Konjunkturrapporten

Innhold

2 INTERNASJONALT

Veksten i verdensøkonomien ble i løpet av 2019 nedjustert en rekke ganger på grunn av handelsuro, lavere volum i verdenshandelen og svakere utvikling i viktige marked som personbil.

2.1 Utviklingen i verdensøkonomien

Alle prognosemakere legger til grunn at verdensøkonomien hadde et dårlig år i 2019, og ingen av de store organisasjonene beregner veksten til over tre prosent. Statistisk sentralbyrå beregner vekst hos handelspartnerne i 2019 på 1,8 prosent, nedgang på 0,7 prosentpoeng fra 2018. Mens Verdensbanken legger til grunn en vekst i verdensøkonomien på kun 2,4 prosent i 2019, har OECD og IMF høyere vekstrate. Begrunnelsen for at veksten har blitt nedjustert flere ganger i 2019 er imidlertid felles. I sin årlige oppdatering 9. januar skriver Verdensbanken dette om internasjonal utvikling:

«Global growth decelerated markedly in 2019, with continued weakness in global trade and investment. This weakness was widespread, affecting both advanced economies—particularly the Euro Area— and emerging market and developing economies (EMDEs). Various key indicators of economic activity declined in parallel, approaching their lowest levels since the global financial crisis. In particular, global trade in goods was in contraction for a significant part of 2019, and manufacturing activity slowed markedly over the course of the year; recent high-frequency readings suggest some tentative stabilization of manufacturing output at weak levels. To a lesser extent, services activity also moderated. A broad range of economies have experienced feeble growth, with close to 90 percent of advanced economies and 60 percent of EMDEs going through varying degrees of deceleration last year.»

De vurderer også at veksten i 2019 på 2,4 prosent ble den laveste siden finanskrisen i 2008. Økonomene i Verdensbanken skriver dette i årets Global Economic Prospects:

«Against this international context, global growth weakened to an estimated 2.4 percent last year — the lowest rate of expansion since the global financial crisis. With some recent data pointing to an incipient stabilization of economic conditions, global growth is projected to edge up to 2.5 percent in 2020, 0.2 percentage point below previous forecasts, as investment and trade gradually recover. In particular, global trade growth —which is estimated to have slowed sharply from 4 percent in 2018 to 1.4 percent in 2019, by far the weakest pace since the global financial crisis — is projected to firm throughout 2020 and reach 1.9 percent, assuming trade tensions do not re-escalate.»

Against this inter-national context, global growth weakened to an estimated 2.4 percent last year — the lowest rate of expansion since the global financial crisis.

Verdensbanken

De ulike organisasjonene har forskjellige beregningsmetoder for veksten i verden. Det internasjonale pengefondets (IMF) tall viser ofte høyest vekst, mens Organ-isasjonen for økonomisk samarbeid (OECD) og Verdensbanken ofte anslår at veksten er lavere.

For 2020 venter OECD samme nivå som i fjor (2,9 prosent), mens Verdensbanken forventer en vekstøkning på 0,1 prosentpoeng til 2,5 prosent. IMF er mer positiv med en økning på 0,4 prosentpoeng til 3,4 prosent. Felles for alle tre organisasjoner at de forventer fortsatt svak vekst i 2020. Begrunnelsene er velkjent: svak utvikling i verdenshandelen på grunn av handelsuro, økende bekymring for klimautviklingen, uvisshet i internasjonal politikk, økte gjeldsnivå og lave investeringer til verdiskaping

Gjennom hele 2019 viste volumet i verdens-handelen en negativ tendens, ifølge be-regninger gjort av OECD. Beregningene viser en vekst i verdenshandelen på kun 1,2 prosent i 2019 og svært lave 1,1 prosent i fjerde kvartal 2019 sammenlignet med samme kvartal 2018. For inneværende år forventes en vekst på 1,6 prosent, stigende til 2,3 prosent i 2021. I 2018 økte verdens-handelen med 3,7 prosent og i hele per-ioden fra 2012-2018 var veksten over 3,5 prosent hvert år.

