Inn i lønnsoppgjøret...

Innlegg av Stein Lier-Hansen, adm. dir., Norsk Industri.

Norsk Industri presenterte sin Konjunkturrapport 2012 den 9. februar, der vi veldig tydelig dokumenterte at industrien i Norge har store muligheter og minst like store utfordringer.

Industri tilknyttet "oljeklyngen" går "så det griner" og kommer til å gjøre det i mange år framover. Det største problemet for denne type industri synes å være mangel på ingeniører og sivilingeniører.

Fastlandsindustrien ellers sliter med lønnsomhet og kostnader. Til tross for utfordringene, går imidlertid mange bedrifter bra. Samtidig ser vi dessverre at tradisjonsrik industri nedlegges eller flyttes ut av landet.
 

Stein Lier-Hansen ved fremleggelsen av Konjunkturrapporten 2012.

Må forstå helheten – inn i lønnsoppgjøret
Inn mot lønnsoppgjøret blir det spørsmål om vi makter å ha mer enn en tanke i hodet samtidig: Klarer vi å innrette Frontfagoppgjøret – hvis det er det man samler seg om – på en slik måte at vi gjenskaper 90-tallets Solidaritetsoppgjør?  

Jeg har merket meg at statsminister Jens Stoltenberg har manet til et nytt solidaritetsoppgjør. Lederen i Stortingets finanskomite, Torgeir Micaelsen, har fulgt opp og mer enn indikert at Staten bør "stille opp", dersom partene selv klarer å samle seg om et ansvarlig lønnsoppgjør.

Norsk Industri og arbeidsgiverforeningen Spekter har dokumentert at lønningene i Norge de siste ti årene har økt med 60 prosent. I Tyskland har lønnsveksten i samme tidsrom vært på syv prosent.

Tapt konkurransekraft
Det store bildet igjennom de siste ti årene, er at Norge har tapt 20 prosent konkurransekraft, vis a vis konkurrentlandene. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig.

Norske arbeidere er på mange måter verdens dyktigste. Ikke minst utlendinger som kommer hit og tar lederstillinger i industrien, imponeres av operatørenes kunnskaper og evne til å ta selvstendige initiativ.

Men i lengden kan ikke disse gode egenskapene kompensere for et norsk lønnsnivå som er vesentlig høyere enn det konkurrentene utenlands tilbyr sine ansatte. Heller ikke utstrakt automatisering, investeringer i topp teknologi og innovasjon i nye produkter kan på lang sikt sikre utsatte industriarbeidsplasser uansett et særnorsk høyt lønnsnivå.
Saken er den, at vi må ta grep om situasjonen. Og det grep vi kan ta og bør ta, er å gjennomføre et lønnsoppgjør i 2012 som resulterer i et ekstremt moderat lønnsoppgjør.

Selv svært små generelle tillegg vil etter alt å dømme resultere i opprettholdelse eller forbedring av kjøpekraften. Så kan man tenke seg at det åpnes for noe mer i lokale tillegg, der bedriftene har lønnsevne til det.

Offentlig sektor ikke lønnsdriver
For å lykkes med å bringe de samlede lønnskostnadene inn i et bærekraftig spor, må offentlig sektor nødvendigvis tilpasse seg rammene for oppgjøret til den konkurranseutsatte industrien.

Dette er helt avgjørende. I de senere år har det vært klare tendenser til at fagforeningsledere i offentlig sektor har sett på det private oppgjøret som "et gulv", som man selv skal løfte seg over, når turen kommer til forhandlinger om lønn i det offentlige Norge.

Alle bør forstå at det ikke kan være slik. Alle må vite at en ekspanderende offentlig sektor ikke kan være en lønnsdriver i Norge. Lønnsdannelsen på den enkelte bedrift, bygger på virksomhetens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne. Det er slik det må være. Ingen ansvarlig fagforeningsleder ønsker å forhandle bort arbeidsplassene til sine egne medlemmer.

Lønnsoppgjøret 2012 blir krevende. Men ikke umulig. Og de økonomiske realiteter vi ser i svært mange av landene rundt oss – med 25 millioner arbeidsløse bare i Europa – bør gi drahjelp til den kollektive fornuft. 


> Norsk Industris Konjunkturraport 2012