konkurrenter i et marked der kjøperne i stadig større grad ønsker lavutslippsprodukter. Norske teknologiutviklere vil etablere seg på voksende globale markeder tidligere enn sine konkurrenter.

3.4 Prosess21

Prosess21 er norsk prosessindustris strategiarbeid som ble etablert av Nærings- og fiskeridepartementet 25. april 2018. Hovedoppgaven er å gi strategiske råd og anbefalinger om hvor-dan Norge best kan få til en utvikling i retning av minimale utslipp fra prosess-industrien i 2050, og samtidig legge til rette for at virksomheter i prosessindustrien har bærekraftig vekst i perioden. Prosess21 arbeider ut fra fire strategiske mål om en konkurransedyktig norsk prosess-industri som:

  • er verdensledende på utvikling og kommersialisering av nullutslippsteknologi for fremtidens lavutslippssamfunn.
  • øker verdiskapingsbidraget ved å ekspandere industriens verdikjede.
  • er fremst på utvikling og tiltrekker seg verdensledende kompetanse i hele industriens verdikjede.
  • styrker og videreutvikler Norges komparative fortrinn som en ledende, bærekraftig industrinasjon.

De strategiske målene bearbeides videre i tematiske ekspertgrupper. Med utgangspunkt i rapportene fra ekspertgruppene skal Prosess21 komme med sine anbefalinger i en synteserapport som skal overrekkes til næringsministeren våren 2021.

Kapittel 3.4.1-3.4.4 er sammendraget av rapporten fra ekspertgruppen Produktutvikling i Prosess21, som ble presentert første gang på konferansen Industri Futurum 22. januar 2020.

3.4.1 Ledende med ny teknologi

Prosessindustrien er en viktig næring for Norge og har generert store verdier og eksportinntekter for landet. Prosessindustrien har vært gjennom to hovedfaser. I oppstarten var det billig energi og delvis tilgang på råvarer som gjorde at industrien ble etablert i Norge og gjorde den konkurransedyktig. Fra tidlig på 1990-tallet, da strømmarkedene ble liberalisert og billig strøm til industrien ikke lenger hadde politisk støtte, ble prosessindustrien tvunget inn i en ny fase hvor den utviklet en ledende posisjon innen prosessteknologi, kompetanse, kontinuerlig forbedring og lean drift. Dette har vært en suksessfaktor helt fram til i dag. Norsk prosessindustri driver utvikling av til dels avanserte produkter gjennom involvering av kunder og god markedsforståelse, og er i tillegg ledende på produksjonsteknologi som er tilpasset de avanserte produktene markedet har behov for.

Standardknipa

Standardknipa innebærer å produsere en høy andel standard-produkter som kunden oppfatter som identiske uavhengig av leverandør, slik at det i hovedsak er pris som avgjør hvem kunden velger å kjøpe fra.

Likevel byr dagens situasjon på utfordringer. Vi har valgt å kalle denne utfordringen for «standardknipa». Standardknipa innebærer å produsere en høy andel standardpro-dukter som kunden oppfatter som ident-iske uavhengig av leverandør, slik at det i hovedsak er pris som avgjør hvem kunden velger å kjøpe fra. Norsk prosessindustri har fremdeles en relativt høy andel standardprodukter, selv om det har vært en dreining mot mer avanserte produkter gjennom økt markedsfokus og samarbeid med kunder og sluttbrukere. Prosessindustrien utfordres av stadig flere konkurrenter når det gjelder standardprodukter. Samtidig er industrien i ferd med å nå en metning for tradisjonelle kostnads- og produktivitetsforbedringer. Standardknipa forsterkes av utviklingen rundt automatisering, instrumentering og maskinlæringsbaserte styringssystemer (Industri 4.0) som utfordrer den tradisjon-elle domenekompetansen som norsk prosessindustri er så sterk på i dag. Det anses som tilnærmet umulig å effektivisere seg til fremtidig vekst og konkurranseevne, selv om dette er prosesser som alltid må ha fokus og fremdeles har forbedrings-potensiale. Dette skjer parallelt med at lønnsomheten i verdikjedene generelt dreier seg bort fra materialproduksjonog over til applikasjoner, produktløsninger og avanserte spesialprodukter.

