EUs kvotehandelssystem ble etablert i 2005, omfatter samtlige EU-land og de tre EØS/EFTA-landene og dekker om lag 45 prosent av EUs klimagassutslipp. Ordningen er nå i sin tredje handelsperiode, men arbeidet med revisjon av det såkalte kvotedirektivet for perioden 2021-2030 har allerede pågått i flere år. EUs stats- og regjeringssjefer har vedtatt et nytt totalt reduksjonsmål på 40 prosent. For ikke-kvotepliktige sektorer betyr dette en reduksjon på 30 prosent i forhold til 2005-nivå. Tilsvarende betyr det for ETS-sektorene (energiintensiv industri, kraftproduksjon og luftfart) en reduksjon på 43 prosent i forhold til 2005-nivået. Systemet tilsier at i prinsippet skal alle kvoter auksjoneres, men av hensyn til internasjonal konkurranseevne og faren for karbonlekkasje gis industrien kvoter vederlagsfritt. Tildeling av frikvoter skal fortsette også i fjerde handelsperiode.

Sommeren 2015 la Kommisjonen frem forslag til revidert direktiv. Her fastslås det at 57 prosent av den totale kvotemengden skal auksjoneres, mens det resterende tildeles industrien vederlagsfritt. Av øvrige viktige endringsforslag er en årlig reduksjon av tilgjengelige kvoter på 2,2 prosent sammenlignet med dagen reduksjonsfaktor på 1,74 prosent, mer rettet fokus på virksomheter utsatt for karbonlekkasje, økt fleksibilitet mht. tildeling av frikvoter, samt oppdatering av benchmarks for å reflektere tekniske fremskritt siden 2008. I tillegg foreslås det å etablere et innovasjonsfond for nye teknologier, samt et moderniseringsfond for å utbedre og fornye energisystemene i EUs ti fattigste land.

Av særlig betydning for energiintensiv industri er de foreslåtte tiltakene for å motvirke karbonlekkasje. Kommisjonen ønsker at systemet skal være mer målrettet ved å reduserer antallet sektorer som er på den såkalte karbonlekkasje-listen. Dernest vil man dele de sektorer og undersektorer som er berettiget frikvoter i to grupper. Energiintensiv industri skal i prinsippet kunne få opptil 100 prosent frikvoter, men øvrige virksomheter med delvis mulighet for overveltning av kostnader skal kunne få opptil 30 prosent frikvoter.

Hva gjelder kompensasjon for indirekte kostnader i kraftprisen foreslår Kommisjonen å beholde systemet slik det er i dag, men med den forskjell at man aktivt oppfordrer landene til å yte kompensasjon. Enhver støtte vil som nå måtte skje iht. statsstøttereglene. Disse skal revideres i 2017. Hva gjelder bruk av landenes auksjonsinntekter inneholder direktivforslaget en spesifikk referanse til at disse kan benyttes til delvis indirekte kompensasjon.

Det videre arbeidet med revisjonen av direktivet har nå flyttet seg til medlemslandene og Europaparlamentet. I parlamentet har hhv. Miljø- og Industrikomiteen fremmet ulike endringsforslag som vil danne grunnlag for videre debatt og avsluttende votering. Partiene spriker med hensyn til bl.a. hvor stor andel kvoter som skal auksjoneres. Videre er det fremmet forslag om såkalt "tiering", der energiintensiv industri deles inn i 4-5 grupper på basis av hvor utsatt de er for karbonlekkasje. De mest utsatte vil kunne få 100% frikvoter, mens de minst utsatte vil måtte nøye seg med 30 prosent. Foreløpig virker det som det er begrenset støtte for dette.
Timeplanen for videre arbeid vil bli påvirket av Brexit og gi forsinkelser.

Norsk Industri mener:

• På tross av Paris-avtalen forblir risikoen for karbonlekkasje høyst reell for industri som ikke har overveltningsmuligheter for kostnader og der priser settes globalt. Av den grunn må tilgjengelige frikvoter ikke reduseres.
• Kompensasjonsordninger må ikke bare beholdes, men styrkes. Så vel direkte som indirekte kostnader er et resultat av ETS, er like skadelige og bør behandles likt i direktivet. Indirekte kostnader bør kompenseres fullt ut og etableres som et felles EU-system.
• De beste industrielle installasjonene må kunne motta 100% av benchmarks, uten ytterligere reduksjonsfaktorer. Benchmarks må baseres på den faktiske teknologiske utviklingen innen den gitte sektoren.
• "Tiering" eller graderty tildeling av frikvoter åpner for vilkårlig forskjellsbehandling mellom energiintensive sektorer.
• Produksjondata må så langt råd er reflektere faktisk og ikke historisk produksjon.
• Kommisjonens forslag gir ingen garanti for at den tverrsektorielle korreksjonsfaktoren ikke vil bli benyttet. Dette øker faren for karbonlekkasje.
• Det er ikke foreslått såkalte fallback-løsninger for sektorer som ikke har benchmarks, jfr. ferroindustrien. Dette skaper en helt urimelig forskjellsbehandling for selskaper som i høyeste grad er eksponert for karbonlekkasje.
• Kommisjonens forslag om å gi seg selv delegert makt på flere områder er ikke i industriens eller medlemsstatene interesse. Dette innskrenker aktørenes mulighet til å gi innspill til eventuelle endringsforslag.