Nye industriordre har ifølge OECD gått ned gjennom hele 2018/2019, og særlig ordreinngangen fra eksportmarkedet var lave i slutten av 2019. Industriproduksjonen var imidlertid lavest i første kvartal 2019 og steg noe gjennom året globalt sett. For europeisk industri falt industriproduksjonen gjennom hele året.

En av de positive effektene av moderat vekst i verdensøkonomien siden finans-krisen i 2008 har vært økt sysselsetting og lavere arbeidsløshet. OECD beregner i 2020 en arbeidsløshet globalt på 5,1 prosent mot over 7 prosent for 10 år siden.

I IMFs beregning slo ikke forventningen om at India skal ha høyere vekst enn Kina til i 2019, da begge endte på en vekst på 6,1 prosent. OECD beregner veksten til 6,2 prosent for Kina og 5,8 prosent for India i 2019. Også for 2020/2021 forventer både IMF og OECD høyere vekst i India (OECD: 6,2 prosent, økende til 6,4 prosent i 2021) enn i Kina (OECD: 5,7 prosent, fallende til 5,5 prosent i 2021). Fra IMF er be-regningene 5,8 prosent for Kina og 7 prosent for India i 2020.

2.2 Økt proteksjonisme

Verden har opplevd økende proteksjonisme siden finanskrisen. Det meste av proteksjonismen har kommet i form av såkalte ikke-tollmessige handelshindringer, herunder omfattende bruk av krav om lokalt innhold i flere bransjer. Dette er de siste årene blitt supplert av tollmessige handelshindre, i kjølvannet av de mange handelskrigene som pågår, der forholdet mellom USA og Kina er sentralt. Med aktiv bruk av økte tollsatser, samt stadige trusler om bruk av straffetoll, får internasjonal-isering en ekstra risikopremie. Bruk av embargo/boikott av enkeltland virker i samme retning, og internasjonal spent krigsstemning, slik vi i januar 2020 opplever i Midt-Østen, kommer på toppen.

Dette må ses på bakteppe av raskt ekspanderende verdenshandel på 90-tallet og inn i 2000-tallet før finanskrisen. I denne perioden ble Kina medlem av WTO, mens EU utvidet sin union østover i Europa. Transportkostnadene falt og tilsvarende kostnadene til telekom mm. Alt dette bidro til inter-nasjonale tollreduksjoner, som igjen stimulerer internasjonal handel. I denne perioden over to tiår ble mange av dagens globale verdikjeder etablert og stadig mer sofistikert. Produktene ble billigere og bedre, men baserte seg i stor grad på fri flyt av innsatsfaktorer over store deler av verden. Alle lands eksport bestod etter hvert av mange importerte innsatsfaktorer fra bedrifter lokalisert i svært mange andre land. Slik ble verden vevd sterkere sammen.

Veksten i verdensøkonomien ble i 2019 mye lavere enn ventet og det samme gjelder utviklingen for våre handelspartnere (SSB-tall) som landet på 1,8 prosent i 2019. Kilde: OECD (november 2019), IMF, Verdensbanken (januar 2020).

Så skjer endringer. Teknologiske endringer det siste tiåret bidrar til økt automat-isering og digitalisering som gjør at særlig produksjon i høykostland (som Norge) i større grad kan «regnes hjem», i stedet for arbeidsintensive lavkostland hvor mye er lokalisert gjennom tiårene før finanskrisen. Vi får da en viss grad av regionalisering på bekostning av globalisering. Så kommer handelskrigen mellom USA og Kina, samt USAs bruk av tolløkninger overfor flere land. Dessuten melder Storbritannia seg ut av EU – en realitet som er planlagt innen utgangen av året.