3.4.2 Grønt, norsk og bærekraftig

Behovet for grønnere og mer bære-kraftige produkter, det vil si primært produkter med lavere karbonavtrykk, er den sterkeste megatrenden og muligheten for norsk prosessindustri. Dette synliggjøres sterkt gjennom FNs bærekraft-mål og EUs «European Green Deal»-initiativ. De mest relevante megatrendene for norsk prosessindustris konkurranse-evne er følgende:

  • Klimaendring og behov for grønnere, mer bærekraftige produkter
  • Fornybar energi og elektrifisering
  • Digitalisering
  • Fremveksten av tjenesteøkonomien

Prosessindustrien har en rekke strategiske muligheter for å motvirke standardknipa:

  • Grønnere: økte marginer og verdiskaping ved å utvikle, markedsføre og selge grønne, bærekraftige produkter og løsninger. Det kan være en ytterligere oppside ved å utnytte «Merkevaren Norge» i en slik sammenheng.
  • Spesialisering: utvikle avanserte spesialprodukter i samarbeid med kunder og sluttbrukermarkedet.
  • Produktløsninger: dreie produkt-spekteret fra rene materialleveranser i henhold til kundenes spesifikasjoner til utvikling av helhetlige løsninger som tilfredsstiller kunders og sluttbrukeres underliggende mangler og behov.
  • Service-/tjenesteelementer: kombinere kvalitetsprodukter med digitale og tradisjonelle tjenesteelementer for å øke marginer og konkurranseevne.

Den enorme oppmerksomheten rettet mot bærekraft, klimaendringer og økt etterspørsel etter grønnere produkter i samfunnet er en unik mulighet for norsk prosessindustri. Norges vann- og vind-kraftressurser vil bli enda viktigere fremover inntil resten av verden tar oss igjen på fornybar kraft. Verden trenger materialene og produktene norsk prosess-industri produserer, og det er betydelige muligheter for økt verdiskaping gjennom sertifiserte grønne produkter, ved å fokusere på avanserte spesialprodukter, dreie fra rene materialleveranser til produktløsninger og utvikle forretningsmodeller der grønne kvalitetsprodukter med merkevare Norge kombineres med (digitale) tjenesteelementer.

3.4.3 Gode eksempler

Et eksempel på kommersiell utnyttelse av grønne produkter, finner vi hos alu-miniumprodusenten Hydro gjennom deres merkevareprodukter Reduxa® og Circal®. Det er viktig å påpeke at dette mulighetsvinduet er åpent nå. Muligheten må gripes før andre land kommer etter på fornybar energi og effektiv prosessteknologi. Denne jobben må primært gjøres av bedriftene selv, men myndigheter vil kunne bidra sterkt gjennom krav til karbonfotavtrykk i offentlige innkjøp, gode og helst globale, systemer for CO2-merking av produkter og ved å sørge for at norsk, grønn kraft tilfaller norsk industri.

Merkevarer med lite karbonfotavtrykk

Hydro er et integrert aluminium-selskap med aktiviteter i hele verdi-kjeden for aluminium, fra bauksitt-gruver til komplette produktløsninger. Hydro har de senere årene utviklet og markedsført to sertifiserte merkevarer for grønnere aluminiumsprodukter: Reduxa® og Circal®. Reduxa® garanterer et maksimumsnivå av CO2 som kun er mulig med fornybar kraft i aluminiumproduksjonen og ledende produksjonsteknologi gjennom hele verdikjeden. Circal er et sirkulært produkt basert på minimum 75 prosent resirkulert forbrukerskrap.

Bærekraftfordelen kan ytterligere for-sterkes gjennom å videreutvikle Norge som varemerke, noe som må skje i et samspill mellom industrien og myndig-hetene. Merkevaren Norge finnes allerede som en strategisk plattform utviklet av Innovasjon Norge i samarbeid med næringslivet og Team Norway. Merke-vareplattformen danner grunnlaget for å skape konkurransekraft og merverdi gjennom å bygge kjennskap, preferanse og lojalitet til Norge som opprinnelses-land for nye, bærekraftige løsninger. Prosessindustrien bør utnytte dette i egen innovasjon og posisjonering.

