EU har opplevd europeiske kriser på en rekke områder de siste 10-15 årene. Alle krisene har havnet på EUs bord. Finans, euro, innvandring, Brexit, pandemi, Ukraina, klima og energi henger dels sammen og lever dels videre. Alt dette har kraftig påvirket Europa og EU-systemet, og ført til økt samarbeid og nye felles regler i et svært høyt tempo. Oppi disse voldsomme endringsprosessene har klimaendringene ligget som en stadig mer prekær utfordring. Norge har som best vi kan, søkt å knytte oss til nye europeiske regelverksendringer, tilskuddsordninger og andre samarbeidsinitiativer.

Klimakrisen og den sterke politiske viljen til å nå krevende klimamål uten at dette ødelegger for verdiskaping og sysselsetting, gjør at EU-landene (og etter hvert USA) tyr til stadig sterkere virkemidler. Den spente stemningen mellom supermaktene har forsterket bildet over tid og har blitt mer intens etter Russlands invasjon av Ukraina, med tilhørende energikrise i Europa. Handelspolitiske virkemidler tas oftere og mer offensivt frem av USA og EU for å beskytte og utvikle næringslivet i egne land.

Norge er en liten nasjon, med en åpen økonomi som er helt avhengig av internasjonal handel. Vi er utenfor supermaktene, men med i EØS-avtalen, som er den tetteste avtalen EU har med noe land. EØS-avtalen ble fremforhandlet på 90-tallet, den gang primært for å dekke det indre marked. Etter den tid har avtalen vært et springbrett for stadig nye avtaler med EU på områder av felles interesse. Samtidig har Norge verken felles handels- eller utenrikspolitikk med EU, selv om vi gjerne søker ha felles synspunkter på en rekke aktuelle områder i skjæringsfeltet mot det indre marked.

EU har siden 2019 vært gjennom et kraftig taktskifte gjennom Green Deal , som er EUs strategi for en omstilling til en mer bærekraftig og konkurransedyktig økonomi. Green Deal innebærer en flodbølge av nye initiativ. EU har til de grader satt dagsorden internasjonalt når det gjelder klima- og miljøpolitikk, og de prøver å få med seg andre land på det samme. Green Deal har medført en annen arbeidsform i EU, da flere av tiltakene er sektorovergripende. EU bruker nå også flere verktøy enn tidligere:

• EU-programmene
• Statsstøtteregelverket
• Konkurransepolitikken
• Offentlige innkjøp mm.

Disse må nå tilpasses stadig mer til måloppnåelse for det grønne skiftet. Det er gitt adgang til ekstra statsstøtte til strategiske prosjekter i EU, kalt IPCEI, og allerede nå drøftes det i EU hvordan dette kan forbedres. Beslutningen om innføring av karbontoll, CBAM, er nå tatt og fases inn fra 2026. Kun land som innfører karbonprising som er på høyde med EUs, vil helt eller delvis slippe unna karbontollen.

EUs arbeid med sirkulærøkonomi er svært overgripende, og målet er at produkter og hele verdikjeder skal bli mer bærekraftige gjennom livsløpet. Bærekraftige produkter og tjenester skal bli normen i Europa. Dette innebærer i praksis produkter med lengre levetid og som er lettere å bruke på nytt eller resirkulere. Avfallsmengdene skal reduseres, og avfallet som oppstår resirkuleres. Råvarer, materialer og energi skal utnyttes mest mulig effektivt. Lover og regler tilpasses dette i høyt tempo.  

EUs "Fit for 55"-pakke innebærer kraftige kutt i CO2-utslipp innen 2030, mens kvotesystemet og opptaksmål innen- skog og arealbruk underbygger dette. Flere sektorer dras gradvis inn, og kriteriene strammes hyppig. Dette er en nødvendig utvikling for å nå klimamålene, men svært krevende for landene og de ulike berørte sektorene. Vi må regne med gradvis strengere krav ettersom 2030 kommer nærmere. Alt dette krever en næringspolitisk tilnærming som er annerledes enn tidligere, i form av en mer aktiv stat med tilhørende sterkere virkemidler. Norske regjeringer følger godt med på utviklingen og jobber tett opp mot EU-systemet ved å bruke EØS-avtalen og tilstøtende avtaler som springbrett for parallellitet. I realiteten har Norge og EU i all hovedsak like regelverk og ambisjoner på klima- og miljøområdet. Norge er ikke med i EU, og ettersom Norge på deler av energiområdet er litt annerledes mange land, må våre særtrekk søkes ivaretatt via EØS-avtalen, ved deltagelse i EU-kommisjonens ekspertgrupper og uformell politisk innflytelse på alle plan. Norsk Industri har også som mål å være delaktig i utviklingen av europeiske virkemidler, primært gjennom aktiv deltagelse i europeiske industriorganisasjoner og god dialog med norske myndigheter.

EØS-avtalen er fortsatt en viktig og god avtale, men det er stadig vanskeligere for Norge å henge med på utviklingen ettersom EU utvikler seg på stadig nye områder som utenrikspolitikk, forsvarspolitikk, handelspolitikk m.m., som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde.

