Adm. dir. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri.
Oppsiden med EØS fortsetter å være markedsadgang, like rettigheter, "an Equal Playing Field". Hvor viktig er det? Svaret er: Livsviktig! Les Stein Lier-Hansen innlegg i DN fra 29. november.
Så snart det ble klart at det var EØS vi skulle ha som rammeverk for vårt forhold til EU, startet den alternative, norske EU-debatten. Den har siden 1994 bestått i at vi – hver gang en konflikt med nye EU-direktiver var under oppseiling – fikk full mobilisering fra Nei-siden. De alternative EU-kampene har med andre ord vært utkjempet i snart 25 år.
Jeg spør meg selv: Hva er dette godt for? Vi har en svært velfungerende avtale med EU. Den regulerer vårt forhold til verdens største marked. Våre eksportbedrifter er sikret full adgang til 500 millioner konsumenter i EU-markedet. Denne kjensgjerningen bidrar hver dag til å styrke norske arbeidsplasser og utvikle norsk industri og næringsliv.
At forholdet mellom EU og EØS-landene er spesielt og gjensidig anerkjent, har vi sett dokumentert også under tollstriden som USAs president har satt i gang. Norge fikk unntak, Sveits fikk det ikke.
Neida, vi stemmer ikke ved EU-valg. Vi sender ingen representanter til EU-parlamentet. Vi har begrenset påvirkningsrett i de innledende prosessene når politikk skapes på EU-vis. Men vi er i en viss forstand med. Og vi har gode venner i EU som fra tid til annen taler vår sak og bidrar til at norske utfordringer/problemer blir tatt hensyn til.
Så er det selvsagt brutalt for en uavhengig, stolt og fortsatt ung nasjon at EU-direktiver blir norsk lov, nær sagt over natten. "Brussel har bestemt", er et tilnærmet skjellsord i den norske, politiske debatten. Det skaffer ikke sjelden EØS-tilhengerne trøbbel i det offentlige rom.
Det kan kanskje være en tanke at vi i fremtiden må tørre å benytte den reservasjonsretten som tross alt er en del av EØS-avtalen, der særnorske forhold tilsier dette. Det kan noen ganger vise seg å være et bedre grep enn å implementere EU-regler på en feilaktig måte i norsk rett.
Oppsiden med EØS fortsetter imidlertid å være markedsadgang, like rettigheter, "an Equal Playing Field". Hvor viktig er det? Svaret er: Livsviktig.
Når vi ser rundt oss, er signalene knyttet til verdenshandelen ikke oppmuntrende. Donald Trump har sin agenda, kineserne har sin. I Storbritannia er Theresa May i store politiske vanskeligheter. Ingen vet hvordan dette ender. At et flertall i Storbritannia i dag angrer på Brexit, synes hevet over tvil.
Alt dette bekrefter at det er ingen alternativer til EØS som akkurat nå fremtrer som attraktive. EØS-motstanderne – som altså egentlig og først og fremst er EU-motstandere – ønsker å reforhandle den handelsavtalen vi i sin tid hadde med EU. Men hva har skjedd siden den gang? Jeg tror jeg nøyer meg med å si: Berlin-Muren falt, kommunismen døde, EU fikk et stort antall nye medlemmer.
Disse nye EU-landene var i utgangspunktet tiltenkt en plass i "venterommet" EØS. Men frykt for egen sikkerhet og frykt for at skjøre demokratier ikke ville kunne overleve, "tvang" dem til å søke om fullt medlemskap. Det var klokt, det var historisk riktig, det var fremtiden de så i øynene da de gikk til dette historiske og skjellsettende skrittet.
Tilbake til Norge. Vi er fortsatt utenfor. Vi er ikke EU-medlem. Kanskje vi burde ha vært det. – Jeg – og Norsk Industri – kan leve utmerket med at EØS-avtalen videreføres.
Det vi imidlertid intenst vil motarbeide, på alle nivåer, er at enkeltindivider med triple hatter gjør livet surt for norske arbeidstakere og norske eksportbedrifter. Og det med en EØS-motstand som dypest sett ikke egentlig handler om avtalen som sådan, men om motstand mot det økonomiske system vi forholder oss til i Europa og storparten av verden.
Våre medlemsbedrifter slås for kontrakter i EØS-området og i verden for øvrig. Det gjør de hver eneste dag. Noen ganger lykkes de, andre ikke. Systemet er nådeløst og Kuppern hadde rett: Sølv er nederlag. Men vi har alltid en sjanse og ofte vinner vi. Derigjennom utvikles industrien vår.
EØS har vært til velsignelse for norsk eksportindustri i snart 25 år. Setter vi EØS-avtalen i spill, truer vi samtidig titusener av arbeidsplasser i norsk eksportindustri. Jeg tar gjerne en debatt med hvem som helst om hvilke mål som helliger å anvende det middelet.
Innlegget ble publisert på dn.no 29. november.