På bakgrunn av den massive internasjonal-iseringen som har funnet sted, blir effekten av merkostnaden, støyen og usikkerheten at mange vegrer seg for å investere, da man opplever genuin usikkerhet. Mange opplever uklarhet med hensyn til om dette er et forbigående fenomen eller er en ny trend som vil vare over tid. Mange verdi-kjeder brytes opp (og flere ventes etter Brexit), noe som gir dyrere produkter.

2.3 Brexit

Valget i Storbritannia 12. desember 2019 brakte en parlamentarisk avklaring landet ikke har opplevd på flere år. Boris Johnson og de konservative vant en overbevisende seier og skaffet seg en majoritet på 80 mandater, den største siden Thatchers dager.

Britiske statsborgere i Norsk Industri

Britiske statsborgere med midlertidig opphold i Norge som jobber i industrien, jobber primært i leverandørindustrien som ingeniører og operatører av ulike slag, primært på fastlandet. Norsk Industri foretok en rask undersøkelse i november 2019 blant 13 medlemsbedrifter om temaet. Antallet briter er for tiden høyt, som må ses på bakgrunn av en svært kraftig volum-oppgang i markedet, samt flere enkelt-kontrakter med ekstremt mye arbeid og korte tidsfrister. Det er også prosjekter til britisk sokkel (blant annet Mariner-prosjektet, hvor Equinor er operatør), der norske selskaper har kontrakter hvor mye av arbeidet gjøres i Norge (engineering, prosjektstyring, etc.), og hvor det taktisk og kapasitetsmessig bygges opp innsikt og kompetanse hos britisk personell, noe som er viktig ved senere aktivitet på drift og gjennomføring av vedlikeholdskontrakter.

Ingeniørene er en blanding av ordinære innleide, for å ta topper, og ingeniører med spesiell kompetanse som er vrien å få tak i her til lands. Vi har kartlagt et par hundre personer blant de 13 bedriftene vi har sjekket med. Operatørene er det flere av, flere hundre personer blant de samme bedriftene. Også her for å ta topper, men også fordi dette i større grad er yrkes-grupper hvor det er vrient å få tak i nordmenn. Kompetanseområder ersveisere, NDT-jobber (Non Destructive Testing), rope access technicians, riggers/banksman, rørtesting, industrirørlegger, forvarming, riggere, tilkomstteknikk (klatrere), stillas og industrielektrikere.

Type ansettelseskontrakt er innleie fra bemanningsselskaper, både norske og britiske selskaper, samt noen fra egne selskaper i UK.

Med det kommer Brexit-prosessen inn på et helt nytt spor. Like før jul vedtok Underhuset loven som bekrefter den utmeldelsesavtalen som britene og EU har fremforhandlet. Det betyr at Storbritannia formelt forlater EU og EØS 31. januar 2020 og går over i en overgangs-periode som varer til 31. desember 2020. I overgangsperioden blir det ingen endringer for bedriftene. I korthet lister avtalen opp betingelsene for å forlate EU, herunder bestemmelser om borgernes rettigheter, den såkalte «skilsmisseavgiften», samt en politisk erklæring om fremtidig samarbeid. Det vanskelige spørsmålet om grensen mellom Irland og Nord-Irland ble løst ved at det etableres en grense i Irskesjøen. Varer som krysser denne pålegges eventuell EU-toll, men denne refunderes hvis varene forblir i Nord-Irland. Den nordirske provinsen forblir formelt en del av britisk tollområde.

Det viktigste sett fra Boris Johnsons ståsted er likevel at loven bekrefter Storbritannias uttreden av EU 31. januar i år. Samtidig representerer den starten på forhandlingene med EU om det fremtidige forholdet dem imellom. Disse vil finne sted i en begrenset periode hvor det forente kongedømmet for alle praktiske formål forblir en del av EU-samarbeidet, men uten å delta i de politiske beslutningene. Da overgangsperioden ble satt til 31. desember 2020 var meningen at den skulle vare i nesten to år. Men alle utsettelsene har spist av perioden slik at den reelle overgangsperioden har blitt kortere enn planlagt.