En tilsvarende utvikling ser vi i USA, som nylig har iverksatt en Inflation Reduction Act (IRA). Dette innebærer en enorm satsing på grønn og bærekraftig omstilling i USA med astronomiske beløp både til etablering av ny industri, samt dekking av driftskostnader i flere år fremover. I tillegg innebærer IRA krav om amerikansk verdikjede. I praksis er dermed dette en klar opptrapping av proteksjonismen. Dette kan amerikanerne gjøre ettersom Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ikke fungerer skikkelig lenger. Verden er dessverre gått fra regelbasert til maktbasert, noe som passer supermaktene, men ikke små land. I utgangspunktet vil den voldsomme statsstøtten USA nå kommer opp med, være i brudd med WTOs regler. Men dette ser amerikanerne bort fra.

USAs kraftige pengebruk på ny grønn industri i eget land gir legitim frykt for at europeiske bedrifter vil etablere seg i USA på bekostning av Europa. Dette har resultert i at EU nå vurderer et helt annerledes statsstøtteregelverk som svar på tiltale. Når EU innen kort tid justerer sitt regelverk for statsstøtte, vil dette også gjelde for Norge. Tilsvarende fungerer IRA som en magnet på nye grønne industriprosjekter som ellers kunne etablert seg i Norge. Men en ting er å få nytt regelverk. Støtten må jo finansieres av det enkelte land, og det er den enkelte regjerings vilje som da blir testet. Dette dilemmaet vil raskt komme til Norge, da flere planer om storsatsing nå blir utfordret av mulighetene til å heller etablere seg i USA. Her vil investorene som finansierer prosjektene ha tydelige stemmer. IRA trigger også handelspolitiske problemstillinger, hvis det etter hvert viser seg at USA og EU finner en løsning som ikke diskriminerer europeiske underleverandører (lokalisert i EU). Da må Norge bruke EØS-avtalen overfor EU og våre nære bånd til USA for å sørge for at norske bedrifter kommer innunder denne avtalen. Alternativet er at norsk industri ender i skvis som vi hadde en periode i tilsvarende sak om stål og aluminium for noen år siden.

Ettersom Kina og Iran så langt har tatt parti for Russland i invasjonen av Ukraina, har vestens forhold til disse landene surnet. Fra før av har Vesten vært i handelskonflikter med Kina, og under har det gjennom mange år ligget en supermaktkonflikt særlig mellom USA og Kina. Konflikten mellom USA og Kina setter Europa i klemme, ettersom amerikanerne bruker handelspolitikken overfor europeiske selskaper.

Gjennom pandemien har bevisstheten om avhengighet av både sjeldne jordarter, metaller og produktkategorier (halvledere m.m.) fått økt oppmerksomhet. Dette har tiltatt ettersom viktige verdikjeder for det grønne skiftet har blitt ytterligere stresset etter invasjonen av Ukraina. Mange nye initiativer om disse sakene over kommer fra EU første halvår 2023. Dette blir også del av norsk politikk og vil bli krevende beslutninger å måtte ta. En eventuell "frikobling" fra Kina og andre land for slike varer kommer ikke uten en merkostnad. Screening av utenlandske oppkjøp i Norge utfordrer vår tenkemåte, men er blitt realiteten nå. Men alt dette blir da vurdert opp mot dagens praksis som heller ikke er kostnadsfri.

Invasjonen av Ukraina med tilhørende behov for europeisk uavhengighet fra russisk gass, har ført til høye energipriser, sterk økning i energifattigdom i Europa, politiske kriser i flere land og press på politikken for raske løsninger. Samtidig har utviklingen satt ekstra fart i EUs arbeid for mer fornybar energi og lavere klimagassutslipp. Veien frem mot et klimanøytralt samfunn innebærer tiltak som trolig vil kunne ha store fordelingsvirkninger og som vil være krevende når dette skal skje uten tap av konkurransekraft underveis. Mye ny energilovgiving EU utvikler er dels utenfor, dels innenfor EØS-avtalen.

Alt dette har ført til en mer komplisert verden, som også får direkte konsekvenser for Norge, legalt og industrielt. Som land ønsker vi tett samarbeid med EU og europeiske land innen eksempelvis hydrogen, havvind, CCUS og mange av de "nye" industrielle satsingsområdene, hvor Norge har sterke interesser og hvor vi kan bidra med løsninger til felles europeisk beste. Slike partnerskap blir stadig viktigere i tiden fremover ettersom vi ønsker å videreutvikle forholdet til EU.  

Utviklingen fremover er viktig for landet og for norsk industri, og får betydning for innretningen av norsk næringspolitikk og synet på frihandel. Utviklingen viser også at EØS har sine klare begrensninger der ulike politikkområder blir mer og mer gjensidig avhengige. Norge må uansett, både gjennom EØS-avtalen og alene, sørge for at Norge fortsatt skal være en attraktiv vertsnasjon, både for nye industrisatsinger og videreutvikling av eksisterende industri. Summen av virkemidler i Norge vil måtte matche investeringsvilkårene i andre vestlige land. I 2023 og årene fremover blir det mange krevende avveiinger i norsk politikk med dette som bakteppe.