Konjunkturrapporten

1 Internasjonale leveranseproblemer og merkostnader

Det er vel kjent gjennom pandemien at landene i stor grad har greid å opprettholde varebyttet tross nedstengninger og diverse problemer. Men det har gått langt ifra knirkefritt.

Det har gradvis oppstått betydelige ulike problemer internasjonalt med verdikjeder som har gått i stå og forårsaket leveranseproblemer. Mye av dette eksisterer fremdeles. Vi konstaterer at en rekke innsatsfaktorer og produkter har gått betydelig opp i pris, av ulike årsaker. I sum er dette bidrag som forårsaker sterk økning i inflasjonen internasjonalt og som for tiden gir hodebry for verdens sentralbanker i deres rentesetting, ettersom man er i tvil om hvor lenge dette fenomenet vil vedvare.

Norsk Industri har i årets konjunkturrapport stilt medlemmene spørsmål om dette og har analysert og oppsummert de funnene vi har gjort, med utgangspunkt i hvordan verden ser ut fra ledelsen i norske industribedrifter. I dette kapittelet vil vi også gjengi relevante eksterne funn som kompletterer vår historie.

Prisene på innsatsvarer til industribedriftene økte med 68 prosent gjennom 2021, viser produsentprisindeksen (PPI) fra Statistisk sentralbyrå. Konsumprisindeksen økte 3,5 prosent gjennom 2021. I hovedsak er det prisene på energivarer som bidrar mest til oppgangen, gruppen steg hele 74 prosent fra 2020 til 2021. Likefullt var det en bred oppgang, særlig høsten 2021, på mange ulike innsatsvarer.

Figur 1.1 Utviklingen i Produsentprisindeksen 2015-2021

Figur 1.1 Utviklingen i Produsentprisindeksen 2015-2021. Kilde: SSB/PPI

Kilde: SSB/PPI.

 

Vi har innen temaet stilt følgende fire spørsmål til medlemmene:

  • Kan du utdype hva slags innsatsvarer dere sliter med prisøkninger og/eller tilgang på?
  • Hvilke problemer forårsaker dette, jf. prisøkninger direkte/indirekte leverandører/kunder, produksjonsstans eller annet?
  • Når vil markedene for innsatsvarer og transport mellom Asia og Europa normaliseres?
  • Kan du utdype hva dere gjør med situasjonen selv og i forhold til kunder, andre konsekvenser, ev strategiske konsekvenser som trekkes av dette mm.?

1.1 Kan du utdype hva slags innsatsvarer dere sliter med prisøkninger og/eller tilgang på?

1.1.1 Prisøkninger

Det er svært mange innsatsvarer som har gått betydelig opp i pris. Det er solid bredde i svarene fra medlemmene, selv om noen nevnes langt hyppigere enn andre. Bredden i prisøkningen avspeiler at de historiene som har nådd opp i media kun har vært et lite utvalg. Samtidig sier bredden i dette også hvorfor det har forårsaket så stor prisøkning i sum at dette synes godt i økte inflasjonstall over hele verden. På ulike varer er det varierende prisoppgang fra noen titalls prosenter til innsatsvarer som har økt flere ganger i pris innen et kort tidsrom.

Blant innsatsvarene som øker i pris og brukes mest av bedriftene utenom stadig dyrere strøm (se egen boks for illustrasjon) er særlig stål, elektronikk og andre komponenter. Økningen i prisene på innsatsvarer er bred, og mange bedrifter ramser opp maskiner (inkludert reservedeler), glassfiber, emballasje, trevarer, gummi, plastråstoff, papp, papir, verneutstyr, maling, alle typer råvarer som silika, aluminium, bly, råjern, kobber og diverse kjemikalier mm.

Halvlederkrisen trekker ut

Akutt mangel på halvledere har blitt et utstrakt problem for mange produksjonsbedrifter gjennom de siste par årene, særlig tilknyttet bilindustri. Det handler om forsinkelser i leveranser på mikroelektronikk som brukes i komponenter og produksjonsutstyr, blant annet som følge av stadig mer digitaliserte og automatiserte prosesser og produkter. Da hjelper det lite at mange av bedriftene som sliter med tilgang på mikrochips o.l. har fulle ordrebøker. Tvert imot. Flere slike bedrifter opplever høyere priser og forsinkelser på innsatsfaktorer på den ene siden, og problemer med å oppfylle leveransekontrakter i andre enden. I årets konjunkturundersøkelse beskriver mange bedrifter hvordan de opplever disse utfordringene. En del bedrifter oppgir også økte kostnader knyttet til økt lagerhold og ubalanse i innsatsfaktorer på lager som en effekt av halvlederkrisen.

