Norsk Industri

Innhold

Markedsadgang og handel

Markedsadgang i bred forstand er i EU sikret gjennom de fire friheter, felles konkurranse- og statsstøtteregler og løpende oppgradering av relatert lovverk. Norske bedrifter med unntak av fisk, landbruk og næringsmidler er gitt tilsvarende adgang gjennom EØS-avtalen. Det rapporteres sjelden om store problemer som rammer mange bedrifter samtidig. Utfordringer oppleves mer på detaljplan knyttet til nasjonale myndigheters tolkning av regler, unødig byråkrati og for norske bedrifters del, det av EØS-avtalen og dermed våre rettigheter er lite kjent.

På tross av at det indre marked må sies å være en suksesshistorie er summen av ulike handelshindre likevel så vidt stor at europeisk industri har krevd iverksettelse av tiltak. Dette skjer på et bakteppe av finanskrisen, kraftig økende arbeidsledighet, endringer i verdenshandelen og introduksjon av ny teknologi og forretningsmodeller. EU-kommisjonen har forsøkt å svare på dette gjennom sin såkalte Indre Markeds Strategi. Foruten etablering av EUs energiunion har man der foreslått en massiv investeringsplan, en strategi for et indre digitalt marked, en kapitalunion, styrkede handelsforbindelser med tredjeland, en pakke for sirkulærøkonomi og en pakke for økt arbeidsmobilitet. Sammen med forenkling og implementering av regelverk står styrket tjenestehandel sentralt i strategien. Konkrete forslag er ventet i løpet av 2016 og 2017.

Tradisjonell industri nyter godt av fri markedsadgang og det faktum at regulatoriske hindre er fjernet for over 80% av alle industriprodukter. For norsk fiskeeksport er situasjonen en helt annen. Fisk er som så dann ikke inkludert i EØS-avtalen. Markedsadgangen reguleres gjennom avtalens protokoll 9 som ikke gir frihandel for fisk som vare, men kun tollfrihet for enkelt hvitfiskprodukter. Veterinær grensekontroll er avviklet ved at EUs veterinærregler er tatt inn i EØS. Norsk eksport er ikke beskyttet mot anti-dumpingtiltak, noen den såkalte laksestriden (1989-2008) viste tydelig. I forhold til andre tredjelandseksportører er norsk markedsadgang for fisk over tid blitt relativt svekket.

Denne vanskelige situasjonen kan bli forsterket gjennom EUs og USAs forsøk på å etablere et transatlantisk handels- og investeringspartnerskap, TTIP. Lykkes dette forsøket vil norske fiskeeksportører få klart dårligere vilkår på det europeiske markedet enn amerikanske konkurrenter. Også tradisjonell industri fra land utenfor TTIP-området vil bli utfordret. Uten tilsvarende betingelser som amerikanske og europeiske bedrifter blir virksomhetenes relative konkurransekraft svekket.

TTIP er en meget ambisiøs øvelse. Foruten å legge til rette for tradisjonell frihandel for varer og tjenester er ønsket å få til en samordning av regelverk på diverse områder av felles interesser, samt påvirke utviklingen av det internasjonale handelsregimet. Lykkes dette vil EU og USA i fellesskap ha betydelig, til dels avgjørende påvirkningskraft. Forhandlingene er nå i sin 14. runde, men tunge temaer gjenstår, herunder offentlige innkjøp, liberalisering av tjenester og spørsmål som 'klorvasket kylling' og GMO. Så vel Brexit som amerikanske og europeiske valg vil kunne påvirke prosessen.

Som et ledd i å avhjelpe den økonomiske krisen m.m. er EU i ferd med å fremforhandle flere bilaterale handelsavtaler. Pr. i dag har de over 60 i tallet, men er nå i forhandlinger med bl.a. store markeder som India, Indonesia, Brasil, Japan og Kina.
Parallelt med dette er det strid om EU skal innvilge Kina såkalt "markedsøkonomiistatus" (noe Norge har gjort), da det vil gjøre det vanskeligere å beskytte seg mot dumping av kinesiske varer. Kommisjonen har nå lagt frem forslag til nye regler for handelsbeskyttelse som skal behandles politisk i 2017.

Norsk Industri mener:

  • Markedsadgangen til EU på tilnærmet like vilkår gjennom EØS er helt sentral. Denne må være grundig forankret nasjonalt og sikres. Brexit må ikke åpne for en reforhandling uten at norsk industris interesser er ivaretatt.
  • Norske myndigheter og andre aktører må aktivt medvirke til å videreutvikle det indre markedet, jfr. Kommisjonens 'Internal Market Strategy'.
  • Norge og øvrige EFTA/EØS-partnere må arbeide for en raskest og mest mulig likeverdig implementering av EU-bestemmelser for å sikre likeverdige rammevilkår i hele EØS-området. Likevel, der vitale nasjonale forhold tilsier dette må handlingsrommet i EØS utnyttes fullt ut.
  • Norsk myndigheter må være proaktive og søke om norsk tilkobling (evt. bilateral handelsavtale med USA) til TTIP hvis og når forhandlingene åpner for dette. Eksportindustriens interesser kan ikke bli underordnet defensive landbruksinteresser.
  • Norge, enten bilateralt eller via EFTA, må så rask råd er søke å etablere likeverdige handelsforbindelser med sentrale markeder som Kommisjonen nå fremforhandler på vegne av EU-landene og som USA har konkludert gjennom avtalen om Trans Pacific Partnership, TPP.
  • Brexit kan alvorlig forstyrre vår handel med Storbritannia. Norge må raskt komme i dialog med UK for å sikre forbindelsene med vårt tredje største eksportmarked.
  • Vår avhengighet, og med det verdiskaping og arbeidsplasser, av internasjonal handel og markedsadgang er alvorlig underkommunisert i norsk politisk debatt.