EU-kommisjonen i Brussel. Foto: Norsk Industri
Energikrisen har dominert EUs agenda dette året, men er ytterligere blitt satt på spissen denne høsten. Her kan du lese en oppsummering fra Norsk Industris utsendte av hva som har skjedd den siste tiden.
Sprengingen av rørledningene NordStream I & II var det dramatiske høydepunktet. Foruten umiddelbar stopp i de fysiske gassleveransene representerte dette også det ultimate bevis på Putins bruk av energi som våpen. Signalet fra EU var entydig: Russland som energileverandør kan man overhodet ikke stole på.
Foruten økt beredskap medførte hendelsen i Østersjøen intensivert innsats for å bygge opp gasslagrene og for å finne alternativer til russer-gassen. Så langt har man lykkes med dette. Lagrene er nå over 90 prosent fulle og det arbeides målbevisst med å bygge opp EUs kapasitet for mottak av LNG. Resultatet har ikke latt ventet på seg. Fra en situasjon der Russland stod for 40 prosent av EUs gassimport har denne andelen sunket til 9 prosent, primært gjennom rørledninger sørfra. Over det siste halvannet året har prisene vært stadig økende, men med kraftige svingninger. De siste par månedene har de imidlertid falt markant.
Nå skulle man tro at denne utviklingen har avhjulpet forsyningssituasjonene, men trolig er det her i beste fall snakk om en pustepause. Gasslagrene vil ha kritisk betydning i år og neste år, særlig hvis det blir en kald vinter. Den største utfordringen kan likevel komme høsten 2023/2024. Tømmes lagrende denne vinteren vil det bli svært krevende å fylle dem opp for å møte den neste.
Gassen har en helt sentral rolle for europeisk industri og husholdninger, men også for kraftproduksjon. I tillegg er den bestemmende for strømprisene som har økt dramatisk. Gjennomgående over året har prisene vært tre ganger høyere enn hva de ville vært i et normalår. Dette har resultert i energifattigdom i svært mange land der valget tragisk nok kan stå mellom mat og oppvarming.
Dette er noe av bakteppet for den mildt sagt frenetiske aktivitet vi har sett fra EU-kommisjonen og medlemslandenes side. Det ene toppmøtet har avløst det andre, og initiativer kommer på løpende bånd, ofte med vedtak fattet på bare noen få uker.
Mye av det som nå drøftes og besluttes gjøres iht. krisebestemmelser i EU-traktaten. Det betyr at EU-kommisjonen foreslår tiltak, mens medlemsstatene bestemmer uten at Europaparlamentet involveres. Bruk av disse bestemmelsene illustrerer alvoret i situasjonen.
Blant annet følgende står i skrivende stund på agendaen:
For å møte stigende energipriser kom EU med sine første retningslinjer allerede høsten 2021 i form av en "verktøykasse" med tiltak som kunne iverksettes innenfor gjeldende regelverk. Dette ble raskt forsterket etter krigsutbruddet gjennom den så kalte "REPowerEU-pakken", som går rett inn på hvorledes EU kan gjøre seg mindre avhengig av russiske fossile brensler. Parallelt med dette understreket EU-kommisjonen at det grønne skiftet måtte videreføres, både av hensyn til klimamålene og for å få etablert mer nødvendig fornybar energi.
Denne pakken er siden oppdatert og etterfulgt av tiltak som for å avhjelpe de høye prisene, griper inn i markedene på en måte vi ikke har sett tidligere. I tillegg er det lansert et eget kriseregelverk som åpner for økt statsstøtte knyttet til behov utløst av krigen.
For elektrisitetsmarkedet har man foreslått flere mekanismer. Blant annet skal det settes et tak eller en begrensning på store, uventede inntekter for såkalt inframarginal produksjon (fornybar energi, kjernekraft m.m.). Disse har langt lavere produksjonskostnader enn gass som er prissetter, ergo har produsentene tjent eksepsjonelt godt på dagens situasjon. "Inntektene" som hentes inn skal re-distribueres, fortrinnsvis til sårbare forbrukere (noe tilsvarende skal gjøres for fossil-produsenter).
Det er også foreslått tiltak for å redusere etterspørselen; et obligatorisk sparemål på fem prosent på forbruk i topplast-perioder og et indikativt mål på ti prosent for forbruk generelt. I tillegg legger man opp til en solidaritetsmekanisme der utsatte forbrukere, inklusiv SMB og energiintensiv industri, kan tilgodeses med kraft fra et land til et annet. Dette er naturlig nok et svært følsomt tema. Mange er seg selv nærmest når utfordringene står for døren.
Når det gjelder gassmarkedet vil man styrke frivillig koordinering av gassinnkjøp, med andre ord benytte seg av EUs samlede innkjøpsmakt. Det innebærer også nye benchmarks for LNG, tiltak vis-a-vis gassbørsen TFF og midlertidige ordninger for å redusere svingninger i gassprisen. Sentralt for Norge er her et forslag om en 'korridor' for øvre gasspris. Et dynamisk tak på gass benyttet til kraftproduksjon kan derfor komme. Dette er ennå ikke vedtatt og er fortsatt kontroversielt, også innad i EU.
