Den viktige helheten

Av Stein Lier-Hansen, adm. dir. i Norsk Industri.

Vi ser disse sammenhengene svært tydelig om vi retter blikket mot følgende to forhold: såkalt ”karbonlekkasje” og industriens bidrag til løsninger på energi- og klimaområdet.

Karbonlekkasje oppstår når politikk i ett land fører til redusert konkurranseevne, med den følge at produksjon og utslipp flyttes til land uten klimaforpliktelser. Dersom man flytter industriproduksjon fra Norge, et land som baserer sin produksjon på fornybar energi, vil det være slik at ny industriell aktivitet i et annet land medfører økte globale utslipp av klimagasser.

Nasjonale klimamål og tiltak for å oppnå disse målene er en god ting. Men slike mål og tiltak gir bare mening dersom politikken faktisk fører til reduserte globale utslipp. Det å drive en god klimapolitikk er ikke et kretsmesterskap eller for den saks skyld en kappestrid på nasjonal basis. Først og fremst må en god klimapolitikk handle om å gi et bidrag til å få globale utslipp ned.

Reduserte norske utslipp
Industrien i Norge har redusert sine klimagassutslipp med ca 30 prosent fra 1990. Det har skjedd samtidig som produksjonen i berørt industri er økt betydelig. Disse positive klimaresultatene er ikke minst knyttet til investeringer og fornyelse av produksjonsutstyret.

Energiomlegging og utslippskutt trenger ny teknologi. Slik teknologi drives fram og tas i bruk av virksomheter som har rammebetingelser og finansiell styrke til å kunne investere. Næringsrelevant politikk vil derfor være en viktig motor for framgang også på energi- og klimaområdet.  

En ny og helhetlig politikk må skapes innenfor et realistisk politisk handlingsrom. Her må rammene settes av internasjonale forpliktelser, nasjonal verdiskaping, hensynet til forsyningssikkerhet, økonomiske og teknologiske muligheter og ikke minst: Hva norske velgere ønsker og aksepterer.

Våre prioriteringer
Norsk Industri har følgende politiske prioriteringer og tiltak på dette området:

• Norges rike tilgang på fornybare energiressurser må utvikles slik at virkningen blir reduserte globale klimagassutslipp og grunnlag for ny industriproduksjon nær energikildene.
   
• Gitt ordningen med elsertifikater, bør fortsatt vannkraft utgjøre tyngden av ny kraftproduksjon de nærmeste årene. Vind- og bioenergi fases inn der det er kommersielt mulig.
   
• Statens satsing på fornybar energi, utover elsertifikater, rettes inn mot teknologiutvikling og demonstrasjonsanlegg i samarbeid med leverandørindustrien.
   
• Et miljøteknologifond, samt nye retningslinjer for Enovas virksomhet, må rettes inn mot utvikling av ny teknologi i samarbeid med industrien.
   
• Norge må aktivt påvirke utviklingen av EUs energi-, klima- og næringspolitikk. Viktigst er at det skapes forutsigbarhet for norske bedrifter.
   
• I tråd med regelverket i EU må det iverksettes et system for kompensasjon for den virkning CO2-kvotene har på kraftprisen til industri som er utsatt for karbonlekkasje.
   
• Nettariffene og retningslinjene for Statnett bør innrettes slik at de stimulerer til nasjonal verdiskaping på grunnlag av norsk fornybar industri.
   
• Kostnadene for nettutbygging bør i større grad betales av de aktørene som etterspør utbyggingen og ikke i sin helhet fordeles på alle landets nettkunder.
   
• Energiforvaltningen må innrettes slik at det kan brukes flere virkemidler enn utbygging av nett for å løse opp flaskehalser og ubalanse i kraftsystemet.
   
• Eksport av kraft kan skje både i form av elektrisitet og i ”fast form”, som industriprodukter. Hensynet til reduksjon av globale klimagassutslipp må veie tungt i vurderingen av hva Norge skal velge.
   
• Vannkraftens reguleringsevne må utnyttes til nasjonal verdiskaping og global klimagevinst.
   
• Gass som energikilde i Norge må kunne tas i bruk når dette gir positivt resultat ved en samlet vurdering av verdiskaping og globale klimagassutslipp.
   
• Det må etableres et klimatiltaksfond for å finansiere reduksjonstiltak som koster mer enn kvotekostnad, for å oppnå nasjonale klimamål.
   
• Avtalebaserte løsninger må videreføres som et hovedprinsipp for hvordan samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv skal skje i framtiden.
   
• Energieffektivisering må stimuleres gjennom tilstrekkelig sterk og forutsigbare virkemidler.
   
• Norsk næringspolitikk må legge til rette for at norske bedrifter kan videreutvikle de posisjonene de er i ferd med å erobre i de nye klimarelaterte markedene.
   
• En økonomisk politikk som styrker norsk konkurranseevne og fremmer investeringer og fornyelse av industri i Norge, vil være den avgjørende forutsetning for et kraftfullt norsk bidrag til den globale måloppnåelse på klimaområdet.