Avanserte spesialprodukter

Borregaard har et av verdens mest avanserte og bærekraftige bioraffinerier. Ved bruk av naturlige, bærekraftige råmaterialer produserer Borregaard avanserte og miljø-vennlige biokjemikalier som kan erstatte oljebaserte produkter. Borregaard har også sterke posisjoner innen ingredienser og finkjemikalier. Borregaards spesialiseringsstrategi fokuserer på globale nisjer med høye barrierer og ledende markedsposisjoner. Fokus på innovasjon er sterkt og i 2018 kom 13 prosent av omsetningen fra nye produkter lansert de siste fem årene.

Det er flere gode eksempler fra prosess-industrien på selskaper som aktivt jobber strategisk og langsiktig for å unnslippe standardknipa. I tillegg til Hydros satsing på grønnere produkter, er også Borregaard og Yara tatt med som eksempler her. Borregaard har i lang tid hatt en strategi bort fra standardprodukter til avanserte spesialprodukter, mens Yara har tatt en ledende rolle i å kombinere kvalitets-produkter med digitale tjenesteelementer for å øke produktverdien for sluttbrukerne. Det finnes mange flere eksempler på mer spesialiserte produkter, slik som aluminium til transport, emballasje og elektrifisering, silisium til solindustri, elektronikk og silikoner, silisiumkarbid til satellitter og glassfiber til vindmøller.

Digitale tjenester og sluttbrukerens behov i sentrum

Yara International er et norsk gjødsel- og kjemikalieselskap med virksomhet i over 60 land. Yara er et kunnskapsbasert selskap med mål om å fø verden på en mest mulig bærekraftig måte. For å oppnå dette har selskapet tatt en ledende posisjon i utviklingen av digitale verktøy for presisjonslandbruk, og for å kunne spre kunnskapen til flest mulige bønder. Selskapet samarbeider tett med partnere gjennom hele næringens verdikjede for å utvikle mer klimavennlige løsninger.

3.4.4 Ny vekst

Rapporten påpeker også muligheterfor ny industrivekst knyttet til prosess-industrien. Disse finnes i mulighetsrommet mellom megatrender og den kompetansen og kapabiliteten prosessindustrien har. Et eksempel er å ta en større rolle i verdi-kjeden for batterier. Her vil mulighets-rommet kunne variere fra enkle material-leveranser, via spesialprodukter, helt til komplett produksjon av battericeller. Mange av vekstmulighetene er knyttet til elektrifisering og produkter som trengs for en slik transformasjon. Dette tilsier nyetableringer som krever «kapital med kompetanse», noe som igjen vil være avhengig av en politisk forankring.

Rapporten er forsiktig med anbefalinger rundt rammebetingelser og myndighetenes rolle. Strategiske grep er først og fremst industriens eget ansvar. I tillegg er det viktig at Prosess21 samlet sett kommer med et konsistent og samlet budskap i sin felles sluttrapport.

Denne ekspertgruppens rapport nøyer seg derfor med å peke på enkelte viktige myndighetsrelaterte temaer knyttet til produktutvikling, slik som å:

  • Bidra til å fremme bærekraftige, grønne produkter:
    • Krav til produkters CO2-fotavtrykk i alle offentlige anskaffelser.
    • Etablere system for CO2-merking av alle produkter og varer slik at forbrukerne kan gjøre et tydelig valg mellom pris og karbonfot-avtrykk ved ethvert innkjøp.
    • Støtte og utvikle konseptet«merkevare Norge».
  • Legge til rette for at fordelen med norsk, fornybar kraft tilfaller norsk industri.
    • Tilgang til grønn kraft vil kunne skape større samfunnsmessige verdier dersom vi lykkes i å bruke den i en lengre verdiskapingskjede i Norge.
    • Dokumentasjon av innsatsvarer som elektrisk kraft, må være koblet til fysiske leveranser. Dette understøttes ikke av opprinnelsesgaranter som i dag eksisterer som verdipapirsystem. Dagens ordning må derfor endres.
    • Utenlandskabler: Som hovedregel bør norsk vannkraft foredles til industriprodukter nasjonalt før den eksporteres. Effekten av allerede vedtatte utenlandskabler på priser og systemsikkerhet må grundig evalueres før det eventuelt tas nye initiativ.
  • Styrke virkemiddelapparatet innen forskning og utvikling på forretningsmodeller og markedsrelatert utviklings-arbeid, inkludert produktutvikling og tjenesteelementer.

