Båtbygging og tilhørende verftsindustri har en rik historie i Norge, den strekker seg over flere hundre år. Verftene representerer noe av det mest fundamentale i norsk næringsliv, en historisk forutsetning for både skipsfart og fiskeri, og senere deler av olje- og gassvirksomheten og oppdrettsnæringen. Som annen industriell aktivitet setter også denne næringen spor. Noen av sporene etter verft stammer historisk fra skrogbehandling med tjære, kobber og andre "bunnstoffer".

I en rekke norske byer har vi hatt verft, som Aker Mek. og Nyland i Oslo, samt BMV og Mjellem & Karlsen i Bergen. Andre byer med sentralt plasserte verft er Trondheim og Tromsø. I disse byene har det offentlige gått inn med store midler i byutviklingsprosjekter, der tidligere verftsområder blir overlatt eiendomsutviklere som senere kan tilby "ocean front" leiligheter i en høy prisklasse. Håndtering av forurensede masser etter mudring og fundamentering er alltid en forutsetning for en slik byutvikling. Med Statens plan for sedimentopprydding fra St. Meld. 14/2006-2007) ble det stilt store offentlige summer til rådighet for denne byutviklingen – noe som gjorde leilighetsutbyggingen langt enklere og økonomisk gjennomførbart for utbygger.

Kontrasten er stor til det som nå skjer. Fylkesmennenes miljøavdelinger har nå kastet sine øyne på verftsnæringen i fylker som Møre og Romsdal, Nordland og sist Telemark. De siste to årene har fylkesmennene utstedt eller varslet pålegg om å lage tiltaksplaner for "opprydding i forurensede sedimenter" hos 24 verft. De fleste er verft i drift, og altså ikke eiendomsutviklingsprosjekter. Det er altså ikke mulig for disse verftene å finansiere sedimentoppryddingen med senere fortjeneste ved salg av tomteområder, slik vi har sett i byene. Verftene inngår ikke i statens og fylkenes 17 prioriterte planer for slik opprydding, og har dermed heller ikke automatisk utsikt til offentlig støtte.

Det synes lite hensiktsmessig at man ønsker tiltak når det ikke foreligger søknader om mudring eller andre tiltak i sjøen utenfor verftene. Undersøkelsene det viser til er i de fleste tilfellene mer enn ti år gamle, uten at det foreligger noen faktisk dokumentasjon av tiltaksbehov.

Initiativet skriver seg fra en handlingsplan som nå er 14 år gammel, utarbeidet i en tid med mye mindre erfaring og kunnskap enn i dag. Planen er uten kostnadsoverslag og har uklart formulerte mål. Mange forutsetninger er derfor endret på disse 14 årene.

• Argumentet for å trekke skipsverftene inn i handlingsplanen for 14 år siden var høye verdier av bunnstoffet tributyltinn (TBT) i sedimenter nær verft. TBT har ikke vært i bruk ved verftene siden planen trådte i kraft. Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) har konstatert at TBT ikke lenger forårsaker biologiske skader i norsk territorium. Tilførslene har stanset og naturen heler sine sår selv, slik at nivåene av TBT i sedimenter i eksempelvis Oslofjorden og Drammensfjorden er betydelig redusert på naturlig vis de siste ti årene. TBT har også blitt brukt av en lang rekke virksomheter utenom skipsverft.
• Verftsindustrien er inne i en krevende omstilling, etter mange år med relativt gode resultat som følge av et godt marked i oljeindustrien. De 13 verftene som fikk pålegg om å lage tiltaksplaner i Møre og Romsdal har samlet sett tapt penger i alle år etter 2014. Offentlig informasjon viser at de store verftene har tapt rundt syv milliarder kroner de siste fem årene, noen verft er allerede stengt ned og for de resterende er egenkapitalsituasjonen kritisk. Verftene er svært viktige arbeidsplasser med store ringvirkninger. Nedstengninger får store lokale konsekvenser.
• Sedimentopprydding er blitt mye dyrere og mer komplisert enn man antok for 14 år siden. Av de 17 prioriterte områdene er bare 8 fullført. Det var bare mulig å vurdere seks av dem i 2019. Samlede kostnader er om lag en milliard kroner.
• I nyere planer i offentlig regi har miljømyndighetene selv valgt å overse TBT- og kobberforurensning når de setter mål for offentlig opprydding (eksempelvis Horten og Ålesund). Av den grunn burde også det ensidige fokuset på verft når det gjelder påleggene som nå er gitt i Møre og Romsdal, Nordland og sist Telemark revurderes.Ved svært mange lokaliteter ved verftene ligger det mange andre virksomheter og til dels offentlige utslipp og kommunale deponier, både historiske og eksisterende. Fylkesmennene har likevel gått ensidig på verftene med krav, uten å vurdere de øvrige kilder til påvist forurensning.
• Fremgangsmåten innebærer en kraftig konkurransevridning mellom verft som ikke får pålegg og de som får det, mellom verft innenfor de 17 prioriterte områdene og de utenfor, og mellom verft i Norge og deres konkurrenter i Danmark, Polen, Spania og Tyrkia.

Kostnadene for en eventuell opprydding kan bli stor, 25 til 75 millioner kroner per verft. Dette er penger som altså ikke kan hentes fra eiendomsutvikling, men som må tas direkte fra driften. Belastningen vil kunne bli så stor for det enkelte verft at det vil kunne få fatale konsekvenser for det som kalles "hjertet" i den norske maritime klyngen. Norsk Industri og verftene mener forurensningen har skjedd på lovlig vis, innenfor gjeldende regelverk, med bruk av lovlige bunnstoff, der et pålegg om tiltak fremstår som uhjemlet.

Saken er klaget inn og ligger hos Miljødirektoratet til vurdering.