Gapet mellom tilbud og etterspørsel på halvledere vil ifølge flere analysebyrå fortsette å vokse fremover. I perioden 2020-2022 hadde den totale etterspørselen globalt på halvledere en årlig vekst på 17 prosent, mens produksjonskapasiteten vokste 6 prosent per år (Roland Berger (2021)).

I dag brukes mikroskopiske halvledere koblet sammen i databrikker til å styre prosesser i for eksempel datamaskiner, mobiltelefoner, biler, sykehusutstyr, våpen, energisystemer og hvitevarer. Rundt 75 prosent av kapasiteten for halvlederproduksjon er konsentrert om Kina og Øst-Asia, hvor også store deler av verdikjeden for materialer til denne produksjonen- er lokalisert (Boston Consulting Group (2021)). Stadig flere av slike enheter går over i en mer digitalisert tidsalder, og har de siste årene bidratt vesentlig til veksten i etterspørsel på denne typen halvledere. Med pandemien ble en allerede presset situasjon forsterket med en voldsom vekst i etterspørsel på utstyr til hjemmekontor, hvitevarer o.l. Ikke minst har pandemien medført store utfordringer knyttet til global frakt og logistikk, noe som også har bidratt til å presse prisene opp og skape usikkerhet for leveranser av innsatsvarer til produksjon.

Samtidig vokser også etterspørselen på avanserte og "cutting-edge" halvledere til for eksempel autonome kjøretøy, styring av drivsystemer og "infotainment"-systemer. Det går raskere å få opp produksjonskapasiteten på slike avanserte halvledere, blant annet fordi investeringsviljen er størst her, noe som også er med på å forsinke kapasitetsbyggingen for mikroskopiske halvledere.

I sum er det bilindustri som rammes hardest av halvlederkrisen, fordi disse komponentene utgjør den viktigste innsatsfaktoren for bilproduksjon i dag. Ifølge Roland Berger står bilindustri for rundt 40 prosent av den totale bruken av denne type halvledere. Bilindustri er dermed under særlig press, fordi de opplever stadig sterkere konkurranse fra andre sektorer om en type halvledere (mikroskopiske halvledere) som er knyttet til "gammel" produksjon, hvor det tar tid å bygge opp produksjonskapasiteten. I tillegg øker bruken av avanserte og "cutting edge" halvledere også for bilindustri, men her forventes altså raskere kapasitetsvekst og balanse mellom tilbud og etterspørsel.

Knappheten på halvledere har ført til at flere leverandører har annonsert planer om nye fabrikker, men det er ikke forventet at dette vil bidra til å tette gapet for mikroskopiske halvledere før i 2023.

Økte fraktkostnader, pandemiutfordringer og økt geopolitisk spenning har medført økt bevissthet om den strategiske betydningen av å bygge halvlederkapasitet i Europa. I 2018 ble det etablert en IPCEI (Important Projects of Common European Interest) for mikroelektronikk, som i 2021 består av 32 selskap fra EU-landene Tyskland, Frankrike, Italia og Østerrike, samt Storbritannia. EU legger også frem strategiplanen "European Chips Act" før sommeren. Målet er å doble databrikkeproduksjonen innen 2030, og at Europa skal stå for 20 prosent av den globale produksjonen.

Som eksempel på prisutviklingen har leveransen av stål til det norske markedet vært preget av mindre prisimpulser før det hele smalt våren 2021. Se egen faktaboks for forklaringen bak dette. Som figuren viser, er prisstigningen i fjor eksepsjonelt høy i et tiårs perspektiv. Svært mange industribedrifter i Norge er stålbearbeidende. Det innebærer at stålpriser er en svært sterk driver for merkostnader som norske industribedrifter nå opplever (se figur 1.2 fra Norsk Stål). 

Figur 1.2 Norsk Stål – prisindeks

Figur 1.2 Norsk Stål – prisindeks. Kilde: Norsk Stål

Kilde: Norsk Stål.

Prisutvikling i stål- og metallmarkedet

For å forstå utviklingen burde man vite at det norske stål- og metallmarkedet hovedsakelig følger det europeiske, og at Kina står for over halvparten av verdens stålforbruk og -produksjon. Markedene henger likevel godt sammen på global basis, da råvarer som skrap, malm og kull handles internasjonalt. Det er også hovedsakelig to produksjonsmetoder for stål:

  1. resirkulert stålskrap og elektrisitet via lysbueovn
  2. jernmalm og metallurgisk kull via masovn

Mange av de stål- og metallproduserende verkene ble hardt rammet da koronarestriksjoner ble innført i 2020. Dette varte i EU frem til etter sommeren 2020, hvor man fikk en oppsving i bilindustrien. Flere andre industrier kom også raskt opp med et økende behov, slik som hvitevarer, bygg og anlegg. Denne endringen kom overraskende på produsentene som begynte å produsere for fullt igjen, men det tar lang tid å starte opp produksjonen.