Prosessindustrien går nå inn i en ny fase. Ledende prosessteknologi og lean-produksjon vil fortsatt være viktig, men tiden da disse sammen med billig vannkraft var nok til å være konkurransedyktig, er forbi. Det er en fare for å bli sittende fast i standardknipa, men det finnes flere strategiske veivalg ut av den, der bærekraft, grønnere produkter og fokus på kunde- og sluttbrukerverdi synes å være de viktigste grepene industrien kan ta. Med en målrettet satsing på disse mulighetene, er det en betydelig oppside og gode muligheter for økt vekst og verdiskaping for norsk prosessindustri.

3.5 Fornybar energiproduksjon til havs

Hvordan skal Norge ivareta sin posisjon som energinasjon i en fremtidig lavut-slippsverden? Hvilke grep bør Norge ta for å opprettholde verdiskaping og eksportinntekter når verdens forbruk av fossile energikilder reduseres? Hvordan lykkes vi i å gjøre grønn omstilling til grønn vekst? Overgangen til et lavutslippssamfunn vil bli utfordrende, men det skaper samtidig mange nye muligheter. I dette kapittelet presenteres en visjon for Norges energifremtid. Denne visjonen innebærer en målrettet satsing på havvind og beskriver hvordan en slik satsing samtidig kan utløse annen industriutvikling som i sum gjør at vi kan opprettholde høy sysselsetting og verdiskaping i Norge.

3.5.1 Drivere for endring – europeisk og norsk klimapolitikk

Parisavtalen og EUs «European Green Deal» (se kapittel 3.1) inneholder målrettede energi- og klimatiltak som driver frem store endringer i fremtidens energimiks. EU har satt seg mål om 40 prosent utslippskutt innen 2030 (diskuteres økt til 50–55 prosent) og 80-95 prosent innen 2050. Det jobbes samtidig med en klimalov. Tilsvarende diskusjoner og mål settes i Norge, gjennom regjeringens Grana-volden-plattform og i klimaloven. Norge skal redusere sine utslipp med minst 40 prosent fra referanseåret 1990, og skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Sistnevnte innebærer at Norges klimagass-utslipp reduseres med 90-95 prosent, og det diskuteres altså ytterligere skjerping av disse målsetningene.

Kincardine - verdens største flytende havvindpark

Kincardine i Skottland vil bli verdens største flytende havvindpark når den kommer i full drift i 2020. Den vil da levere fornybar strøm til omkring 55 000 skotske husholdninger. Havvindparken ligger 15 kilometer utenfor kysten og vil få en samlet kapasitet på 49 MW fra til sammen seks vindturbiner, en på 2 MW og fem på 9,5 MW.

Kincardine bruker WindFloat® flytende teknologi fra selskapet Principle Power Inc. der Aker Solutions er medeier. WindFloat® er et triangelformet flytende skrog av typen semi-submersible, og er blant de mest brukte flytende designene i verden i dag. Denne flytende teknologien gir stor fleksibilitet med hensyn til plassering og er ikke begrenset av havdybde eller værharde omgivelser. Samtidig gir dette designet mulighet for å effektivisere sammen-stillingen av skrog og turbin ved at operasjonen kan utføres ved kai i motsetning til i åpent hav som er vanlig for andre design.

Her vises en ferdig sammenstilt Windfloat® med vindturbin som taues ut til vindparken Kincardine for installasjon. Foto: Principle Power Inc.

Her vises en ferdig sammenstilt Windfloat® med vindturbin som taues ut til vindparken Kincardine for installasjon. Foto: Principle Power Inc.