I dette ligger en tung utfordring. Den britiske regjeringen har vært klar på at de ønsker en omfattende og ambisiøs frihandelsavtale med EU, som den EU fremforhandlet med Canada. Problemet er at slike forhandlinger tar tid. Avtalen mellom EU og Canada tok over syv år å få på plass, og så kommer tid til ratifikasjon i tillegg. EU-kommisjonens nye president Ursula von der Leyen har da også advart om at prosessen vil bli uhyre krevende.

Det er ikke bare snau tid som utfordrer. I tillegg skal man komme til enighet om tunge områder som adgang til fiske-ressurser, statsstøtte, finansielle tjenester og utveksling av digitale data.

En ytterlig kompliserende faktor – og som representerer ukjent terreng – er at i motsetning til andre slike forhandlinger skal ikke partene nærme seg på ulike områder. Tvert imot skal man avvikle et til nå fullt ut integrert samarbeid. Hvordan det vil slå ut er ikke godt å si. EU vil av politiske og økonomiske årsaker ønske at britene følger EUs reguleringer tett. Britene vil derimot ønske å skaffe seg så stor og egendefinert frihet som mulig. Suverenitetsargumentet var jo nettopp et av de mest sentrale under folke-avstemningen i 2016.

Så hva skjer om tidsfristen nærmer seg og forhandlingene er fastlåste? Man kan naturligvis utsette fristen og forlenge forhandlingene, men det må trolig av praktiske årsaker vedtas allerede tidlig på høsten – om ikke før. Dertil må Boris Johnson gå tilbake på sin egen lov, og fjerne klaus-ulen som sier at alt må være klart innen 31. desember 2020. Det vil være en bitter politisk pille å svelge, men han har flertallet i parlamentet bak seg til nettopp gjøre det. Om ikke annet er han en opportunist.

Utfordringer ved hard Brexit

  • Britiske borgere mister over natten dagens EØS-rettigheter til fritt å jobbe i Norge, og blir regnet som tredjelandsborgere med tilhørende kompliserte søknadsprosedyrer.
  • Dilemma at arbeidsomfanget fører til at man løpende må justere behov for personell og derfor har behov for stor fleksibilitet. Noen rapporterer om endringer fra uke til uke og behov for løpende justering av innleie, med varselfrist 3–10 dager.
  • Flere briter som jobber mye noen dager, og så har langweekend i Storbritannia, kan bli stanset på vei tilbake igjen.
  • Saksbehandlingstid for arbeids-tillatelse: det er nå to måneders vente-tid for å få møte om tillatelse til å arbeide mens søknaden er hos UDI.
  • Inngåtte kontrakter: nøkkelpersoner som midlertidig mister sin arbeids-tillatelse er skrekken – og så kø i UDI.Nye kontrakter: bedriftene må kunne vise sin kapabilitet – at de er i stand til å bemanne prosjekter med kvalifisert personell.
  • Bedriftene bruker britisk personell, dels fordi det ikke er nok tilgjengelige innleieressurser i Skandinavia og EU for øvrig.
  • Noen personer jobber på tvers i henholdsvis norsk og britisk sektor.

Det mest dramatiske vil være om fristen blir stående uten at forhandlingene fører frem. Da står vi nok en gang overfor en«No Deal-situasjon». Storbritannia stuper da ut av EU uten noen avtale. Det betyr i praksis at britene må forholde seg til EU på basis av de klart begrensende vilkårene som ligger i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Storbritannia blir da å betrakte som et hvilket som helst tredjeland. Sam-arbeid på et utall områder nulles ut, og toll innføres på blant annet kjemikalier, fisk, biler og bildeler. Med unntak av de mest hardbarkede «brexiteers» vurderes et slikt utfall som katastrofalt. Også for EU vil dette være svært vanskelig. Storbritannia er jo en stor økonomi, og samhandel og samarbeid har i årenes løp antatt et betydelig omfang. Alle vil derfor unngå et slikt resultat, men slik kortene ligger nå kan scenariet likevel ikke utelukkes.