Gapet mellom etterspørsel og tilgjengelighet førte til galopperende priser og ledetider. Råvarene steg samtidig, og presset opp kosten. Det virkelige kaoset varte fra våren til midt på sommeren i fjor, hvor ingen visste hva prisene var og man fikk nye meldinger nærmest daglig. Prisen toppet seg på sommeren, og deretter begynte en korreksjon i spotmarkedet. Korreksjonen kom fra økt produksjon, billigere råvarer, kortere ledetider og billigere varer utenfor EU.

Prisnedgangen stoppet opp mot slutten av året, sammen med at energiprisene steg voldsomt. Stålproduksjon krever mye elektrisitet og gass, hvor prisene har steget 100-400 prosent. Samtidig har man fått høyere transportkostnader, og en skvis på ledig transport. Det har ført til at mange stålverk har stoppet ulønnsom produksjon.

Markedsutsiktene fremover

Slik vi ser på stålmarkedet fremover, tror vi på kort sikt at energi- og transportkostnader vil føre til at prisene går noe opp, spesielt for det som produseres ved lysbueovn. Tilsynelatende er det mer stabilt på malmbasert produksjon, men råvarene og etterspørsel kan løfte prisene noe. På litt lengre sikt tror vi at prisene vil falle, i jevnt tempo fra våren og muligens frem til slutten av året. Fremover står produsentene ovenfor enorme investeringer for omstilling, i kjølvannet av det grønne skiftet. Det nye stabiliseringsnivået vil nok havne et sted mellom prisen før pandemien og det toppnivået vi hadde i 2021.

Kilde: Norsk Stål

Fraktkostnader har økt sterkt, særlig til havs. Vi er godt kjent med containerproblemene i Asia som er mangeartet. Dels reell mangel på containere i en periode med stor oppgang i verdenshandelen, dels at kapasiteten til og fra kinesiske havnebyer har vært lav på grunn av koronaproblemer hos loser og annet personell. Fra sommeren 2020 har prisene på frakt av en standard 40 fots container femdoblet seg fra 2000 dollar til over 10 000 dollar de siste månedene (se figur 1.3).

Figur 1.3 Kostnad ved containerfrakt fra Asia til Europa er over firedoblet det siste året

Figur 1.3 Kostnad ved containerfrakt fra Asia til Europa er over firedoblet det siste året. Kilde: Refinitiv Datastream / Norges Bank

Februar 2020 = 100. September 2011 - januar 2022. Kilde: Refinitiv Datastream / Norges Bank.

Eksplosjon i fraktpriser – hva betyr dette for kundene?

Den eksplosive økningen i fraktrater for containerskip har utvilsomt virket inflasjonsdrivende på forbruksvarer i alle de vestlige markedene. Normalt utgjør fraktelementet ca. én prosent av prisen på varer mot forbruker. Men fra juni 2020 begynte fraktratene for containerskip å øke eksponentielt. Etter årevis med underinvestering på tonnasje, samt kapasitetsreduksjoner under tidlig fase av Covid-19-pandemien, strammet tonnasjebalansen seg kraft til. De statlige stimuluspakkene fra amerikanske myndigheter rettet direkte til husholdningene medførte at handel over internett formelig eksploderte. I tillegg til å betale ned på gjeld og øke spareraten valgte mange å kjøpe varer som klær og sportsartikler, ettersom alternativ bruk ikke var tilgjengelig, som reiser og restaurantbesøk. I de senere årene har ratene på containerskip nesten seksdoblet seg på ruter fra Asia til USA og Europa og bidratt sterkt til inflasjonspresset, spesielt i Nord-Amerika. Opphopning av skip i USA og Europa har forsterket denne rateoppgangen og den påfølgende inflasjonseffekten. Se også artikkel fra Bloomberg.

For de asiatiske skipsverftene har prisøkningen særlig vært knyttet til stål, som ordinært tilsvarer om lag en tredjedel av kostnadene for bygging av konvensjonelle skip, som tank- og bulkskip. I første halvår i fjor oppga stålprodusentene priser til asiatiske skipsverft på 600 dollar per tonn for tykke stålplater. I annet halvår steg prisen til 1000 dollar per tonn. Årsaken var at kinesiske myndigheter i fjor sommer endret politikk fra å oppmuntre til å begrense stålproduksjonen. Begrunnelsen var å få ned CO₂-utslippene fra en av verdens mest forurensende industrier, men tidspunktet sammenfalt også med indikasjoner på en forestående eiendomskrise i landet. Uansett, for bygging av en supertanker var dette dramatisk, med et prispåslag på stål fra 20 til 50 millioner dollar. Dermed har verftene avstått fra å markedsføre nye ordre på tankskip, eller for den saks skyld bulkskip. I stedet har verftene i stor grad satset på nye ordre av containerskip som gir bedre marginer og er øremerket kjøpere med stor betalingsvilje på grunn av de rekordsterke containerskipratene.