Elektrifisering er et sentralt virkemiddel for å nå målene om reduksjon av klimagasser og klimanøytralitet. Produksjon av strøm fra vindkraft og sol er de fremste teknologiene for å levere tilstrekkelige mengder fornybar energi til denne omstillingen. Norge er i en særstilling med høy andel fornybar energi, ettersom 98 prosent av strømproduksjon og 69 prosent av total energiproduksjon kommer fra fornybar strøm fra vår vann-kraftproduksjon. Norge har dessuten store vindressurser på land og til havs, spesielt stort potensiale er det for havbasert vindkraft med betydelige næringsøkonomiske muligheter for Norge og norsk industri.

Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil det bli investert ca. 1000 milliarder amerikanske dollar i havvind frem mot 2040 (se "IEA: Offshore Wind Outlook 2019"). Hav- og energinasjonen Norge har meget gode vindressurser til havs, offshore- og maritime næringer med kompetanse og innovasjonskraft, sterke forskningsmiljøer, regulatorisk kompetanse, og vi er verdensledende på virksomhet og installasjoner i havet. Havvind kan med andre ord gi høye markedsandeler, være løsningen som både gir norske arbeidsplasser og eksport-inntekter og samtidig gjør det mulig for Norge å bidra til en rask reduksjon av egne og verdens klimagassutslipp.

3.5.2 Havvind – Fem gode råd til statsministeren fra Norsk Industri

Muligheten for verdiskaping, syssel-setting og fornybar energiproduksjon var nok bakgrunnen til at statsminister Erna Solberg kalte inn til et eget toppmøte om havvind i Bergen 17. september 2019, der hun ønsket innspill fra industrien til regjeringens havvindspolitikk. Fra Norsk Industri deltok administrerende direktør Stein Lier Hansen sammen med blant andre medlemsbedriftene Aibel, Aker Solutions, Kværner, MacGregor og Nexans Norway.

Norsk Industri og Norges Rederiforbund overleverte i den forbindelse et felles notat til statsministeren som inneholdt følgende forventninger til utvikling av politikken på havvind i tiden fremover:

  1. Etablere en klar og tydelig nasjonal målsetting for å utvikle Norge som energinasjon spesielt innenfor ny fornybar energi.
  2. Etablere et rammeverk og konsesjonssystem som bidrar til at vi legger til rette for en rask og effektiv utvikling av et ledende hjemmemarked.
  3. Etablere rammeverk som sikrer bredt aktørmangfold og markedsmessige rammebetingelser som gjør det attraktivt å investere i havvind i Norge.
  4. Etablere en nasjonal sektor avtale mellom næringsliv på land og hav, sammen med myndigheter, virkemiddelapparat, forskningsmiljøer og øvrige deler av klyngen som sikrer at vi bygger opp industri, kompetanse, arbeidsplasser og eksporterbar teknologi for (flytende) havvind. Inspirasjon kan hentes fra UKs «Offshore Wind Sector Deal».
  5. Innen sommeren 2020 bør alle konsesjons- og rammevilkår være avklart fra regjering og storting.

3.5.3 Norsk Industris arbeidsutvalg «Fornybar energi til havs»

Det har vært meget stor oppmerk-somhet rundt havvind i 2019. Norsk Industri har, sammen med sine medlems-bedrifter, bidratt til dette. Målsettingen har vært å fremheve hva som er viktig for å utvikle havvind i Norge, og at norsk leverandørindustri skal ta markedsandeler internasjonalt.

Arbeidsutvalget for «Fornybar energi til havs». F.v.: Jørn Kristian Lindtvedt (TechnipFMC), Henrik Alpo Sjöblom (Kongsberg Maritime), Ann Christin Andersen (4ADA), Tor Eivind Moen (ABB), Marianne Engvoll (GCE Node), Vemund Kaarstad (Siemens), Knut Erik Steen (Norwep), Eivind Vethe (Karsten Moholt), Geir Ove Karlsen (Aker Solutions), Hans Petter Bøe Rebo (Norsk Industri). Foto: Norsk Industri

Med utgangspunkt i anbefalingene overlevert statsministeren har Norsk Industri med sine medlemsbedrifter også satt i gang prosjektet «Fornybare energi til havs» ved å etablere et arbeidsutvalg. Utvalgets mandat, arbeid, drøftinger og anbefalinger oppsummeres i dette kapittelet.

