Det er mange som mener at mye i de transatlantiske relasjonene er forandret til det verre etter at Donald Trump vant presidentvalget i USA for halvannet år siden. Men det er få som ønsker å krisemaksimere.
Det pekes blant annet på som positivt at erke-europeeren Emmanuel Macron, Frankrikes president, har etablert et meget godt personlig forhold til mannen i Det Hvite Hus. Det oppveier i en vis forstand for at Trumps relasjon til Angela Merkel synes å være av det distanserte slaget.
Det er nå klart at EU vil svare på USAs straffetoll. Dette svaret vil ikke ramme Norge. Vi sees i Brussel på som en lojal partner, en viktig energipartner, ikke minst. Og det hjelper faktisk på Norges anseelse i EU-kretser at Jens Stoltenberg gjør en god jobb i NATO.
Ender Storbritannia opp i EØS-avtalen?
Brexit er blitt et mareritt, både for britene og resten av Europa. Theresa Mays mislykkede forsøk på å styrke sin posisjon igjennom nyvalget hun utlyste, har ført henne i armene på en nesten ustyrlig gjeng nord-irske politikere. Det eneste man kan være sikker på når det gjelder dem, er at de aldri vil støtte Labour-leder Jeremy Corbyn.
Men May sitter ikke trygt. Og dem hun først og fremst har grunn til å frykte, er hennes egne i Tory-partiet. Det ulmer både blant dem som vil forbli i EU og blant dem som vil at Brexit-ordningen skal bli så hard og brutal som mulig, slik at Storbritannia kan gjenvinne kontroll over de politiske beslutninger som påvirker øystaten.
Ender Storbritannia opp i EØS-avtalen? Det er det vanskelig for svært mange å tro på. Først og fremst fordi de da må gjøre som Norge, akseptere alt av EU-direktiver mot tilgang til det indre marked. Om mindre enn ett år må det hele være avklart. Mange biter negler i skrekkblandet fryd om dagen, både blant britene og europeerne.
Italia og Spania
Det som i det dagsaktuelle perspektiv bekymrer Kommisjonens folk aller mest, er hva som nå skjer i etterkant av at Italia fikk sin første populist-regjering. De har gått til valg på lavere skatter og mer distanse til Brussel.
Skrekk-scenariet er at italienernes egenrådighet og landets utilslørt skakkjørte bankvesen skal føre euro'en i et svalestup og at Europa ender i en finanskrise a la 2007-08. Kobler man Italia og øst-europeiske EU-land og plusser på et Spania i politisk krise og med katalanerne på krigsstien, ser man konturene av et Europa som Brussel ikke på noen måte er komfortabel med.
Som en finansekspert/spekulant sa det: - The euro is fucked!
Vedkommende er for lengst tungt inne i kryptovalutaene.