Nicolai Hansteen, Chief Shipping Analyst, Lorentzen & Stemoco AS

De fleste industribedriftene sliter med at kostnadene til frakt av innsatsvarer og ferdige produkter øker kraftig. I tillegg at noen eller flere av innsatsfaktorene øker i pris. Noen få er i den heldige situasjonen at de produserer og selger disse produktene og dermed har fått sterkt økt produktpris.

Mange nevner selvsagt også økt strømpris og gasspris. Dette forårsaker enorme merkostnader i mange industribedrifter. Russland holder tilbake gassleveranser til EU, noe som har dratt opp strømprisen på kontinentet samtidig. Dette smitter inn i Norge. Begge prisene var ved utgangen av 2021 mellom fire og fem ganger så dyr som ved årets start. Og desember 2021 var preget av ekstrempriser, langt over dette igjen. Den politiske responsen i Norge ble strømkompensasjon til husholdningene og noen få næringer, men så langt ikke noe til industrien eller resten av næringslivet.

Figur 1.4 Spotpriser på europeisk gass og norsk kraft

Figur 1.4 Spotpriser på europeisk gass og norsk kraft. Kilde: Holberg

Figur 1.4 Spotpriser på europeisk gass og norsk kraft. Kilde: Holberg.

 

Kraftintensive bedrifter har tradisjonelt sikret mye av kraftleveranser gjennom langsiktige avtaler. Noen få har egen kraftproduksjon. Slik er det også i 2022 med over 90 prosent av krafttilgangen for kraftforedlende industri sikret ved langsiktige kraftavtaler. I tillegg ligger flere kraftintensive bedriftene i de to nordlige prisområdene (NO03 og NO04) som har hatt vesentlig mindre prisøkning enn de sørlige prisområdene i Norge. På samme måte som for husholdninger har forskjellige bedrifter valgt ulike løsninger for fastprisavtaler eller variabel pris for kraftleveransene. Noen bedrifter velger fastprisavtaler for tre eller fem år, mens andre foretrekker å kjøpe helt eller delvis i spotmarkedet.

I høst og vinter er spotprisavtaler eller andre avtaler med variabel pris en stor utfordring for industribedrifter som ligger i de sørlige prisområdene. For industribedrifter utenom kraftintensiv industri var prisen på innkjøpt elektrisk kraft i 2018 og 2019 henholdsvis 43,9 øre/kWh og 42,7 øre/kWh, ifølge Statistisk sentralbyrå. Avgifter og overføringskostnader kommer i tillegg. I 2020 var prisen på 16,2 øre/kWh for denne gruppe av kjøpere. Tallene for 2021 er ikke offentliggjort, men foreløpige tall tyder på at kraftprisen for 2021 vil være det dobbelte av prisnivået fra 2018/19 på knapt 45 øre/kWh, dvs. nærmere en krone per kilowattime i kraftpris i 2021. Og med dagens kraftpriser vil gjennomsnittprisen stige betydelig i første kvartal 2022.

Uansett skal kraftintensiv industri fremover inngå nye langsiktige kraftavtaler ettersom gamle utgår. Andre industribedrifter har ikke i samme grad mulighet til å inngå langsiktige avtaler. Det er flere ikke-kraftintensive industribedrifter som likevel har relativt høyt strømforbruk. Disse bedriftene har spotavtaler eller har bundet prisen delvis for noen få år. Og det er flere spennende industriprosjekter på gang – som også trenger relativt mye strøm. Der kan strømprisen over tid være viktig for realisering av prosjektene.

Vi hadde seks prisøkninger på papir i fjor og den første (i år) kom nå 1. januar 2022.

Grafisk bedrift

På kort sikt ønsker derfor Norsk Industri at den såkalte “kraftgarantiordningen (et virkemiddel i Eksportfinansiering Norge) bør utvides fra å gjelde bedrifter innen fire bransjer med mer enn 10 GW årlig forbruk, til å gjelde alle bedrifter uansett bransje med mer enn 10 GW årlig forbruk. På denne måten kan flere bedrifter få en mulighet til å inngå lengre kontrakter, selv om dette ikke løser de underliggende kostnadsproblemene. Dessuten ønsker vi raskt innført kompenserende tiltak for månedene desember 2021 – mars 2022. Vi er i løpende diskusjon med regjeringen om både kortsiktig og langsiktige løsninger. Sistnevnte er et pågående arbeid og ikke omtalt i Konjunkturrapporten, men kan leses fra foredraget ved lanseringen.