Prosjektet – mandat og aktiviteter

Prosjektets mandat har vært:

Anbefale strategi og handlingsplan som posisjonerer norsk leverandørindustri for industrielle muligheter tilknyttet fornybar energi til havs.

Deltagende bedrifter i arbeidsutvalget har vært Aker Solutions, TechnipFMC, ABB, Siemens, Karsten Moholt og Kongsberg Maritime. GCE Node og Norwegian Energy Partners (Norwep) har også deltatt aktivt i tillegg til administrasjonen i Norsk Industri. Arbeidsutvalget har videre hatt dialog med Equinor og sentrale infrastrukturaktører som Statnett og Gassco.

Både deltakerne i arbeidsutvalget og mange av Norsk Industris øvrige medlemsbedrifter har vært engasjert gjennom idemyldring og medlemsmøter for å bidra til at havvind skal bli en del av enkeltbedriftenes strategiske tiltak for fremtidig konkurransekraft og verdiskaping. Nye kontakter er knyttet mellom leverandør-bedriftene, og det er skapt muligheter for nye allianser og fellesarenaer som til sammen gjør leverandørene bedre posisjonert for å lykkes innen både på bunnfast og flytende havvind. Suksess for en storstilt satsing på havvind vil måtte baseres på erfaringen og kompetansen i arbeidsstyrken vår, Norges aller viktigste ressurs.

Arbeidet med å fremme havvind fortsetter i regi av Norsk Industri og samarbeidspartnerne GCE Node, Energy Valley og Norwep.

3.5.4 En nasjonal visjon for fornybar energiproduksjon

Det viktigste regjeringen gjør nå er å skape en klar og tydelig visjon for fornybar energiproduksjon i Norge, samt etablere rammevilkår som mobiliserer norsk industri til det grønne skiftet. Arbeidsutvalget har følgende ambisjon for Norge i et fremtidig lavutslippssamfunn:

«Norge skal være en ledende energinasjon i 2050, og skal eksportere fornybar energi til en verdi som tilsvarer dagens eksport av olje og gass. Dette skal oppnås ved å eksportere fornybar strøm fra havvind balansert med vannkraft og fornybare energibærere som hydrogen.»

En havvindsindustri vil være viktig for å bidra til å fjerne dagens store punktutslipp av CO2 ved elektrifisering. Dette gjelder elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner på sokkelen, landanlegg mv. Dette vil bidra til at Norge når sine klimamål, og samtidig sikre avtakere av strømmen fra havvindparkene i den tidlige fasen før strømprisen kommer ned mot markeds-pris. Strømbehovet og gjennomføring utredes nå både av industrien selv og av regjeringen. Videre kan det bygges store havvindparker for eksport av ren strøm direkte til Europa. Dette vil gi Norge inntekter fra salg av elektroner til Europa og i tillegg skape mange arbeidsplasser, både i utbyggings- og driftsfasen.

Norge kan koble kraften fra havvindparkene sammen med sin vannkraftproduksjon. Kombinasjonen av vannkraft og vindkraft gjør at Norge kan levere 100 prosent fornybar kraft uavhengig av om det blåser eller ikke. Denne fleksibiliteten gir økt fortjeneste. Overskuddskraft fra havvindparkene kan dessuten produsere alternative energibærere som fornybar hydrogen og ammoniakk, og overskuddsstrøm kan også brukes til å magasinere vannkraft gjennom pumpekraftverk. I tillegg til eksport av fornybar kraft vil et innenlandsk kraftoverskudd i kombinasjon med vannkraft kunne være et konkurransefortrinn for å tiltrekke seg ny kraftintensiv industri samt videre-utvikle eksisterende industri. God tilgang til fornybar kraft til konkurransedyktige priser vil også kunne åpne for innovasjon og ny industri i hele landet.

Dagens rørledningsnett for gass, kan på lengre sikt tenkes brukt til å frakte medier som hydrogen, ammoniakk eller CO2. Det kan også bygges en infrastruktur (lik den benyttet for LNG i dag) til å eksportere alternative energibærere, for å kunne levere energi til de markedene i verden med høyest pris.

