I september 2016 var næringsministeren med følge og representanter fra arbeidsorganisasjoner i Norge på studietur for å lære om Englands satsing på høyverdi produksjon (High Value Manufacturing, HVM).
Norsk Industris Katrine Vinnes var med på reisen.
- Dette ga oss ny næring og refleksjoner rundt hvordan vi kan innrette oss her hjemme for å løfte vår egen industriproduksjon - i et skifte preget av store teknologi- og innovasjonssprang, sier Vinnes.
England er et land med dype røtter innenfor manufacturing industri – knyttet til aerospace- og automotive-industri, for å nevne noe. Men England ble som mange andre vestlige industrinasjoner sterkt berørt av finanskrise og produksjonsnedgang utover på 2000-tallet. Det var bekymringsfullt, fordi landet samtidig tapte innovasjonskapasitet. For det er ikke så rent lite forskning og innovasjon som ligger bak hver eneste kommersialiserte flykomponent som produseres - derav uttrykket High Value Manufacturing. Vi har ikke et godt norsk ord for dette, men la oss kalle det høyverdi produksjon.
Dette var bakgrunnen for at britiske myndigheter, Innovate UK, etablerte sitt katapult-program The High Value Manufacturing Catapult, som i dag består av 11 katapulter.
- Det er slikt vi i Norsk Industri drømmer om å få til her i landet også, sier Vinnes.
På studieturen denne uken besøkte vi tre av dem, Digital Catapult, WMG senteret, som opererer i overgangen mellom forskning og kommersialisering knyttet til lavutslippsmobilitet – og sist, men ikke minst: Manufacturing Test Centre, MTC.
MTC-senteret er et av de nyeste tilskuddene til katapult-serien, og har hatt en formidabel vekst de seks årene som har gått siden starten i 2010. Norsk Industri besøkte selv senteret for to år siden, og siden den gang har to imponerende nye byggverk kommet til, derav et state-of-the-art akademi- og treningssenter for operatører og ingeniører.
Katapultene opererer i skjæringspunktet mellom akademisk forskning og kommersialisering. Det er her den risikofylte og kostbare oppskaleringen av anvendt forskning skjer. Det er i denne fasen nytt utstyr eller nye produksjonsmetoder testes og verifiseres, før eventuell bruk i ordinær produksjon. Dette er også en arena for offentlig og privat forskningssamarbeid, og internasjonalt forskningssamarbeid. Samtidig er det en møteplass hvor industrien får trening i raskere innovasjonstakt, som er kritisk for konkurranseevnen.
På lobby-språket kaller vi dette for "dødens dal", eller "the missing middle". På industrinerdespråket snakker vi om skalaen for teknologimodning, TRL-skalaen. (figur) – hvor brukerstyrt forskning strekker seg til TRL 3-4, og kommersialisering skjer på vei fra nivå 7-9. Katapultene fokuserer derav på nivåene i midten, altså dødens dal, TRL 4-6. Å gjøre denne fasen så kort som mulig er helt essensielt for industriens konkurranseevne, da dette er en svært risikofylt og kostnadstung fase.
Katapultene tar sikte på en finansieringsmodell hvor en tredjedel er såkalt "core public funding", altså en nokså høy offentlig basisfinansiering. En tredjedel av finansieringen skal hentes inn gjennom kommersielle private prosjekter, og den resterende tredjedelen av finansieringen er en miks av offentlige og private prosjekter, som for eksempel internasjonale og nasjonale samarbeidsprosjekter. Tanken bak en slik tredeling er å sikre en balanse hvor både de langsiktige og strategiske interessene, så vel som den dynamiske "her-og-nå"-situasjonen fra industrien blir ivaretatt.
MTC er en av de nyeste katapultene som er etablert, og kan på kort tid vise til imponerende resultater, for eksempel når det gjelder hjemhenting av EU-finansiert forskning. Senteret er bygget med nærhet til industri, og med høy industriell deltakelse på strategisk nivå. Industrien er selv i førersetet i styringskomiteen, som vedtar senterets faglige profil og satsingsområder.