Høye kraftpriser - konsekvenser for industrien

Mange industribedrifter i Norge er elektrifisert, og bruker strøm både til maskindrift, prosesser og oppvarming. Dette gir lave utslipp og vanligvis lave kostnader. Vinteren 2021/22 har imidlertid kraftprisen steget kraftig. Dette går ut over lønnsomheten for industribedriftene. For noen bedrifter blir regningen for stor til at de klarer å opprettholde produksjonen.

Kraftprisen svinger til dels mye. Hvorfor jevner svingningene mellom lave priser i 2020 og høye priser i 2021/22 seg ikke ut? Det er enklest å forklare dette med et eksempel.

En mindre industribedrift som ligger sør for Dovre bruker fire GWh på årsbasis, fire millioner kilowattimer. Bedrifter i kraftforedlende industri bruker ti, hundre eller tusen ganger så mye elektrisk kraft, men er ofte sikret med langsiktige kraftavtaler med fastpris. En gjennomsnittlig husholdning bruker 20 000 kilowattimer. Forbruket er ofte ganske jevnt fordelt for industribedriften med litt mindre forbruk om sommeren på grunn av mindre oppvarmingsbehov og ferieavvikling. For eksempelets skyld antar vi at forbruket er en GWh per kvartal.

I 2019 var kraftprisen til bedriften jevn med 45 øre/kWh og en kostnad per kvartal på 450 000 kroner, til sammen 1,8 millioner kroner (SSBs statistikk viser en gjennomsnittpris på 42,7 øre/kWh i 2019). I tillegg kommer kostnad for overføring av kraften (nettkostnad) og avgifter. I 2020 ble kraftprisen for bedriften 30 øre/kWh i første kvartal, 10 øre/kWh i andre og tredje kvartal og 20 øre i fjerde kvartal (SSBs statistikk viser en gjennomsnittlig kraftpris for industri, utenom kraftforedlende på 16,1 øre/kWh.) Med andre ord stor nedgang i kraftprisen på 33 prosent i første kvartal, og nedgang på nærmere 80 prosent i andre og tredje, og 55 prosent nedgang i fjerde kvartal. Kostnaden for bedriften blir dermed 300 000+100 000+100 000+200 000, til sammen 700 000 kroner. Nedgang i kraftkostnad for bedriften, utenom nettkostnad og avgifter, på 60 prosent fra 2019 til 2020.

Kraftmarkedet snur i 2021, og kraftprisen stiger til 2019-nivå på 45 øre/kWh i første og andre kvartal, videre til 70 øre/kWh i tredje kvartal og 150 øre/kWh i fjerde kvartal 2021. Bedriftens kraftkostnad, før nettkostnader og avgifter blir 450 000+450 000+700 000+1500 000 til 3 100 000 kroner. En økning på nærmere 350 prosent fra 2020 og nesten fordobling av "normalkostnad" på kraft.

For bedriftens resultatregnskap blir konsekvensen gitt et vanlig driftsresultat, utenom kraft, på 2,8 millioner kroner i et normalår.

Resultat i kroner

2019

2020

2021

Resultat før kraftkostnad

2 800 000

2 800 000

2 800 000

Kraftkostnad

1 800 000

700 000

3 100 000

Resultat etter kraftkostnad

1 000 000

2 100 000

-300 000

Nå vet vi ikke hvordan 2022 blir, men det er stor frykt i industrien for fortsatt høye og uforutsigbare priser. For 2022 vil resultatet svekkes ytterligere hvis kraftprisen blir høyere i 2022 enn i 2021 gjennom hele året. Hvis for eksempel kraftprisen holder seg på 1 kr/kWh gjennom året, vil kraftkostnaden i eksempelet bli 4 millioner kroner, og resultat etter kraftkostnad blir minus 1,2 millioner kroner. En kraftpris fortsatt på 1,5 kr/kWh gir et underskudd på 3,2 millioner kroner, osv.

Den lave kraftprisen senket kraftkostnaden med 60 prosent i 2020, men i kroner var nedgangen 1 100 000 kroner i lavere kostnader. Den økte kraftkostnaden i 2021 ble større, 1,3 millioner kroner i kostnad ut over 2019. 200 000 kroner høyere kostnadsøkning i 2021 enn besparelsen i 2020, og dermed en vanskeligere driftssituasjon for bedriften.  Og i slutten av 2021 ble hele gevinsten for bedriften med den unormalt lave kraftprisen i 2020 spist opp, og ved inngangen til 2022 er kraftkostnaden beregnet over flere år, økt betydelig for bedriften.  De fleste analytikere regner med at kraftprisen i Norden vil holde seg høy i hele første kvartal, og dermed med en tilnærmet "helårskostnad" for ett kvartal.