Enkel og effektiv bruk av fornybar energi

Siden den første havvindmøllen ble installert utenfor kysten av Danmark for nesten tre tiår siden, har havvind vokst som en energikilde i hele verden. Å høste av energien til de sterke vindene til havs er en av nøklene til å møte den økende globale etterspørselen etter elektrisitet på en bærekraftig måte. Global Wind Energy Council har anslått at vindkraft til havs vil utgjøre nesten en fjerdedel av verdens vindkraftproduksjon innen 2030.

ABB har i flere tiår lagt grunnlaget for å utnytte fornybar energi effektivt gjennom sin høyspenning-likestrøm-teknologi (HVDC). HVDC er et svært effektivt alternativ til vekselstrøm (AC) for overføring av store mengder strøm med høyere effektivitet og lavere elektriske tap. HVDC bidrar til sikker og stabil overføring av kraft over nettverk som opererer på forskjellige spenninger og frekvenser. Dette gjør teknologien egnet for mange viktige kraftapplikasjoner og muliggjør integrering av fornybar energi fra havvindparker og sammenkoblinger med AC-nett.

Slik teknologi blir nå i øk-ende grad komplettert med avanserte, digitale tjenester som bidrar til å sikre trygg og stabil kraftoverføring, optimalisere ytelse og øke effektivitet. Digitale tjenester i denne sammenheng inklu-derer innsamling og analyse av sanntidsdata for å overvåke og kontrollere utstyr og for å optimalisere vedlikehold.

ABB deltar i en rekke store og små fornybarprosjekter verden over, og hjelper også Tyskland med å nå sine ambisiøse mål om å generere 65 prosent av elektrisk kraft fra fornybare kilder innen 2030. Blant annet ved å levere et omfattende system for IT-infrastruktur, sikkerhetsteknologi, tilstandsovervåking og fjerntilgangstjenester for å sikre kraftoverføringen fra TenneT sin DolWin5 (Epsilon) offshore nettstasjon til det tyske kraftnettet. Vindparkene vil pålitelig og effektivt levere 900 MW ved full effekt, som gir nok energi til cirka en million tyske hjem helt uten CO2-utslipp.

Kombinasjonen av erfaring innen områder som kraft, elektro, automatisering, telekommunikasjon, digitalisering og offshore har vært verdifull i havvindprosjekter som selskapet har vært, og er, involvert i. En stadig større del av ingeniørressursene dreier mot fornybarnæringen med intensjon om å bidra til kostreduksjon, bedre gjennomføringsevne og forbedret pålitelighet for anleggene. Og for å låne et sitat fra Statnett: Fremtiden er elektrisk!

 

I sum er dette en visjon der Norge kan opprettholde sin posisjon som en ledende energinasjon også etter 2050.

For å realisere denne visjonen må Norge etablere en klar og tydelig kvantitativ nasjonal målsetting for utvikling av fornybar energi i norske havområder. En klar visjon og langsiktig plan for Norge som grønn energinasjon vil gi nødvendig forutsigbarhet og fremtidsoptimisme for en leverandør-industri i omstilling. Skala og forutsigbarhet er avgjørende dersom norske leverandører og utbyggere skal kunne levere strøm fra havvind til markedspris tidlig på 2030-tallet.

En akkumulert installert kapasitet på 3–5 gigawatt havvind innen 2030, og 10–15 gigawatt innen 2040 er eksempler på målsettinger som er ambisiøse og realistiske.

For leverandørindustrien er det viktig å få sanksjonert en serie med store prosjekter (> 500 MW), for å få til nødvendige ny-investeringer og oppgraderinger både i infrastruktur og kompetanse. Som et eksempel vil en havvindpark av kommersiell størrelse innebære et femtitalls havvindmøller. Verft langs kysten vil måtte invest-ere i anlegg som kan masseprodusere og sammenstille understell og tårn. Dette vil være en industriell satsing som vokser frem på skuldrene til en allerede svært kom-petent leverandørindustri til olje og gass.

