Norsk Industri

Gå til vår temaside om korona-situasjonen

Innhold

Ikke så gode perspektiver

Fingre som lager en ramme man ser naturen gjennom

Foto: AdobeStock

Regjeringen kommer med sin Perspektivmelding senere i vår. Denne meldingen er beretningen om hva som skjer i norsk økonomi. Og nå er det alvor.

Av Finn Langeland

Politikernes lek med oljepenger går mot slutten, kort og godt fordi oljemilliardene blir færre.

Hvordan har det politiske Norge forberedt seg på det de vet kommer? Svaret er: Pinlig dårlig. På tross av at vi har visst i årevis at vi må omstille oss, er det lite som skjer. Vårt statsbudsjett er under en Høyre-ledet regjering vokst ut av alle proporsjoner.

Ole Brumm? Ja, takk, begge deler? Ja, det er det som har preget Norges pengebruk i alle fall de siste 20 årene. Hvorfor? Fordi pengene finnes!

Er det akutt? Nei. Ikke ennå. Store felt gir store inntekter fortsatt og det er godt håp om å finne mer av så vel olje som gass.

Fortsatt er det slik at store partier som Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil lete etter og utvinne mer olje. Deres argument for å gjøre dette, er for det første den hjemlige velferden.

Dernest det helt åpenbare: Dersom vi – Norge – setter en sluttdato for oljeproduksjonen, vil andre, vesentlig større og vesentlig mer forurensende produsenter, overta vår plass på verdensmarkedet. Til tross for hva du hører om energikildene, er det nemlig slik at olje etterspørres i stadig større grad.

Hva så med venstresiden? MDG, SV, Rødt: Mer bruk av offentlige midler er en felles, våt drøm for dem. Leverer de på inntektssiden? Nei. De vil stanse oljeutvinningen og la sykkelverkstedene i våre såkalte "storbyer" overta de 300 000 som mister jobb og inntekt.

Dette er ikke naiv politikk. Det er grovt uansvarlig. Og blant annet mot denne bakgrunn er det bra at nyslått finansminister Jan Tore Sanner skyter ned det evindelige skvalderet om kortere arbeidsuke.

Faktum er at i et Norge uten olje er vi i hvert fall nødt til å jobbe 8 timers dag. Kanskje mer. I mange land er det vanlig at mennesker med lav inntekt har to jobber for å klare seg.

Når politikerne skal vise særlig evne til fremtidstenking, peker de ut såkalte "vinnernæringer". Det er de vi skal leve av når oljen tar slutt.

En av disse næringene er oppdrett. I dag eksporterer næringen fisk for 100 milliarder kroner i året. I 2050 skal dette tallet være økt til 500 milliarder, heter det.

Hvordan skal det politiske Norge få til det? Jo, ved å innføre en ekstra grunnrenteskatt på 40 prosent av overskuddet, i tillegg til 22 prosent selskapsskatt og hundrevis av millioner i årlige innbetalinger til et kommunalt arealavgiftsfond fra alle landets lakseprodusenter.

Globalt investeres det nå massivt i oppdrett. På land, til havs og i fjorder. Som altså ikke Norge er alene om å ha.

Det Norge er alene om å ha, er politikere som tror de kan skattlegge i hjel en fremtidsbransje, en bransje de ellers hevder at de satser på.

Flere har foreslått at man ikke kan inneha politiske verv i Norge uten å ha vært ute i jobb først. Uten å ha opplevd virkeligheten.

Det er et forslag jeg støtter.