2.3.1 Hva med Norge?

For Norge og norsk industri er prosessen dette året av svært stor betydning. Storbritannia er jo Norges viktigste handelspartner. Når britene forlater EU, forlater de også EØS. I overgangsperioden vil effektene være små, men kollapser forhandlingene og «No Deal» inntreffer, blir fundamentet for vårt sam-arbeid og handel satt tilbake med mange tiår. Norske myndigheter har fortjenestefullt forberedt seg på dette med en rekke beredskapsavtaler, men de dekker bare det mest nødvendige. Norske fiskerier og norsk tjenestehandel, herunder industrirelaterte tjenester, vil bli kraftig utfordret. I tillegg vil man oppleve logistiske utfordringer av ukjent omfang knyttet til blant annet køer, grensekontroll, omfattende byråkrati og uforberedte briter. Omfattende og kompliserte verdikjeder som involverer britiske bedrifter vil bli særlig berørt.

Illustrasjon: AdobeStock

Vi får likevel håpe at EU og Storbritannia kommer frem til en bred og dyptgående handelsavtale. Norske myndigheter må forhandle en egen avtale parallelt med EUs forhandlinger. Det må vi ha for å hindre tap av konkurransekraft og arbeidsplasser. Vår avtale vil måtte speile EUs avtale på mye av det regulatoriske. Men vi må også ha høye ambisjoner for handel med tjenester og fri bevegelse av personer. I tilfelle fristen går ut slik at vi står overfor en ny «No Deal-situasjon», må myndighetene ha fått på plass en utvidelse av de eksisterende beredskapsavtalene til også å gjelde handel med tjenester, se boks om viktigheten av britiske arbeidstagere i norsk industri.

Brexit har gått over i en ny fase, men skaper fremdeles stor usikkerhet. Industrien må fortsatt være forberedt på alle eventualiteter.

2.4 WTO

Verdens handelsorganisasjon (WTO) er bærebjelken i det globale handels-systemet. WTO skal fremforhandle nye avtaler, sikre at eksisterende avtaler følges, og løse handelskonflikter. Samlet skal dette garantere en liberalisering av verdens-handelen, sikre felles spilleregler og skape forutsigbarhet for næringslivet.

Dessverre har WTO har siden opprettelsen i 1995 ikke lyktes i å fremforhandle hverken et fornyet, globalt regelverk eller moderne avtaler på områder som tjenester, invester-inger og nye sektorer. En sentral utfordring er at de fremvoksende økonomiene, som Kina og India, definerer seg som utviklingsland. De vil ikke påta seg forpliktelser på linje med de etablerte industrilandene, med USA og EU i spissen.

Forvaltning av eksisterende regelverk og tvisteløsning har dermed vært WTOs viktigste funksjoner. Men nå har WTO fått nok et alvorlig skudd for baugen. 11. desember 2019 opphørte tvisteløsnings-systemet i praksis å fungere. Dette følger av at USA ikke vil oppnevne nye medlemmer til ankeorganet i tvistesaker. USA har fått flere avgjørelser mot seg, blant annet i dumpingsaker, og anser at ankeorganet har gått utover sitt mandat og tolket avtaleverket på annet vis enn tiltenkt.

Manglende utnevninger betyr at kun et fåtall av pågående ankesaker vil bli avgjort. Fremtidige saker som ankes vil forbli uavklart, og partene vil dermed ikke behøve å etterleve avgjørelser i tvistesaker.

For alle WTO-medlemmer, men særlig for små land som Norge som står utenfor sentrale handelsblokker, gir dette grunn til bekymring. Uten en internasjonal «voldgiftsmann» er det lett å forestille seg at det er den sterkestes rett som vil råde. Stormaktene bruker gjerne sin «sjølråde-rett», da de har makt til slikt.

Som en midlertidig løsning er Norge enig med EU om å benytte alternativ tviste-løsning i rammen av WTO-regelverket, der-som det oppstår tvister mellom oss. Canada har allerede inngått liknende avtale med EU, og det forhandles med flere andre land. Denne frivillige ordningen er dog intet varig og forpliktende alternativ til WTOs tvisteløsningsmekanisme.