 

1.1.2 Tilgang på innsatsvarer

Blant problemer med tilgang på innsatsvarer (utover pris) nevnes oftest elektronikk og komponenter. Tilgang er også en relativ sak. Mange bedrifter påpeker en generell og brå uforutsigbarhet i leveringstider fra underleverandører, særlig fra asiatiske land. Dels skyldes dette at verdikjedeproblemer forplanter seg videre, dels at det, på grunn av koronasituasjonen, er produksjonsproblemer i enkelte land ettersom flere bedrifter er slått konkurs, fraktproblemene bidrar til forsinkelse mm.

Stor metallmangel i fremtiden

I forbindelse med oktoberrapporten til IMF gikk de i en egen rapport gjennom utsiktene for utvalgte metaller i et scenarium med økt elektrifisering. De fant at særlig for grafitt, kobolt, vanadium og nikkel kan det bli et stort underskudd i balansen mellom tilbud og etterspørsel, men for svært mange av mineralene som trengs for elektrifiseringen vil forsyningssituasjonen bli en utfordring.

Given the projected increase in metals consumption through 2050 under a net zero scenario, current production rates of graphite, cobalt, vanadium, and nickel appear inadequate, showing a more than two-thirds gap versus the demand. Current copper, lithium and platinum supplies also are inadequate to satisfy future needs, with a 30 percent to 40 percent gap versus demand.

Kilde: IMF

Koronautfordringer med vareleveranser til og fra Kina

På grunn av koronanedstengning blir varer liggende på kai i Kina uten videreforsendelse. Det er vel kjent at kinesiske myndigheter slår knallhardt ned på det vi i vesten ville vurdert som mindre koronautbrudd. Svære millionbyer låses fullstendig ned selv ved et fåtall smittede, og man har en karantenepraksis som innebærer langt flere dager i karantene enn vi er vant med. 8. januar omtalte Dagens Næringsliv byen Shenzhen med 12,6 millioner innbyggere som er stengt på grunn av noen få koronatilfeller. I Kina går koronabekjempelse så til de grader foran økonomi at resten av verden får kjenne på omfattende leveranseproblemer og -forsinkelser i kjølvannet av dette. Kombinasjonen av at de kinesiske vaksinene kanskje ikke er så effektive som de vestlige og at knapt noen koronatilfeller godtas, kan indikere at verden må belage seg på at kinesisk forsinkelse vil kunne vedvare en god stund fremover.

Hvordan ser det ut i den norske bilindustrien?

Markedet tok seg opp utover høsten 2020, etter en kraftig reduksjon da Covid-19 påvirket hele verden våren 2020. Bilindustrien går fortsatt på høygir, og produsentene har ordrebøker som strekker seg over lengre perioder. Det kraftige oppsvinget i markedet og økt salg av elektriske kjøretøy har skapt «flaskehalser» og mangel på material og halvledere. Det har oppstått en situasjon der det nærmest er slik at førstemann til mølla får ordren til sluttkunden. Dette rammer oss indirekte fordi våre kunder ikke får bygget ferdig bilene sine, de stiller derfor høye krav til fleksibilitet fra industriens underleverandører og Norparts sine medlemmer.

Linda Nyquist-Evenrud, styreleder for Norsk Industris forum for bilindustrien, Norpart

Ekstremt lang leveringstid på komponenter til fabrikkens underleverandører, spesielt *anonymisert* med over to års leveringstid. Skaper panikk i markedet og alle bestiller mer og mer, tidligere og tidligere.

Bedrift i Norsk Industri Teknobedriftene

Svært lange leveringstider. Vi bestiller med tidshorisont på fire-fem måneder.

Bedrift i plastindustrien

1.2 Hvilke problemer forårsaker dette, jf. prisøkninger direkte/indirekte leverandører/kunder, produksjonsstans eller annet?

En gjennomgangsmelodi er at merkostnadene fra økt pris på innsatsfaktorer tærer hardt på lønnsomheten. Forsinkelsene for innsatsvarer fører til forsinkelser i egne leveranser til kunder. Dermed oppstår dagbøter for noe man ikke selv har kontroll over.

Flere kunder reagerer på prisøkningene, får ikke egne kalkyler til å gå opp og reduserer innkjøpene sine i påvente av at prissjokket skal gå over. Noen dominoeffekter oppstår også ved at kunder trenger leveranser fra andre bedrifter som ikke kan levere, dette går da utover bedrifter som i utgangspunktet kan levere.