3.5.5 Konsesjoner og rammevilkår for havvind i Norge

Flytende havvind står foran en industrialiserings- og kommersialiseringsfase som i løpet av de neste 10-15 årene vil bringe prispunktet for havvind ned på nivå med andre og mer modne energikilder. Skala er nøkkelen til å redusere kostnadene, og på samme måte som for solenergi og vindkraft på land, må dette drives frem politisk og industrielt for å utløse de nødvendige læringseffekter slik at kostnadene skal gå raskt ned. Dersom Norge skal ta en ledende posisjon innen flytende havvind er mulighetsvinduet relativt kort. Andre land er allerede i gang med sine satsinger og har satt seg ambisiøse mål. Det er nødvendig med en målrettet og koordinert felles satsing på havvind fra næringslivet, akademia og norske myndigheter for at Norge skal lykkes.

Myndighetene kan lage rammer for rask ny verdiskaping og industriell utvikling. For å utvikle effektive og konkurransedyktige leverandørkjeder for havvindindustrien, må det dessuten foretas store investeringer i infrastruktur, kompetanse og rammer.

Først må det regulatoriske, inkludert øko-nomiske rammevilkår på plass. Det må tilrettelegges for et godt samspill mellom de ulike interessentene og aktørene i hav-rommet, og et aktørmangfold blant ut-byggere og leverandører på norsk sokkel. Dette er sentrale elementer i det regulatoriske rammeverket, og bør utformes for å sikre et langsiktig perspektiv på forvaltning av våre felles vindressurser. Myndighetene har direkte overførbar kunnskap om effektiv og bærekraftig forvaltning av virksomhet i havet fra fiskeri- og petroleumsvirksomhet. I tillegg har vi allerede inngående kjennskap til våre egne havområder. Norge kan derfor sannsynligvis kunne komme raskere videre med det regulatoriske til en lavere kostnad enn mange andre land. Mange av prinsippene og forvaltningen av olje- og gassressursene er direkte overførbare.

Samtidig er det en klar forskjell mellom det å håndtere hydrokarboner ved høye trykk og temperaturer og strømproduksjon offshore. Man må unn-gå å ta med unødig fordyrende praksis, krav og regulering fra olje- og gass-industrien inn i havvindbransjen.

Havenergiloven setter rammene for utnyttelse av fornybare energiressurser til havs. Denne loven fastsetter blant annet at fornybar energiproduksjon til havs, det vil si utenfor grunnlinjene, som hovedregel bare kan skje etter at staten har åpnet områder for søknad om konsesjon. Per i dag er ingen områder åpnet for søknad om konsesjon. Det er imidlertid mulig å søke konsesjon dersom det dreier seg om demonstrasjonsanlegg eller anlegg koblet til petroleums-installasjoner, slik Hywind Tampen er et eksempel på.

Hydrogenteknologier offshore

Fremtidens energisystemer handler i økende grad om fornybare energikilder i kombinasjon med løsninger for lagring og distribusjon av overskuddsenergi. Hydrogen vil bli en sentral del av løsningen.

TechnipFMC er en globalt ledende system-integrator av infrastruktur for produksjon og videreforedling av olje og gass med37 000 ansatte over hele verden. Storskala-anlegg for produksjon av hydrogen fra naturgass er i dag en viktig del av produktporteføljen, og produksjon av hydrogen fra fornybare kilder jobbes det med gjennom «Deep Purple»-prosjektet.

«Deep Purple»-prosjektet er støttet av Forskningsrådet, og gjennomføres i samarbeid med SINTEF Energy Valley, Hub for ocean og GCE Ocean Technologies. Målet er å utvikle teknologi og løsninger for storskala offshore-produksjon av grønn hydrogen fra havvind. Hydrogenet som produseres vil fraktes til land i rørledninger, eller lagres lokalt for å gi stabil og fornybar strømforsyning der forbrukere ikke er tilknyttet strømnettet. Inneværende fase av prosjektet sluttføres første halvår 2020. Systemet vil da være på TRL-nivå 5 (skala 1-9), og vil bli videreutviklet med «Deep Purple» subsea-lager og infrastruktur for hydrogen i 2020 og 2021. I tillegg jobbes det med å realisere fullskala pilotering av «Deep Purple»-teknologien.

Deep Purple system for offshore produksjon av hydrogen med transport av hydrogen til land. Illustrasjon: TechnipFMC