En gruppe land, som også inkluderer Norge, har iverksatt en prosess med sikte på å reformere WTO, men resultatene av dette arbeidet har så langt vært få.

2.5 Stål- og aluminiumssaken

I 2018 påla USA 25 og 10 prosent toll på import av henholdsvis stål og aluminium, samt bearbeidete produkter fra begge. EU svarte med mottiltak i form av 25 prosent beskyttelsestoll på stål og stål-bearbeidete produkter, som også ville rammet Norge. Med henvisning til EØS-avtalen ble imidlertid Norge og Island unntatt fra disse tiltakene, hvilket understreker betydningen av EØS. Sveits drev innbitt lobbying i Brussel uten å vinne frem, ettersom de ikke er med i EØS.

Det er p.t. ikke noen tegn på at den amerikanske tollen på stål og aluminium vil bli fjernet med det første. USA ga unntak for noen land, men flere unntak er senere trukket tilbake. EU vurderer fortsatt re-aksjoner mot toll på aluminium.

2.6 Amerikansk straffetoll på bilder og bildeler

Den amerikanske presidenten Donald Trump flagget både i 2018 og 2019 at han vurderte å pålegge all import av biler og bildeler en straffetoll. Det ble også iverksatt en prosess for å avklare grunnlaget for dette. I henhold til reglene skulle amerikanske myndigheter ha kon-kludert i fjor høst, men foreløpig har det ikke kommet noe vedtak om dette. EU har hatt dette hengende over seg i bi-laterale forhandlinger med amerikanerne. Da eksport av biler/bildeler er blant verdens største varegrupper, ville dette hatt langt verre økonomiske effekter enn stål og aluminium. Det ville også revet opp langt flere verdikjeder (les mer i konjunkturrapporten for 2019).

En eventuell innføring av en slik toll vil hatt store konsekvenser for berørte norske bedrifter. Delvis direkte, men mye indirekte. Eksport av biler utgjør nær 20 prosent av tysk eksport.

2.7 Kinesisk-amerikansk handelsavtale

Illustrasjon: AdobeStock

Illustrasjon: AdobeStock

I USA har det i en årrekke vært misnøye med kinesisk handelspraksis og effektene av denne på amerikansk økonomi, sikkerhet og beskyttelse av immaterielle rettigheter/teknologi. Mis-nøyen gjelder særlig kinesisk overkapasitet og dumping, blant annet av stål og aluminium, subsidiering og statlig kontroll over bedrifter, tvungen teknologi-overføring og diskriminering av utenlandske investorer og næringsdrivende. Dette er sauset sammen med amerikansk bi-lateralt underskudd på handelsbalansen overfor Kina.

Som en konsekvens så vi oppstarten av en handelskrig mellom landene der USA – med tverrpolitisk støtte i kongressen – påla en lang rekke kinesiske produkter toll, hvorpå kineserne responderte med å ilegge toll på amerikanske varer. Gjennom det siste halvannet året har den amerikanske gjennomsnittstollen på kinesisk varer økt fra 3 til om lag 20 prosent. Tilsvarende har kinesisk gjennomsnittstoll på amerikanske varer økt fra 8 til drøye 20 prosent.

Konflikten kan imidlertid også leses som en maktkamp mellom to supermakter om økonomisk og teknologisk ledelse, og, i forlengelsen av det, regionalt og globalt hegemoni. Teknologi – og tilgangen til den – befinner seg i dag i skjæringspunktet mellom økonomiske/kommersielle int-eresser og nasjonal sikkerhet. Som et ledd i sanksjonene mot Kina har USA i tillegg forbudt amerikanske bedrifter å levere varer og tjenester til kinesiske teknologiselskaper, deriblant Huawei. USA har også lagt press på sine allierte til å nekte Huawei å delta i utbygging av 5G-nettet. Vi ser økende politisk oppslutning i Washington om nedbygging av kommersielt samarbeid med Kina, såkalt de-coupling av kinesisk og amerikansk økonomi. Kina har på sin side pålagt kinesiske, offentlige institusjoner å bytte ut utenlandsk datautstyr med utstyr fra kinesiske leverandører innen utgangen av 2022.