Flere bedrifter melder at inneværende års investeringer utsettes dels på grunn av svakere økonomi, dels på grunn av mangel på komponenter, maskiner mm.

Flere sliter med inngåtte kontrakter på salgssiden, mens innsatsfaktorer øker i pris. Særlig når tilbudsprisen skal holdes fast over en lengre periode. Forsinkelser fører til svak likviditet, da kontrakters milepælsbetalinger ikke oppnås når selv mindre komponenter drøyer. Forsinkelser skaper også ujevn produksjon i egen bedrift – noe som reduserer produktiviteten. Noen bedrifter frykter full stans innen kort tid på grunn av mangel på komponenter. Andre har måttet permittere, da prisøkningene har ført til stopp hos kundene.

Det er stort sprik i tilbakemeldingene fra bedriftene om de har prøvd prisøkning mot kunder og om kundene har akseptert dette. Mange har pågående dialog. Offentlige innkjøpere er svært rigide og viser til regelverket for offentlige innkjøp som visstnok ikke åpner for diskusjon om pris i etterkant. Med sterk prisøkning på innsatsvarer skaper dette spesielt stort problem når det gjelder prising av anbud som ligger godt frem i tid.

SSBs Konjunkturbarometer om innsatspriser

SSBs Konjunkturbarometer for 4. kvartal 2021, publisert 20. januar i år, omtaler prisendringene i industrien slik:

Svært mange industriledere melder om tiltakende vekst i innsatspriser i 4. kvartal. Også for innsatsprisene var veksten sterkest for produsenter av innsatsvarer Det var samlet sett meldt om sterkere vekst i innsatsprisene enn i produktprisene. Dette underbygger at det rapporteres om fallende lønnsomhet i industrien samlet i 4. kvartal.

Selvsagt melder flere om kunder som har stor forståelse for situasjonen og tar forsinkelsene til etterretning. Industrien har tusenvis av kunder i inn- og utland i ulike bransjer som har ulik grad av hast og ulike holdninger til alt som skjer. Flere melder at det er bra at dette ikke er et særnorsk problem, men et globalt som man innerst inne forstår omfanget av. Det er liten tvil om at norsk industris utenlandske konkurrenter sliter med samme problemet og samme spillteori når det gjelder prising og leveringsforpliktelser.

Forsinkelse av den minste komponent kan forårsake svekket prosjektlikviditet da kontraktene har milepælsbetalinger.

Engineering-bedrift

Produksjonsstans flere ganger i måneden som følge av forsinkelser (på innsatsvarer).

Elektronikkindustribedrift

1.3 Når vil markedene for innsatsvarer og transport mellom Asia og Europa normaliseres?

Vel vitende om at de problemene vi har omtalt i form av prisøkninger og forsinkelser har dels ulike forklaringer for ulike innsatsvarer og åpenbart ikke nødvendigvis vil normalisere seg til samme tid, er likevel spørsmålet relevant med tanke på en grov vurdering av hvor lenge problemene vil vare.

Dessuten er det interessant i seg selv å høre hvor lenge bedriftslederne mener dette vil vare, da deres oppfatning om dette påvirker deres adferd fremover.

Figur 1.5 Når vil markedene for innsatsvarer og transport mellom Asia og Europa normaliseres?

Figur 1.5 Når vil markedene for innsatsvarer og transport mellom Asia og Europa normaliseres?

Kilde: Norsk Industris spørreundersøkelse.

En umiddelbar refleksjon er at knapt noen tror problemene man står i vil løses i inneværende år. De aller fleste mener vi får en normalisering i 2023-2024, mens hele 19 prosent indikerer varighet i mer enn 3 år. Det kan tyde på at de sistnevnte mener det er mer strukturelle problemer som ligger bak.

I Kina ser vi at karantene for personer som skal inn i landet og regionale nedstenginger på grunn av koronaen forsinker leveranser av varer. Gjennom hele 2021 var det dessuten kø av skip inn til kinesiske havner, og i starten av 2022 ser dette ut til å fortsette. Flere havner ligger litt opp i elvene og krever los på båtene. Med smitteutbrudd blant loser og hard kinesisk koronahåndtering, blir store forsinkelser resultatet. Tilsvarende blir millionbyer i Kina helt nedstengt ved utbrudd som vi i Vesten vil anse som moderate. Ett satellittbilde publisert av Bloomberg 10. januar viser en stor samling av containerskip som ligger i ro på vei inn til den store havnen Beilun sør for Shanghai. Det er kø av trailere på land på vei til/fra havnen, og det er kø av skip som skal til havnen og hente last, skriver Bloomberg. Tidspunktet for når forsyningssituasjonen er mer normal vil være viktig for størrelsen på økonomisk vekst for verdensøkonomien etter pandemien.