Det er gitt åpning for at EU-kommisjonen, om medlemmene godtar det, kan gripe ytterligere inn i markedene hvis situasjonen tilsier dette. Norge og EU-kommisjonen har etablert en egen arbeidsgruppe for å se på situasjonen mht. gasspriser.
Kommisjonen har etablert midlertidige rammer for bruk av statsstøtte så lenge krigen varer. Disse gir unntak for de ordinære begrensningene som er knytet til bruk av støtte. Selskaper vil nå kunne motta to millioner euro for ekstra kostnader som har påløpt som følge av krigen. Dette knyttes imidlertid til innsats som gir incentiver til redusert energibruk/energieffektivisering og ivaretagelse av konkurransekraft. I den sammenheng understreket EU-kommisjonen viktigheten av å etablere langsiktige kraftkontrakter (PPAs) og differansekontrakter.
Rammeverket videreføres ut 2023. Etter hva Norsk Industri erfarer vil EFTAs overvåkingsorgan, ESA, følge EU-kommisjonens rammeverk i eventuelle saker som omfatter norske virksomheter.
Våren 2022 gikk ACER og EU-kommisjonens generaldirektorat for energi ut med budskap om at krisen med hensyn til priser og forsyning best kunne løses gjennom markedet i tråd med gjeldende reguleringer. I september uttalte imidlertid EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i sin tale til Unionen at markedet ikke fungerte i den nåværende situasjonen.
Innen kort vil EU-kommisjonen etter planen legge ut en høring om mulige endringer for å justere reglene for el-markedet. Konkret forslag vil komme i første kvartal neste år.
Eventuelle endringer i markedsdesign vil være et langsiktig grep, måtte gjennomføres iht. ordinære beslutningsprosedyrer og være EØS-relevant. Temaene som vil bli tatt opp er tekniske og til dels kontroversielle. Blant annet vil man måtte drøfte om marginalprissetting skal styre utviklingen av kraftprisen. Allerede nå er det klart at det er svært forskjellige syn blant europeisk industri hvordan det fremtidige markedet eventuelt skal endres.
Parallelt med energikrisen forfølger EU-kommisjonen målene i Fit for 55 (55 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2030) med stor kraft. Flere aktører har stilt spørsmål rundt dette, men EU-kommisjonen sier at den grønne omstillingen skal fortsette og dessuten vil være helt nødvendig for å møte energikrisen.
Norsk Industri følger særlig lovverkene knyttet til kvotehandel (ETS), grensetoll (CBAM), energieffektivitet og fornybar energi. Det tsjekkiske formannskapet har forhåpninger om at trialogen mellom EU-kommisjonen, Europaparlamentet og medlemslandene vil kunne avslutte disse drøftingene før jul. Det må vi avvente. I tillegg kan det skje noe under FNs klimakonferanse i Egypt.
Risikoen for karbonlekkasje har ikke svekket seg. Det er verdt å merke seg at flere land og aktører nå ivrer for at flere sektorer skal bli berettiget til støtte i form av indirekte CO2-kompentasjon. Likeledes meldes det om at bedrifter i Europa ser til USA som lokasjon etter at president Joe Biden fikk gjennomslag for Inflation Reduction Act.
Mye av det som nå diskuteres i EU er basert på krisetiltak og er ikke direkte EØS-relevant. Vi kan med andre ord velge å lukke øynene. På den annen side er vi i høyeste grad en del av det europeiske fellesskapet. Nå som vi er EUs fremste gassleverandør er vi kommet i en særstilling. Tiltak som foreslås fra Brussel og medlemslandene vil påvirke oss enten vi liker det eller ikke. Vi er for lengst knyttet til EUs klimapolititikk og fremtidige endringer i gass- og kraftmarkedene er høyst relevante.
Og så var det dette om solidaritet og overordnede spørsmål som sikkerhet og geopolitiske utfordringer. Hva tenker vi om det? Vår tilhørighet til og avhengighet av EU bør være udiskutabel og må ligge til grunn for diskusjoner i regjering, storting, energikommisjonen, hos industrien og i den generelle debatten.
Krig råder i Ukraina, og vi vet hvem som startet hva som daglig forårsaker grusomme lidelser. Effektene kjennes globalt, blant annet i form av en voksende matvarekrise. For Europa er dette en pågående sikkerhetspolitisk utfordring, det har skapt en alvorlig energikrise og er nå etterfulgt av det som kan se ut til å bli en dyptgående økonomisk krise. Prisene stiger, rentene øker, arbeidsplasser utfordres, det smerter for stadig fler. Spørsmålet jeg ikke liker å stille er om dette vil utløse noe enda mer skremmende: vil vi snart se flere gule vester i Europas gater?
Norsk næringsliv berøres. Heldigvis har noen av våre nøkkelbedrifter muskler til å møte situasjonen enn så lenge. Men vi er eksponert gjennom utstrakt handel og lengre verdikjeder enn de fleste. Det vi trenger er vår viktigste rammebetingelse, nemlig forutsigbarhet. Der er vi ikke i dag.