I fjor høst kom likevel partene til en midlertidig enighet. Den såkalte fase 1-avtalen som ble undertegnet 15. januar, innebærer at konflikten ikke eskalerer ytterligere. I avtalen forplikter Kina seg til å øke sine kjøp av blant annet landbruks-, energi- og industriprodukter fra USA med 200 milliarder dollar over en toårsperiode. Kina forplikter seg også til å styrke vernet av immaterielle rettigheter, avstå fra tvung-en teknologioverføring, og åpne det kin-esiske finansmarkedet for utenlandske aktører. Flere av disse forpliktelsene er imidlertid i tråd med allerede igangsatte kinesiske reformer, motivert ut fra Kinas egne interesser.

Til tross for avtalen, opprettholdes tollene på høye nivåer. En viktig forklaring på det er at avtalen ikke omhandler grunnleggende strukturelle reformer av den kinesiske økonomiske modellen hva angår statlig inngripen og subsidiering. Tollene brukes derfor som et pressmiddel for å sikre at kineserne fortsetter forhandlingene inn i en fase 2. Uten fremskritt på dette området, vil handelskonflikten mellom landene vedvare.

2.8 Norge og Kina

Illustrasjon: AdobeStock

Kina er Norge største handelspartner i Asia og vår nest største handelspartner utenfor EU. Normaliseringen mellom Norge og Kina i 2016 er blitt markertmed besøksutveksling på høyeste nivå og gjenopptagelse av frihandelsfor-handlingene, som hadde ligget på is siden 2010. Det arbeides nå for en moderne avtale som omfatter både handel med varer og tjenester, markedsadgang og beskyttelse av investeringer, immaterielle rettigheter, offentlige anskaffelser og nedbygging av tekniske handelshindre.

Handelspolitikk er blitt et geopolitisk våpen

Usikkerheten i verden – også når det gjelder det utenriksøkonomiske – vil forbli høy i årene som kommer. Internasjonalisering og utenlands-etableringer har fått økt risiko som må vurderes kommersielt. For en eksportorientert industri som vår er dette ikke bra. Vi trenger stabile rammer, og, så langt det er mulig, forutsigbarhet. Norsk Industri er bekymret for at WTO, vår handelspolitiske ryggrad, er i vanskeligheter. Det er også urovekkende at USA innfører sanksjoner mot personer og selskaper fra allierte nasjoner som opererer i og med land som ikke passer amerikansk politisk agenda. Det siste eksempelet vi har fått med oss gjelder Tyskland og deres rørledningsavtale med Russland. Vi tar ikke stilling til kjernen i dette, men mener at slike spørsmål må kunne løses på en annen måte mellom nære politiske, økonomiske og strategiske partnere.

Eksemplene på at handelspolitikken nå benyttes for å fremme rene nasjonale mål langt utover det økonomiske og kommersielle er mange, og det sprer seg. Når amerikanerne vurderer 25 prosent toll på biler og bildeler ut fra nasjonale sikkerhetshensyn, er motivet kun ren proteksjonisme. Fravær av internasjonale mekanismer som kan dempe dette er noe som kan ramme oss. Heldigvis har vi EØS, den avtalen fikk en god test i stålsaken. Men vi kan fortsatt lett bli satt i skvis utenfor EUnår de store slåss, siden vi ikke har felles handelspolitikk.

Samtidig kan handelspolitikk brukes konstruktivt utover det rent økonomiske. Montreal-protokollen er eksempel på det, der vi, blant annet med handels-politiske instrumenter, lykkes med å lukke ozon-hullet. Men da må landene bli enige, og de må respektere avtalene.