Verden opplever høyt aktivitetsnivå i etterspørselen etter varer for tiden. Fremdeles legger pandemien sitt slør over deler av tjenesteytende næringer i mange vestlige land. I seg selv bidrar dette til å vri etterspørselen mer over mot varer. I USA har de hatt støttepakker direkte mot forbrukerne som har forårsaket stor meretterspørsel etter varer på et tidspunkt da grossistene hadde små varelagre.

Kombinasjonen av vestlig meretterspørsel etter varer og en knallhard kinesisk koronapolitikk der man mer ønsker å slå ned all smitte fremfor å oppnå flokkimmunitet, har bidratt sterkt til problemene man nå ser i form av merkostnader og leveringsproblemer. IMF-rapporten som ble lagt frem 25. januar trekker frem Kinas “zero-tolerance Covid policy” som årsak til nedjustert vekst i landet. Det kan virke som om kinesiske vaksiner har noe mindre virkningsgrad. I hvilken grad Kina vil justere sin koronastrategi kan være bestemmende for hvor lenge problemene norske industribedrifter opplever, vil vedvare. Alt dette påvirker hvordan verdens sentralbanker agerer, da det nå varsles økt rentebane fra flere toneangivende sentralbanker i vesten og i markedets forventninger.

1.4 Kan du utdype hva dere gjør med situasjonen selv og i forhold til kunder, andre konsekvenser, ev strategiske konsekvenser som trekkes av dette mm.?

Industrien har søkt å være tett på kundene. Dels fordi det er god kundepleie, dels for å få aksept for leveranseproblemer, og delvis i et ønske om økt pris på sluttproduktet. Mange har økt prisene noe – med ulike resultater. Noen opplever aksept for dette helt eller delvis, andre opplever redusert salg. Flere melder om langsiktige rammeavtaler som gjør slikt vrient, da man ikke har tatt høyde for hva som skjer nå. Flere bedrifter og underleverandører søker å endre salgskontrakter som åpner for hyppigere prisendringer.

Flere sliter med dagbøter på grunn av forsinkelser, og har dialog med kunder om dette.

De norske bedriftene leter offensivt etter flere og alternative underleverandører. Tilsvarende skjer i Europa. Problemene er størst fra Kina og flere asiatiske land, også fordi frakt er et vesentlig problem. I kjølvannet av alt dette vil vi derfor få en forsterking av trenden vi har sett de siste årene på grunn av uforutsigbar handelskrig – en tiltakende regionalisering av verdenshandelen. Det betyr for vår del at europeiske (herunder flere norske) bedrifter, på grunn av summen av problemer nevnt over, skifter ut en del asiatiske underleverandører med europeiske, der dette lar seg gjennomføre. Dette skiftet understøttes av politiske vedtak i EU om i større grad å bygge egne verdikjeder i Europa for kritisk viktig industri (databrikker, råvarer for det grønne skiftet med mer).

Svært mange tar den logiske konsekvensen av mangel på komponenter ved at de øker lagerholdet av innsatsvarer, i den grad dette lar seg gjennomføre med hensyn til begrensninger i lagerplass. Dette er selvsagt dyrt, tærer på likviditeten og er en uønsket utvikling. Men på kort sikt har ikke norsk industri noe valg.

Lagerverdi er omtrent tre ganger i forhold til før pandemien.

Maritim bedrift

Når det gjelder kreativitet, så ser noen bedrifter på annet materialvalg, forserer salgsarbeidet og omstiller til nye produkter, mens noen henter hjem produksjon for å ha mer kontroll.

På grunn av svekket likviditet og økonomi, utsetter flere bedrifters egne investeringer.

Flere bedrifter reduserer produksjonen periodevis. Noen mindre bedrifter varsler nedleggelse. Andre varsler redusert aktivitetsnivå med permitteringer og oppsigelser.

Markedet vårt er veldig godt, men råvarer og frakt hindrer full utnyttelse av markedsmuligheter.

Prosessindustribedrift

Mange markeder fungerer bra, da koronaproblemer for tjenestesektoren mange steder bidrar til meretterspørsel etter industriens varer. Flere varsler fortsatt høyt aktivitetsnivå, men at momentene nevnt over spiser av lønnsomheten. De som har det best, er bedriftene som selv er i kategorien hvor de får økt prisene betydelig, det vil si de som er i kategorien innsatsvarer som nevnt i kapittel 1.1. På tross av at disse også opplever merkostnader på sine innsatsvarer, så er prisøkningen på bedriftenes ferdigprodukt viktigst.