Den særnorske "boblen"

Av Stein Lier-Hansen, adm. dir., Norsk Industri

Den norske "boblen" er ekstrem. Europa har 25 millioner arbeidsløse og økonomiene er i resesjon i mange land. Rundt oss er det i flere land selve fundamentet for velferdsstaten som er truet. Massive innsparinger og store kutt i velferdsordninger rammer millioner. 

Vi lever på den annen side tilsynelatende ubekymret. Reallønnsvekst oppfattes år etter år som en selvfølge for alle grupper arbeidstakere. Vi har tilnærmet full beskjeftigelse. Ikke minst fagfolk og ingeniører er sterkt etterspurt i så vel offentlig som privat sektor.



Fallende etterspørsel
Kan dette fortsette? Svaret er: Neppe.

For det første merker store deler av fastlandsindustrien problemer i sine markeder. Særlig i Sør-Europa faller etterspørselen dramatisk. Dernest er kronekursen mot euro nå på nivåer vi må ti år tilbake for å finne maken til. Denne situasjonen kan innebære svært krevende år for norsk euro-eksportindustri.

Det er dessuten viktig å være klar over at finanskrisen ikke er over. En eventuell bankkrise i Euro-sonen vil kreve tiltak også i Norge. I Norsk Industri jobber vi med en beredskapsplan i forhold til hva som da bør skje.

Forrige gang det ble nødvendig å sette inn ekstraordinære tiltak, var i 2008-2009. Da fikk vi gjennomslag for en rekke industrielle tiltak som hjalp bedriftene igjennom en meget utfordrende tid.

Må unngå industridød
Vår ambisjon med hensyn til dagens økonomiske utfordringer er å være beredt, slik at vi kan være en konstruktiv samtalepartner til regjeringen på kort varsel.

Selv om bankkrisen skulle utebli i euro-landene, kan vi oppleve traurige tider; da i form av tilbakeholdende banker, svake konjunkturer og sterk kronekurs, uten at det blir oppfattet som akutt.

I Norsk Industri er vi fornøyd med den pengepolitikken som Norges Bank fører og som vektlegger en fornuftig rentedifferanse i forhold til EU. I 2002-2003 var det motsatt. Da bidro Norges Bank til en vesentlig styrking av kronen med tilhørende industridød, på grunn av nettopp en for høy norsk rente i forhold til andre land. Vi må unngå at dette skjer på nytt.

Felles oppdatering
Rentedifferansen er en av de få drivere i forhold til kronekursen som vi faktisk kan gjøre noe med. Andre drivere, som f. eks. oljeprisen og internasjonal uro er langt utenfor vår styringsmulighet.

Det sier seg selv at norske industribedrifter er avhengig av velfungerende finansinstitusjoner. Derfor har vi nylig hatt kontakt med viktige aktører innenfor bank og finans, med sikte på en felles oppdatering av den situasjon som utvikler seg i EU.

På tross av all usikkerhet er det ingen grunn til at Norge ikke skal kunne sikre velfungerende finanstjenester, selv om vondt skulle bli verre i EU. Men det krever primært at norske myndigheter ikke innfører unødige restriksjoner og pålegg for norske banker utover det EØS og Basel pålegger oss. Skulle Norge velge å stramme inn ytterligere, vil det kun svekke bankenes mulighet til å bidra til nødvendige investeringer i norsk industri de kommende årene.

Misbruk av frontfaget
Norsk Industri er meget opptatt av effektive velferdstjenester som landets økonomi kan bære over tid. Men vi er på vakt overfor krefter som f. eks. under vårens lønnsforhandlinger av taktiske årsaker prøvde å misbruke frontfagsmodellen og dermed Odd Aukrusts faglige tenkning da denne modellen ble lansert, på 60-tallet.

Når det gjelder lønn og lønnsvekst, er det for meg viktig å fastslå følgende:

• Andre næringer skal over tid ha en lønnsutvikling som ligger innenfor rammene av det som konkurranseutsatt industri tåler. Men det skal ikke være automatikk i at andre skal ha samme lønnsutvikling som industrien.

• De som mener seg berettiget til det, må med utgangspunkt i frontfagsmodellens innebygde logikk da i det minste kunne vise til minst like høy rasjonaliseringsevne som i den industrien som til enhver tid overlever i høykostlandet Norge.

• Goder knyttet til ulike overenskomster dreier seg ikke bare om lønn, men også om en rekke andre forhold, som rettigheter til velferdspermisjoner, etterutdanning med lønn etc. Her har ansatte i offentlig sektor en rekke goder av stor økonomisk verdi som også må telles med når grupper blir sammenlignet rent "lønnsmessig". Tallene fra TBU fanger i liten grad opp dette.

• Det er ingen grunn til å overproblematisere det poeng at den årlige lønnsglidningen i industrien ikke er kjent før ved årets slutt og at rammene for frontfagsoppgjøret slik sett ikke er krystallklare når andre sektorer forhandler sin lønn. Vi har lønnsjusteringer hvert eneste år i Norge, og skjevheter kan derfor raskt rettes opp i neste års forhandlinger.

• Men det skal altså forhandles og det kan ikke være slik at frontfagets ramme blir et "gulv" for andre sektorer. Under årets oppgjør opplevde vi hele tiden at en rekke interesser systematisk prøvde å "prate opp" lønnsglidningen i frontfaget, for dermed å løfte seg selv noen tiendeler.
 
• Deler av offentlig sektor streiket i vår, uten noen konsekvenser for den enkelte. Kun tredjepart ble (helt urimelig, vil mange si), rammet. I Norge har vi et stillingsvern i offentlig sektor som betyr svært mye for mange mennesker. Derfor sliter heller ikke offentlig sektor spesielt med sin rekruttering, utover det faktum at Norge rent generelt har et svært anstrengt arbeidsmarked.