Norsk Industri

Innhold

Baksiden av den norske medaljen

Norge, fjord og fjell

Foto: AdobeStock

Vi lever i et land som gang på gang er kåret til verdens beste land å bo i, men Norge sliter med en rekke utfordringer. Utfordringer som ikke tas tilstrekkelig på alvor.

Av Stein Lier-Hansen, adm. direktør, Norsk Industri, innlegg i VG 19.11.19

De blå-blå startet sin regjeringsgjerning med å sette ned den såkalte Produktivitetskommisjonen, ledet av professor Jørn Rattsø.

Kommisjonen gjorde urovekkende funn, og det å lese rapporten kan gjøre hvem som helst nedstemt.

Omstilling må til

Eneste sektor som kontinuerlig omstiller seg er norsk eksportindustri. Det er urovekkende når vi vet at hele Norge, både offentlig og privat sektor, må forbedre sin produktivitet dersom vi skal takle fremtidens utfordringer.

Dette gjelder særlig i offentlig sektor. Vi får rett og slett for lite ut av hver krone som investeres.

Dette viser seg ikke minst i størrelsen på statsbudsjettet, målt mot våre naboland Sverige og Finland. I 2020 kommer vi til å bruke 1450 milliarder kroner på ulike gode formål.

Sverige, med en befolkning som er nesten dobbelt så stor som Norge, klarer seg med færre enn 1000 milliarder. Finland har omtrent samme antall innbyggere som oss. Statsbudsjettet deres er på 650 milliarder.

Driften av AS Norge er lite effektiv.

Hva får vi så igjen for pengebruken?

  • Et forsvar som ikke har evne til å forsvare Norge
  • Et NAV som er tatt med buksene nede og som dokumenterer at de ikke er i stand til å forvalte helt elementære prinsipper for borgernes rettssikkerhet
  • Et Mattilsyn under ekstern gransking for en forvaltningskultur som knapt er en bananrepublikk verdig
  • Kort sagt, en overdimensjonert statsforvaltning som sliter med å følge de mest elementære regler for god forvaltning
Inntektene svikter

Vi har bygget opp et virvar av "tilsyn", som bidrar til å slite ut et næringsliv som etter beste evne prøver å skape verdier og bærekraftige arbeidsplasser.

Fremover vet vi at statsinntektene kommer til å svikte, samtidig som utgiftene akselererer med eldrebølgen som skyller inn over oss. Vi vil i nær fremtid ha færre yrkesaktive pr alderspensjonist enn noen gang tidligere. Ingen andre OECD-land har et tilsvarende antall gutter under 30 år på trygd.

Oljepengebruken utgjør nå ca 7.6% av trend BNP. Farlig mye.

For få år siden fikk vi Industrimeldingen fra Solberg-regjeringen. Den var meget god og ble faktisk enda bedre etter at Stortinget behandlet den.

Det viktigste og beste i meldingen var den politiske enigheten om at Norge skal utvikle seg til en ledende teknologinasjon og trekke til seg investeringer igjennom å fremstå som en god vertsnasjon for industri.

Men hva skjedde deretter? Jo, trykksverten var knapt nok tørket for det dukket opp forslag om innføring av grunnrente på en fremtidsnæring som havbruk.

Dette er galskap, satt i system. Intet mindre. En næring som har fremtiden foran seg gjennom økt bruk av ny teknologi. En næring som vil bedre bærekraften og sikre en mer effektiv produksjon, skal altså skattlegges ekstra hardt, i Norge av alle land.

Husk på at forslaget kommer mens norsk kapital sterkt bidrar til å utvikle nettopp havbruksnæringen i andre land i verden.

Likevel mener noen at Norge da, som det eneste landet, skal innføre grunnrente på en fornybar næring. Ett av mange eksempler fra norsk politikk som gir ny mening til begrepet "kjerringa mot strømmen".

Skal vi klare å videreutvikle og modernisere den norske velferdsstaten, bør minst 2/3-deler av nye stillinger fremover komme i det private næringslivet, helst i konkurranseutsatt sektor.

Men det synes ikke å være et viktig tema i den offentlige debatt. Der er det tvert imot mange som mener at det viktigste spørsmålet i vår tid, er å sette en sluttstrek for aktiviteten på norsk sokkel.

Sentralbanksjefen advarer selvsagt mot dette. For forslaget er et eksempel på det fullstendige idioti.

Olje- og gassproduksjonen er den sterkeste verdikjeden vi har, med en verdiskaping pr ansatt/år på opp mot 10 millioner kroner. Verden er helt avhengig av denne verdikjeden for å løse de globale klimautfordringene; massiv nyproduksjon av fornybar kraft gjennom flytende vindmøller til havs og fangst med tilhørende forsvarlig deponering av CO2, (CCS).

Denne næringen må ikke avvikles, men videre utvikles, i miljøets tjeneste. Gjør vi det, bidrar vi håndfast og sterkt til å nå Paris-avtalens intensjoner.