Ull-vinneren

Janus kombinasjon av høy kvalitet og automatisert produksjon gjør at de har få konkurrenter igjen i Europa. De produserer varme plagg vi har helt innerst mot kroppen, og det til folk i alle aldre.

Fabrikken gjør 80-90 prosent av verdiskapingen sin i Norge. Skulle Janus ha gjort alt manuelt på fabrikken, måtte den hatt minst 500 ansatte i produksjonen. Nå klarer de seg med 130. Det er moderniseringen som er hovedårsaken til at Janus har den posisjonen den har i dag. Stadig flere rundt omkring i Europa, men også resten av verden, får øynene opp for de varme produktene fra Janus.


Konsernsjef Janne Vangen Solheim leder en av Europas viktigste og mest moderne tekstilfabrikker. Illustrasjonsfoto faksimile fra NHO-magasinet 1/12. FOTO: Hans Fredrik Asbjørnsen 

Nå har de også havnet på regjeringens prioriterte liste over norske bedrifter som ønskes inn i industripakken i forbindelse med kjøpet av de nye jagerflyene F35. Det meste tyder på at Janus-undertøyet om ikke lenge vil befinne seg godt over skyene, og under trykket fra noen av verdens råeste g-krefter.

Så til mer om historien til Janus og om Janne Vangen Solheim som i dag styrer virksomheten:

Etter åtte år som lærer, journalist og styremedlem i Janusfabrikken, syntes Janne Vangen Solheim (42) at det var på tide å få seg en ordentlig jobb. Svaret var naturligvis å starte som ryddehjelp ute i forhandlernes butikker. Ti år senere er hun konsernsjef. Men for all del; historien verken begynner eller slutter der. Vi må tilbake til 1895 for å finne spiren til det som i dag er en av Europas viktigste og mest moderne tekstilfabrikker. Det var året da Anton Stephansen fant ut at han skulle starte en fabrikk for produksjon av ullundertøy og raggsokker. At han var en av de aller siste til å tenke de tankene på Vestlandet var bare én av utfordringene.

For å kunne starte opp noe slikt trengte man også en foss. Stephansen fant en til slutt, av alle steder på Espeland utenfor Bergen. I dag er det en halvtimes kjøretur fra byen. Den gang en atskillig mer kronglete og tidkrevende plassering.

– På folkemunne het det at Espeland «var stedet Gud hadde glemt, Fanden forlot og Stephansen overtok». Foruten fossen var det skrinn jord og karrige forhold, så utgangspunktet var ikke det beste, forteller Janne Vangen Solheim.

Jappeflause
Ikke mange årene etter var den første likviditetskrisen et faktum, og Stephansen måtte reddes av sin svigerfar. Og slik fortsatte det med opp- og nedturer for eierfamilien i mange tiår, helt til Janus hengte seg på jappebølgen og skapte fashion-merket Avanti på 80-tallet. Det var dressjakker, store skulderputer, frontfigurer som The Monroes og Jahn Teigen og i det hele tatt en stor suksess. Problemet var at fabrikken hadde beveget seg over i et marked med høye kostnader og små marginer – styrt av folks skiftende moteluner.

– Avanti hjalp fabrikken gjennom første halvdel av 80-tallet, men så ble kostnadene for store og salget for lite, og i 1986 var fabrikken nær konkurs.


(Illustrasjonsfoto faksimile fra NHO-magasinet 1/12) FOTO: Hans Fredrik Asbjørnsen 

Hoffleverandør til OL
Fabrikken klarte seg – så vidt – ved å gå tilbake til røttene og undertøyet. Jannes far Vebjørn hadde vært med siden 1969, og i 1992 kjøpte han hele sulamitten, sammen med fabrikksjef Harald Flatebø. Men i Norge var det knapt tekstilindustri igjen, det var bankkrise og ingen penger å hente noe sted. Underlig nok klarte de to herrene likevel å få med seg Skillingsbanken.

– Da far ringte farfar for å fortelle hva han akkurat hadde kjøpt, fikk han bare én kommentar i retur: «Har Reitgjerdet åpnet igjen?

Janne Vangen Solheim gapskratter, og det kunne de jammen gjøre den gangen også. For Vebjørn plasserte datteren i en av styrestolene før han prompte dro ut på salgsturné. Da han kom hjem igjen var det med en kjempekontrakt i lomma; Janus var blitt en av hovedleverandørene for OL på Lillehammer.

Dermed syntes lykken gjort for mange år. Janne kunne være lærer og journalist og med styrejobb på si. Der fikk hun likevel se at årsresultatene ble svakere og svakere. I år 2000, etter et år i barselpermisjon, tok hun altså avgjørelsen om å begynne som ryddehjelp.

– Men framtiden skulle by på flere utfordirnger > les resten av historien i NHO-magasinet her.