Senteret har en innretning og forretningsmodell som gjør at de lykkes med både den faglige spissingen i toppen på områder hvor UK har markedspotensial, samtidig som de fungerer som en åpen arena for sårbare bedrifter, særlig i SMB-sjiktet, som må lære av de beste. Senteret er som en stor sandkasse for store og små prestasjoner, samarbeid og utveksling av ideer.
Besøkene gir refleksjoner og inspirasjon på flere områder når regjeringen nå er godt i gang med skriving av ny industrimelding.
1.Norge har heldigvis mye bra å bygge videre på allerede. Vi har solide, næringsrettede forskningsprogrammer med stort nedslagsfelt i industrien, som Brukerstyrt Innovasjonsarena (BIA) og Senter for Fremragende Innovasjon (SFI). Vi har klyngeprogrammene. Vi har Siva som industriell aktør på infrastruktursiden.
2.Vi har en sterk teknisk-industriell instituttsektor, noe britene manglet da de utviklet sine katapulter. Men den lave basisfinansieringen av de teknisk-industrielle instituttene i Norge, gjør at de ikke kan tilby tjenester for de mest sårbare – slik katapultene gjør det i dag. Det blir i praksis ofte for dyrt for den enkelte bedrift, med mindre de er involvert i forskningsprogrammer. Men for mange bedrifter er det lang vei frem for deltakelse i forskningsprosjekter i dag. Basisfinansieringen av Sintef utgjør om lag 5 prosent i dag, til sammenligning utgjør den mellom 30-35 prosent hos Fraunhofer i Tyskland, og altså en tredjedel ved de britiske katapultene. Grovt skissert.
3.Det er behov for å styrke industrinære arenaer for fysisk infrastruktur. Det vil si å gjøre eksisterende infrastruktur mer tilgjengelig for industrien, og tette gapene der det ikke finnes tilgjengelig testinfrastruktur på nasjonalt prioriterte områder. Isolert sett har slik infrastruktur liten verdi. Men etableres de som koblingsbokser for nasjonalt prioriterte forskningsprogrammer, klynger og nettverk, opplæring, institutter og akademia vil det gi gode posisjoner for et industrielt krafttak. Med ringvirkninger fra lokal sysselsetting til vertskapsattraktivitet for global industri og teknologifront. Kort sagt handler dette om å styrke den industrielle kraften i dødens – eller mulighetenes – dal. Dette er en av Norsk Industris viktigste kampsaker for tiden.
Den digitale transformasjonen slår inn med full kraft i industriproduksjon. Det er dette vi kaller den fjerde industrirevolusjon. Digitalisering som muliggjørende teknologi kan ta produksjonen til nye høyder, hvis vi evner å utnytte mulighetene. Samtidig åpner digitaliseringen for nye måter å drive forretning på – også i industrien. Men utviklingen skjer raskt, og digitalisering bør derfor inn som en del av industrisatsingen fremover. Selvfølgelig – det ligger jo i digitaliseringens natur, den er allestedsnærværende.
I UK har de en egen digital katapult, samtidig som digitaliseringen på sine områder er en del av den strategiske satsingen for hver av katapultene. Parallellen til norske forhold er kanskje debatten her hjemme om toppindustrisenter, nasjonale testsentre og klyngene som omstillingsmotor.
Det handler ikke om enten eller, men om å gjøre smarte grep som sikrer at fremtiden produseres i Norge. Det er dette Norsk Industri gjennom det siste året har løftet frem gjennom Industri Futurum. Gjennom en rekke workshops har vi lært at nasjonale testsentre som arena for forskning, testing, læring og innovasjon, klyngen som omstillingsmotor og toppindustrisenteret alle er en del av løsningen for en nasjonal industristrategi. Men det må en strategi til i bunn for å sikre at tiltakene styrker og supplerer – ikke overlapper.
